Au revoir, France!

Plan B seiler igjen.

Etter ganske nøyaktig tre uker på den franske Middelhavskysten, forlot skuta havna i Agde og satte kursen sørover mot Gibraltar.  Det har vært fine uker med mye fint vær, masse nye bekjentskaper og gode opplevelser.

Men når været snur fra varmt, solrikt sommervær til ruskete høststormer, er det viktig å ta de rette avgjørelser. Selv om vi mer enn gjerne skulle ha blitt ved den franske kysten enda litt lenger, var vi nødt til å benytte værvinduet som dukket opp - for ellers ender man jo opp med å bli værende mye lengre enn det man hadde tenkt. 

Så altså, det endte opp med å stå tidlig opp en søndags morgen og vinke farvel til våre nyeste venner Erik Jan og Marieke og deres elvebåt «Ondernemig». 

Målet for første etappe var Palamós, en etappe som vi beregnet til et sted mellom 15 og 16 timer. Altså en lang dag med seilas, men med en storm i vente, var det viktig å komme så langt som mulig. Og denne søndagen var det ventet strålende fint vær og veldig lite vind, så vi forventet "smooth sailing" med motorseilas på blikkstille hav. 

Det hele startet fint; sol og nesten flatt hav, og vi kunne ta med oss navigasjonspaden ut på dekk for å holde utkikk. Delfinene, som vi ikke hadde sett noe til siden Gibraltar, dukket opp og vinket oss farvel med halefinnene.

Vi rakk til og med å se litt på VHF-kurset jeg har begynt på - men da vi hadde glemt å slå over Starlinken før vi kom for langt ut, mistet vi nettforbindelsen. Så da var det å trykke litt på den håndholdte radioen da....

Etterhvert ble det kaldere, og himmelen ga forvarsler om regn og vind. Vi trakk inn i styrhuset, og ikke lenge etter sto sjøsprøyten opp på dekk, og skuta vugget livlig i bølgene. Dekket fikk seg en skikkelig saltvannsdusj, og sitteputa til undertegnede ble våt. Kjent problematikk i dette hjemmet....

Så, like plutselig som det startet, roet sjøen seg igjen, og det ble stille og rolig. Stille før stormen, skulle det vise seg. Skyene hang mørke og dramatiske over oss. Og så ble sjøen urolig nok en gang. 

Ferden rundt neset ved Cabo Creus og et stykke nedover ble en litt ubehagelig del av ferden. Middelhavet er slett ingen spøk - her kan alt endre seg på sekunder.

Heldigvis roet både vær og vind seg etterhvert som vi kom nedover, og siste del av etappen inn mot Palamós i kveldsmørket gikk fint, og vi kunne kaste anker i den fine, lune bukta vi hadde vært i bare noen uker tidligere.    

Natten i Palamós ble rikignok ikke helt som forventet. Med vind fra en helt annen kant enn sist vi var her, ble det bølger og rulling gjennom hele natta. Så nattesøvn ble det litt så som så med – noe som ikke er helt ideelt for en som skulle på jobb morgenen etter....  

Så dagen etter, mens undertegnede satt i møte med Haugesundkontoret, trøtt som en dupp, forsøkte kapteinen å finne et lunere og roligere sted å ankre for natten - og fant en plass i bukta ved S´Agaró.

En rask googling viste at dette er et eksklusivt feriested – med blant annet et 5 stjerners hotell der skuespillere, musikere, politikere og nobelprisvinnere. Så her passet vi jo inn som hånd i hanske.... 

Etter en natt med god nattesøvn fortsatte turen videre. Ved planlegging av reisen så vi at det var vanskelig å finne lune ankringsplasser, og havnene langs Costa Dorada kan skilte med hemningsløst dyre havner. Det å betale 200-250 euro (eller mer) for en natt i havn, er rett og slett for dyrt. Vi har jo tross alt med oss både seng, kjøkken og spiseplass selv, så at det skal koste så mye for å kunne ligge inntil en bitteliten bit av en kai, er jo helt ubegripelig. Så da ble det å seile så langt man kunne, forbi Barcelona og enda litt lenger. 

Da ble det heller Calafell da, en liten søvnig liten by, med ryddig, fin havn, gode dusjfasiliteter og stort sett det man trenger av butikker og spisesteder. Kanskje ikke akkurat stedet dersom man er på jakt etter liv og røre – men et helt perfekt sted å ta det med ro i noen dager, og jobbe i ro og fred. Og selvsagt rakk vi å finne oss en stambar 😍.

Ungene til bareierne var mer enn begeistret da vi kom igjen for andre og tredje gang. At de ikke skjønte engelsk, og vi ikke skjønner så mye spansk, var ikke noe problem - leken gikk samtalen gikk ivrig på ett eller annet vis allikevel den....