Skipper Powered by Skipperblogs

Vårt eventyr

BVI neste!

BVI neste!

Plan B seiler igjen. Denne gang går ferden fra St. Martin til Virgin Gorda, en av de britiske jomfruøyene, eller BVI som de enkelt kalles her omkring. Når dette skrives, nærmer klokken nærmer seg 02.00 natt til lørdag, og vi har allerede kommet et godt stykke på vei. Forventet ankomst er rundt kl. 06 – 07 på morgenen. Altså en lang dag – men det var dette med vær- og vind-vinduer da.... 


Undertegnede sitter på fast plass i styrhuset, mens kapteinen slapper av noen få timer. Over oss er det stjerneklart, og Melkeveien lyser opp. Det er rundt 17-18 knop vind, mens skuta holder en fart på rundt 6-7 knop. Litt bølger fra siden, stort sett rolige og behagelige, men av og til kommer det noen krappe bølger fra siden som kaster skuta fra side til side. Jeg hører fra tid til annen at det faller noe ned fra kartbordet, og at det sklir ting frem og tilbake over gulvet, men lar det være. Det får ligge til vi kommer frem, ingen hast. Det er sikkert ingenting som har gått i stykker..... 


De verste skadene i natt, er nok undertegnedes lettere forslåtte høyrefot, og lår som svir etter et ublidt møte med glohett tevann. Godt det finnes isposer, burn gel ombord, og at Vera (vår aloe vera-plante) er med og kan bidra med sine lindrende egenskaper. (Note to self: Vinsjen er hard, så ikke spark borti den. Og det å drikke te selv i forholdsvis rolige farvann kan være skumle greier. Is-te kan være et godt alternativ.)


Siden sist har det blitt stille ombord i Plan B, etter at våre to siste matroser mønstret av i St. Martin. Som seg hør og bør, var det verken flytog eller flybuss som satte dem pent av foran inngangen på flyplassen;  Her var det fly-dinghy (jolle) som til slutt måtte droppe dem av i en skråning, da det ikke var noe sted vi fikk lov til å gå inn for å slippe dem av. Bare sure gubber overalt som jaget oss bort....



De siste matroser mønster av, og går over i fly-dinghy´en


Og for første gang opplevde vi at selvfølgelig at sjøen slo inn over oss på den korte turen fra Plan B og inn til land, så vi alle ble klissvåte. Ikke så ille for oss som allikevel skulle til stranda etterpå, men for de to som skulle sitte mange timer på et fly, og kun hadde pakket med seg den ene langbuksa de hadde på seg, var det kjipt. Men som Gaute sa: «Ikke noe gøy nå – men det blir en god historie å fortelle senere da.»  En god innstilling, i det minste!  



So long, sailors!


Men nå er det altså bare de to kapteiner igjen ombord. Stille, og litt rart – men også litt godt. Etter tre måneder med gjester ombord så og si non-stop, er det litt deilig å kunne få skipet helt for seg selv. Det er hyggelig med besøk – men det er også deilig å kunne ta morgenkaffen alene i styrhuset eller nyte solnedgangen alene på dekk, bare oss to. 


Siste tur til stranda med matrosene


En slags hverdag har inntatt skuta. Her er det å stå opp til jobb til vanlig tid (en eller annen gang mellom klokken kl 03.30 og 03.45 🤪) og jobbe noen timer. Så en liten siesta, før resten av arbeidsdagen gjennomføres. Kapteinen koser seg i mellomtiden med vedlikehold, googling etter forklaringer på hvordan fikse ting - eller hvor man får tak i ting, eller koser seg med å planlegge neste seilas, eller ordne med papirer. Sjekke inn og sjekke ut av øyene er ikke for amatører.....

Etter endt arbeidsdag blir det enten en tur til stranda, eller inn land for å handle eller vaske klær, for så å avslutte dagen med å nyte solnedgangen på dekk. En helt vanlig hverdag, med andre ord. Bortsett fra at her måkes det ikke snø foran døra, her spyles det sand vekk fra dekk og lettbåt. 



Bare oss to igjen på stranda ❤️❤️



Skjønt – mange solnedganger å nyte på dekk har det ikke akkurat vært den siste uken. Det har vært en del regn, og til dels kraftig vind. Så da har det vært turer i land i stedet, for å ta seg en øl eller et måltid mat – og da kommer man jo fort i snakk med folk. 

Og det å snakke med folk er slettes ikke det dummeste man gjør. For det første er de aller, aller fleste mennesker hyggelige, og i møte med andre mennesker lærer man nye ting. Hvilke steder serveres den billigste ølen, hvor er det best å spise, hvilken matbutikk er nærmest, og hvem kjenner noen som kjenner noen som kanskje kan hjelpe til med båtgreier?


Så vi har nå funnet frem til stedet i St. Martin der ølen koster 1 eller 3 dollar 💰💰💰(avhengig av om det er Happy Hour eller ikke), og fått anbefalt et par-tre restauranter vi må prøve ut når vi er tilbake igjen på øya. 

Vi fikk tips om hvor det var best å handle mat – og fikk i tillegg tilbud om å bli kjørt til og fra butikken, og sluppet av rett ved dingy-docken 🛶. Slike tilbud sier man bare rett og slett ikke nei til, det er tross alt en ekspedisjon bare det å få maten over i lettbåt og deretter over i skuta – så skyss på land gjør absolutt innkjøpene mye lettere 🚗.   


Kallenavnet på St. Martin: SXM - etter flyplasskoden til øya 😆


Vi har også funnet et par som har en båt maken til vår ⛵, og som mer enn gjerne tilbyr oss en bøye og ettersyn av båten når vi tar oss en aldri så liten tur til Norge om en måneds tid. Og for å være ærlig, har det vært en liten bekymring å ikke vite hvor hjemmet vårt skulle være i vårt fravær. Men Plan B vil nå være i godt selskap ved siden av True Blue i noen uker ❤️💙. 


Plan Bs lillesøster: True Blue 💙 ❤️


Og naturligvis har vi dumpet borti noen nordmenn da 🇳🇴🇳🇴. For verden er ikke større enn at en vennegjeng på 6, fra Asker/Nesodden dumpet inn i samme bar og delte et måltid med oss. De skulle videre til British Virgin Islands på chartret båt – så det er ikke utenkelig at de dukker opp i en båt nær oss i løpet av den neste uken.....


Denne vennegjengen var forøvrig ikke de eneste norske i nærheten: På onsdag ettermiddag, da vi forflyttet oss ut fra lagunen og litt nordover på St. Martin, møtte vi en staselig skute: Christian Radich, fra Oslo, Norge! ⛵️🇳🇴 Det var litt rørende å se et helt mannskap stå på dekk og vinke til lille Plan B der vi passerte så tett inntil vi kunne. Nordmenn og seilere, altså! 🥰  Life is good!



Christian Radich på plass i St. Martin! ⛵️

kommentarer

  • Marisca 26 January 2025

    OMG you experience so much. You see so much. You meet so many people, many customs, habits and many cultures. And there are so many Norwegian people there. Really fantastic Anita and Jan-Fredric. We are still in the South of France with the Onderneming and unfortunately we had to break off our tour by car through Spain and Portugal because of a broken arm. Better luck next time. Enjoy your fantastic adventures. Greetings

Legg igjen et svar