I narkobaronens bakgård

Etter fem uker i Cartagena gikk turen videre, og denne gangen med franske backpackere, Lisa og Alexis, som mannskap ombord. Ingen seilerfaring, og heller ingen erfaring med å være om bord i båt - men med et sterkt ønske om å komme seg til Panama via havet i stedet for via landevei. For det å reise fra Cartagena til Panama, er en ganske så strabasiøs reise. Det er nemlig ingen veier som forbinder disse to landene, noe som begrenser alternativene voldsomt. Det betyr enten å fly - noe som ofte ikke er backpackerens favorittreisemåte - eller så blir det å reise med buss, først langt sør i Colombia, for deretter å reise nordover igjen - og så reise med diverse lanchaer. En sånn reise vil ta flere dager, og er langt fra veldig komfortabelt. Spesielt strekningene med lanchaene (små hurtiggående båter) være røffe, spesielt dersom det er litt sjø og regn. For disse båtene er jo ikke egentlig noe annet enn litt store robåter med påhengsmotor. Da er en Plan B nok å foretrekke….

Det første strekket fra Cartagena gikk mot Isla Grande, der våre nye venner Adam og Judith og deres Matabele lå for anker. De insisterte på at øya var verdt et besøk - så da ble det å sette kursen dit, da. Uten noe særlig vind å snakke om, ble det å gå for motor hele veien. Men farta var definitivt ingenting å skryte av. Normalt sett kan vi klare både 6 og 7 knop, litt avhengig av bølger og sjø - men denne gangen gikk det treeeeegt. Selv ikke høyere turtall ga noe særlig utslag på farta. Og høyere turtall betyr dessuten mer forbruk av diesel - så det var jo ikke noe poeng i å forsøke å guffe på litt ekstra.Etter fem uker i Spanish Waters på Curaçao og fem uker i marina i Columbia, var vi ganske sikre på hva som var grunnen: Vekst under vannlinja….

Ferden tok altså mye lenger enn forventet, og ankomsten til Isla Grande ble dermed etter solnedgang. Den ankringsplassen vi hadde sett for oss, lå på et område med en del grunner og rev, så vi var ikke spesielt lystne på å forsøke det i mørket. Adam hadde også fortalt at de holdt på å gå på et rev da de ankom i dagslys - så vi tenkte at det ikke var noen grunn til å utfordre skjebnen. Det ble med andre ord ankring litt på utsiden av øya, selv om det skulle bety litt rulling gjennom natta. Heller det enn å kjøre oss fast. Og litt rulling plager verken kaptein eller admiral eller den firbente - men det er mulig at det franske mannskapet synes det var litt i overkant….

Klokken 02.00 neste morgen var jeg på plass i styrhuset for å ta fatt på en ny arbeidsdag, og etter et par timer kunne jeg se konturene av Isla Grande i grålysningen. Joda, dette så ut som et fint sted! Jeg stusset litt på den høye musikken som kom fra ett eller annet sted - og tenkte at det var fra en eller annen fiskebåt som var i nærheten. Men etter ni måneder i Karibien, blir man jo ikke spesielt overrasket over høy musikk til enhver tid.  Ut på morgenkvisten kom Adam og Judith ombord for å ønske oss velkommen, og etter en kort stund hoppet de i jolla si og kjørte foran oss for å vise oss trygg lei inn til ankringsområdet.

På jobb i styrhuset

Tanken i utgangspunktet var å være kun én natt på Isla Grande - men som alltid blir det jo en liten justering i planene…. For etter å ha brukt veldig mange flere timer enn forventet på seilasen, var det helt klart at det ventet et dykkeroppdrag for både kaptein og mannskap. Propell og skrog skulle vise seg å være dekket av massevis av både rur og skjell, som vi hadde en klar mistanke om. Og så hadde vi også hatt noen små utfordringer med de innebygde kjøleskapene, de eksterne fryseboksene og Starlinken underveis, noe som kanskje kunne tyde på dårlig kjøling og dermed overoppheting - det også som en følge av skjell og rur. 
I tillegg hadde vi jo også konstatert at det kom veldig mye vann inn via propellhylsa når vi seilte, så dette måtte sjekkes ut. Og med azurblått, klart vann rundt oss på alle kanter i tillegg, og en nydelig liten resort rett ved siden av ankringsplassen, var det ikke vanskelig å bestemme seg for å bli noen dager ekstra... 

Ikke det verste stedet å søke "nødhavn"...

Så selv om vi i prinsippet kun hadde lov til å være der én dag, fordi vi jo hadde sjekket ut av landet, er det én ting som er nydelig ved det å være seiler: For har du en utfordring med båten, vil du alltid kunne påberope deg nødhavn for å sjekke opp og fikse. Og Isla Grande er definitivt ikke den verste nødhavnen du kan finne….

