Hva skjedde med Aruba?

Ferden fra Curaçao gikk videre, rett mot Coiombia. Men vent nå litt!  Hva skjedde med A´en i ABC-øyene? Aruba? 

Plan B - igjen

For planen var jo å ta en tur innom Aruba. Jeg skulle ligge i en hengekøye festet mellom to kokosnøttpalmer, på en strand med hvit sand, og nyte en aldri så liten paraplydrink. Lese en god bok, skue utover blått hav - og bare nyte livet, rett og slett. Og sende en liten hilsen hjem til alle systemansvarlige og systemforvaltere for Vigilo i hele Norges land.

For det var en tid da frustrasjonen var stor blant alle som jobbet med Vigilo i hver sin kommune. Vi satt ukentlig i Teamsmøter og diskuterte og prioriterte med hard kam. Det er ikke til å stikke under stol at det da var en del frustrasjon, og mye eder og galle - samtidig som vi forsøkte å være konstruktive og komme med løsninger. I møtene kom metaforer og forslag på løpende bånd. Vi satt alle "i samme båt", "rodde mens båten ble til" og vi "svømte motstrøms". Vi hadde alle "kastet oss ut på dypt vann", og "sto i stormen". Jeg var jo ikke klar over det den gangen, men disse metaforene ledet jo helt klart og tydelig opp mot dette båtlivet, og ikke minst denne lange reisen. 

Og så, i ett av møtene da frustrasjonen var som høyest, kom det glimrende forslaget opp: Blir det for ille, får vi bare "gå planken" og booke en en-veisbillett til Aruba! Forslaget ble nok ikke votert over - men det falt iallfall i veldig god jord (eller kritthvit sand) hos kommuneansatte over det ganske land. 

Så da Plan B ankom Karibien, og Aruba etterhvert dukket fram på kartene når vi diskuterte reiserute - kom minnene fra dette Teamsmøtet tilbake. Det var jo da rimelig klart for meg at når man først er i nabolaget, må man jo stikke innom og sende et postkort fra Aruba til alle de der hjemme..... 

Slik ble det altså ikke. Men denne gangen var det verken vær eller vind, eller ting som gikk i stykker som endret planene - denne gangen var det en liten firbent en som sørget for endret reiserute. For å komme seg gjennom innsjekk til Aruba med en kattunge er visst ikke det enkleste.

For når katten er under 6 måneder gammel, kommer fra Trinidad, og har bodd i Curaçao i en måned, og fått papirer der - hvilken nasjonalitet har vel katten offisielt sett da? Og med to vaksiner fra Trinidad stedet og en fra Curaçao, kunne vi ikke liksom bare late som om katten var fra Curaçao heller..... Og så var det microchippen da, som ble satt samtidig med en vaksine, og ikke tre uker etter, slik det burde.  Vi kunne selvfølgelig søke om spesiell tillatelse - men det var også noen ekstra runder å gå, og litt flere dager å vente. Dessuten viser det seg at Aruba er en dyr øy å oppholde seg på, der det haugevis av feststemte amerikanere har fullt party hele tiden. Vi bestemte oss for at vi kunne stå over akkurat den festen, og fortsatte turen rett mot Colombia.

Så i begynnelsen av september gikk ferden rett forbi Aruba, og mot Cartagena, Colombia. Vi fikk litt stampesjø ved avreise fra Curaçao, men det roet seg etter noen timers seilas. Kattepus var nok ikke helt i slaget det første døgnet, men kom seg etterhvert inn i seilrytmen. Og nok en gang ble det seiling på skift: 4 timer på, 4 timer av, frem til vi tidlig mandag morgen den 8. september endelig kunne legge til kai i Cartagena.

Havnekontoret var naturligvis ikke åpent - men sikkerhetsvakten Oscar lot oss ligge fortøyd ved den plassen vi hadde funnet for natta, frem til kontoret åpnet. Og plutselig var kapteinen i gang med å praktisere spansk, sånn på ordentlig. Nå var det ikke bare snakk om å bestille en kaffe eller en øl - nå var det å forklare at vi hadde en reservasjon, at vi skulle snakke med kontoret dagen etter, og at vi ikke trengte verken strøm eller vann for natten. Og katten bidro på sin måte, og sjarmerte Oscar i senk.

Etter noen timers søvn fikk vi sjekket inn, flyttet båten til rett plass, og tatt en prat med agenten vår. Ja - agenten vår. For i Colombia må du ha agent - og selv om det høres fancy ut, er det i grunnen bare litt dyrt. Men greit nok - da slapp vi i allefall å lete frem til immigrasjonskontor, tollere, politi, helse, veterinær og alle de andre tjenestene som måtte være involvert. Det er forskjell fra land til land hvordan dette fungerer, og det kan være tidkrevende - så det er jo greit å få alt servert. Og bare trekke kortet og betale med et smil 😂

Livet i Cartagena

Vår opphold i Cartagena skulle komme til å vare i over en måned. Vi hadde valgt oss ut kanskje den dyreste byen i landet - men visstnok også en av de fineste. Byen har vært på Unescos verdensarvsliste siden 1984, og er en sjarmerende by. Mye festningsverk, små gater med restauranter, butikker, barer og kunstgallerier, store shoppingsentre med alle mulige kjente og ukjente merkevarekjeder (og ja - til og med H&M!), og et stort, tradisjonelt marked der man kan få tak utrolig mye rart. I Cartagena finner man altså stort sett det man trenger, selv om kanskje utvalget av deler til båt kan være litt redusert her og der, og ofte må bestilles fra andre steder. 

