Mytteri ombord!

Etter en natt for anker utenfor Lagos var mannskap og skute klare for fortsettelsen. Det var forholdsvis god vind ved ankerplassen, så her var det god tro på godt seilvær med god hastighet for dagens seilas. Men dengang ei - det var kun inne ved land at det var godt med vind - lenger ute var det mer sparsommelig. Men seilene fikk da luftet seg allikevel, og farten var sånn passelig. Skuta s(n)eglet seg frem, og siden solen også var tilstede, ble det åpnet for solbading på dekk. Altså skikkelig sommervær og kos - akkurat slik det bør være midt i juli.

På ferden mot den portugisk-spanske grensen ble det sånn halvveis mytteri ombord. Det vil si, kaptein Eriksen valgte selv å mønstre av for en kort periode, og søke hyre ombord i Plan C. Kaptein Ingebretsen fikk endelig regjere på Plan B en kort stund - i allefall til kaptein Eriksen hadde fått bestemt seg for at han hadde fått nok bilder av Plan B...  

Etter flere timers seilas kunne den portugisk-spanske grensen skimtes i det fjerne. I mørket ble det satt ut forsterket utkikk etter fiskeredskap - og det eneste fiskeredskapet vi så, kjørte vi selvfølgelig rett inn i.... Den største bøya vi har sett hittil - og den dukket opp rett i baugen sånn ca. to sekunder før vi traff den. Ikke tid til mye unnamanøver der - men heldigvis gikk det fint, og ingen skade skjedd verken på skrog, propell eller lille Plan C som diltet etter der bak. Og fiskeredskapen ble værende der den skulle være.

På vei inn i havna var det sterk strøm, men ingenting denne skuta ikke kunne mestre. Det å entre selve marinaen gikk fint, og vi fikk hoppet i land med tau som vanlig, og fortøyde i ro og mak da en kar kom bort og tok tak i ett av tauene. Første tanke var at dette var en annen båteier som skulle gi oss en hjelpende hånd - men neida, dette var havnemesteren som var rimelig indignert over at vi ikke hadde annonsert vår ankomst. Han trakk fram radioen sin flere ganger, pekte på den og sa "Canal 9, canal 9, canal 9. Strong sea, canal 9!!"

Vi svarte ham på engelsk at vi ikke hadde annonsert vår ankomst, da vi antok at det ikke var noen tilstede på kveldstid - noe vi har erfart ved flere andre havner. Hans svar var om vi snakket engelsk - og han gjentok sin "Canal 9, strong sea!". Joda - engelsk snakker vi, men vi er litt usikre på om han faktisk snakket engelsk, eller kun hadde pugget noen ord og uttrykk.... Det var uansett ikke lett å forstå ham....

Han roet seg imidlertid litt ned etterhvert, da han fikk se alle pass og papirer og fått orden i papirarbeidet, og oppdaget at båten var norsk. Samtalen sporet etterhvert over på hans planer om å besøke Norge, og alt roet seg. Men altså et lite note to self: Ikke tull med nattevakta i Vila Real de Santo Antonio!

Etter en god natts søvn ble det en liten tur inn på land for å handle. Urolig sjarmerende liten by, med små gater belagt med hvite, glatte, små brostein. Små restauranter og butikker overalt, og lave bygninger.

Matbutikken var en aldri så liten opplevelse i seg selv: her måtte det trekkes kølapp i grønnsaksavdelingen, brødavdelingen, kjøttavdelingen og ostavdelingen for å bli betjent. Håpløst tidkrevende, selvsagt - men et godt sysselsettingstiltak, naturligvis. Og mens betjeningen i blomstrete bluser smilende målte, veide og pakket inn varene du hadde bedt om, gikk bysladderen lett over diskene. Og mens damene shoppet, kunne mennene tilbringe tiden på "gubbdagis": en bitteliten bar, plassert mellom kassene og grønnsaksdisken. Herlig! 

Etter en god og sen frokost på land, en dusj og en tur i "godtebutikken" (les: båtbutikken) for å sjekke om det var mulig å få tak i eksplosiver (for å jage spekkhoggere), AIS-enhet og annet morsomt, gikk ferden videre. Og nei - det ble dessverre ingen eksplosiver på oss denne gangen - for butikkeneieren gadd visst ikke åpne i dag heller.....