Dagen etter ankomst ble det dykking og skraping av skrog, kjøl og propell. Det gikk forholdsvis fint, selv om alle som var i vannet fikk sår både her og der. Kapteinen fikk lange sår på leggen, mens de andre stort sett fikk oppskrapne hender. Ettersom jeg hadde stått opp i otta nok en gang for å jobbe, var jeg i ferd med å ta min lille morgensiestae da arbeidet under vann pågikk. Jeg unngikk med andre ord de største skadene, og våknet opp til en nesten ferdigskrapt skute. Men så var det noen fendere som måtte renses også, og litt skjellrester som måtte fjernes på dekk - så til slutt satt vi alle der og slikket våre sår….

Joda, det har nok vokst litt under vannlinja...

I løpet av det korte oppholdet på Isla Grande fikk vi oss en tur i land for å spise middag sammen med Adam og Judith på den fine, lille resorten ved vannet. Et ganske så flott og luksuriøst, lite sted, med stort svømmebasseng kun et par meter fra vannet, og egen privat strand. Det hele er i sterk kontrast til resten av øya, der bygningene er av en langt lavere standard. 

Middag med Adam og Judith

For første gang på reisen så langt fikk jeg inntrykk av å ha reist tilbake i tid, eller til et veldig isolert samfunn. Vi var ikke mer enn en times reise fra fastlandet - men her var det svært enkle kår. Veiene var kun opptråkkede stier. Byggene er enkle murbygg, der kun fasadene er malt, ikke sidene. Vi så én matbutikk, et par restauranter, et slags torg med noen lekeapparater, utrolig masse søppel flytende rundt omkring - og merkelig nok, stedets navn i store bokstaver. Som enhver øy eller storby med respekt for seg selv. Fint skal det være…

.

På torget. Stedsnavnet "Orika" i store bokstaver - alt er tilrettelagt for det fine turistbildet! 😂 (legg merke til søppelet overalt)

På “torget” var det også en også en slags fotballbane, omkranset av høye vegger, bestående av bølgeblikk og finerplater. Min gjetning er at veggene var ca. 2-2,5 meter høye. Inne på selve fotballbanen var det noen gamle fotballmål uten nett, og plassen fløt over av tomme øl- og brennevinsflasker, sigarettesker og sneiper og annet søppel. Det er visst dette som fungerer som festplassen på øya. Og det skulle vise seg at det var her musikken kom fra, den morgenen jeg satt i styrhuset og speidet etter en fiskebåt med full guffe på høyttaleranlegget. 
Det var altså et voldsomt rave-party på denne fotballplassen! Vi fikk høre at det stort sett var fest hver eneste dag, og det foregikk gjerne til langt utpå dagen. Her kunne man altså ta seg en fest når som helst - det er bare å slenge innom når det passer. Lyden er skrudd opp til de ulidelige, spriten flyter fritt - og helt sikkert all verdens andre substanser også.  
Men akkurat den dagen vi var inne på øya, var det stille. Det var heller ingen turistbåter der akkurat denne dagen, så det er tydelig at festen er nok lagt opp etter turistenes kalender. Seilere teller liksom ikke på samme måte. For oss var det like greit - vi har akkurat blitt så gamle til at den type musikk oppfattes som ren støy. 



I løpet av oppholdet på øya fikk vi også en liten jolletur rundt odden for å kikke på en eiendom som skal ha tilhørt narkobaronen Pablo Escobar. Det er ikke lov å gå inn på eiendommen, så den måtte sees fra avstand. Det skal inneholde 300 rom, og ha gullkraner på badene. Om dette stemmer eller ikke, er vi ikke sikre på. Men at det er litt av en kåk, er det ingen tvil om.  

Og rett på utsiden, i vannet rett foran boligen, ligger det et fly på ca. 7 meters dyp. Noen påstår at dette også tilhørte Escobar, mens andre sier at flyet bare er plassert der for å skape et kunstig rev for fisk, koraller og sjøgress. Uavhengig av hva som er rett, har mang en dykker tatt turen ned for å ta en liten titt.  

En av Pablo Escobars mange eiendommer

Våre franske venner satset sterkt, og padlet seg bort for å kikke litt på flyet.

Men jeg holdt nesten på på å glemme et av høydepunktene! På vei gjennom gatene møtte vi på en unggutt som bar en hane på armen. Hanen var festet i bånd, noe som var litt snodig - og gutten gikk og foret dyret med godbiter. Vi tenkte ikke så mye mer på det - før vi kom over en spesiell installasjon: Cock-fight arena! 🐔🐔🐔🐔

Arenaen så riktignok veldig avstengt ut, med gjerde rundt det hele og hengelåser. Men allikevel en skikkelig struktur - så dette har nok vært en viktig underholdningsfaktor på denne lille øya....

Slik kan også en cockpit se ut!