Og livet i Cartagena har stort sett vært fint. Det har vært litt hett (les: ekstremt hett), med rundt 30 grader fra ca. klokken 7-8 om morgenen, så det å jobbe på nattestid har faktisk ikke vært så dumt. Og selvfølgelig har det vært ganske så vindstille, så svetten har rent non-stop. Det er godt mulig at vi i løpet av oppholdet har svettet bort noen kilo - og det er forsåvidt greit nok det...

Noen ganger drømmer vi om klimaanlegg, og oppholdet i Colombia har nok vært den gangen vi har ønsket oss det aller mest. Men da vi oppdaget at det var klimaanlegg i dusjanlegget på havna, var gleden stor! Det å ta laaaaaange dusjer der, ble jo et aldri så lite høydepunkt i hverdagen..... 

Om kveldene og nettene har himmelen lyst opp, og lynene har danset i de øvre skylagene. Heldigvis har det foregått langt der oppe over hodene våre, og ikke nede på bakkenivå. Men at lynet av og til slår ned, fikk vi bekreftet etter et par dager i havn. I samtale med andre seilere fikk vi høre at en båt som lå kun et par plasser bortenfor oss fikk lynnedslag mens skuta lå i havn. Det skjedde kun et par dager før vi kom til Cartagena, så vi fikk ikke se noe til hendelsen. Men at det setter en liten støkk i en, er helt klart....

Gjennom de fem ukene har vi utforsket byen litt, og gått gjennom små, sjarmerende gater på dagtid og kveldstid. Vi har vandret gjennom Getsemani, en bydel med kunstnere og bohemer, der husveggene er enten er utsmykket med fargerike malerier, eller er dekket med store malerier som du kan kjøpe med deg hjem. Partyfaktoren i området er høy på kveldstid, og rundt Plaza de Trinidad stimer folk sammen, spiser street food og diskuterer ut i de små timer.

Kirken ligger midt på plassen, og som en del av kirkebygget, er det en bar/restaurant på hver side. Så når kveldsgudstjenesten er over, er det bare å gå rett ut og inn til kirkekaffe, eller kirkeøl eller kirkevin, alt ettersom hva som passer seg. Og på veggen rett ved baren sitter det en grønn og gul papegøye og roper ut "hola!" til forbipasserende, i et håp om å bli kost litt med. Og selvfølgelig fikk den da kos av oss - til takk fikk kapteinen kjenne på hvor kraftig et papegøyenebb kan bite.... 😂

På vei gjennom gatene har vi fått tilbud om å kjøpe massevis av oppskåret frukt, sigarer, armbånd og annet nips, og vi har takket pent og høflig "nei" hver gang. Og da har vi fått spørsmålet: "Men vil du ha kokain da?". "Nei, ellers takk - ikke i dag". Her er det altså ikke vanskelig å få tak i det man eventuelt skulle ønske....

Vi har møtt igjen noen kjente, og stiftet bekjentskap med nye seilere. Og sammen har vi drukket kaffe, drukket øl, danset salsa (noe vi forøvrig nok må trene litt mer på), og spist lunsj og middag sammen. Noen av seilerne skal seile østover og inn mot de karibiske øyene, mens andre skal vestover som oss. Uansett stilretning, finner vi dem igjen på What´s App, NoForeignland og andre steder der seilere møtes. 

Kattepusen har også kost seg, og hoppet fra båt til båt og løpt nedover kaia. Hun har fått enormt med oppmerksomhet av alle de bevæpnede sikkerhetsvaktene, som alle har smilt litt godt hver gang hun har fulgt etter oss som en liten hund, helt til enden av kaia, liksom for å si ´ha det´ hver gang vi har gått ut. Og så har hun kommet løpende igjen når vi har kommet tilbake. Hun har dratt med seg småfisk og papirkvitteringer hjem stort sett hver natt, blitt jaget av den største av hundene - og vært ute i vannet 7 ganger. Vi vet ikke helt hvordan hun har klart det, men hun har nå klart å kave seg ut av vannet, opp på kaia og tilbake til båten hver gang - dryppende våt. Og har da kommet opp i senga, dryppende våt, tydeligvis for å fortelle at hun har vasket seg.....

Tid for vedlikehold

I løpet av tiden i Colombia har vi også benyttet tiden i havn til å gjøre noen småting på båten. Kanskje ikke de store tingene - men små ting skal da også gjøres...

Endelig er det bedre lys i stua og på gjestebadet, og etter 1 år, 2 måneder, 3 dager, 5 timer og 6 minutter (eller noe sånt) kom det speil på badet. Og da ikke bare ett, men hele to speil på hovedbadet, og ett på gjestebadet. Ren lykke! (Så glemmer vi naturligvis at dusjhodet falt av slagen rett etter avreise fra Cartagena......).

En av vinsjene har fått seg en service, og taket i byssa kom endelig på plass igjen. Teakdekket har fått seg en skrubb, og gamle nater i teakbenkene i styrhuset har blitt skrapt ut. Nå er det bare å fylle inn igjen med nytt - så fort vi bare finner rett primer å ha på først....

Det har blitt en tur i masta for kapteinen for å få fikset på et fall (et tau, for de som er ukjente med seilersjargongen), og smurt sporet i hovedmasta, der sliderne til storseilet går. og sollseilet som ble heftig slitt i Curaçao har blitt reparert.

Symaskinen har faktisk fått kjørt seg litt til; I kapteinslugaren har det kommet et veggteppe med lommer på - så nå har det faktisk blitt orden i ladekablene, i allefall for en øyeblikket. Og den puta som fikk merker etter Sikafleks som ikke går bort, har nå fått seg en liten makeover. Og prosjekt vindfanger til takluke er påstartet. Når det er lite vind, er det viktig å fange det som er, og styre den inn akkurat der det er behov. Det blir jo nesten som aircondition, det...

Vi kunne kanskje ha gjort enda mer - men to-do lista har i allefall blitt bittelitt kortere.....