Plan B presenterer: "The buddy boat"

Lørdag 10. mai. 

Skuta beveger seg grasiøst gjennom vannet. Det er lange, rolige bølger fra nord-øst. To av seilene er oppe, og sola skinner. Farta varierer, og er et sted mellom 3 og 5 knop. Jeg ligger på ryggen rett bak styrhuset og kikker opp på genoaen. En brunsule stuper ned mot vannet og forsvinner ned i vannet. Rett etterpå dukker den opp igjen, med en liten fisk i nebbet. Fisken slukes mens fuglen flyr videre. Brunsula trekker opp mot seilet der LCAT og Plan B er tydelig markert, og henger nesten stille i luften ved siden av båten. Lille luring - lar seg trekke med av farten som seilet genererer. En liten gratispassasjer, altså.  

Ferden denne dagen går fra Bequia til St. Vincent. En bitteliten avstikker nordover, ca. 1,5 time. Etter noen dager med ro og fred på Bequia skal vi plukke opp gjester som ankommer St. Vincent. Etter en kort periode uten besøk ombord, får vi med oss et amerikansk par som skal være med å utforske Grenadinene sammen med oss. Vi har fortsatt øyer vi ikke har besøkt - og noen steder vi gjerne vil tilbake til. Og det må skje nå, før orkansesongen starter. 

Men før vi plukker opp våre nye gjester, er det tid for å se tilbake på forrige besøk - og vårt 2. besøk på Guadeloupe og Terre de Haut.   

Plan B presenterer "the buddy boat"!  

Etter å ha besøkt Montserrat gikk vår ferd sørover til Guadeloupe den 13.  april. Vi skulle plukke opp vår nye medseiler Reidar, og satte derfor kursen mot Deshaies på nordspissen av Guadeloupe. På vei inn i ankringsområdet ble vi ønsket velkommen av noen hvaler. Og hvaler er det ikke hver dag vi ser. Så selv om de bare passerte rolig forbi og var borte i løpet av noen øyeblikk, var det et høyt verdsatt syn. 

Det ble en rolig kveld og natt på anker lengst ute i bukta. Dagen etter var det inn i havna for å fylle kjøleskap og fryser, og på vei tilbake til skuta med fulle handleposer fikk vi se tre lettbåter ikke langt fra den lille skuta vår. Mange mennesker i vannet, med dykkermasker og snorkler - og vi trodde først det var et dykkerkurs på gang. Men etter å ha kikket litt, så vi plutselig at det dukket opp noen ryggfinner opp fra vannet. Delfiner. 

Folk hadde altså kastet seg i vannet for å svømme rundt med disse store dyrene. Vi skyndte oss opp i båten med matvarene og ryddet fort bort de matvarene som måtte inn i kjøleskap og frysere. Resten fikk stå så lenge. Så var det å finne fram badetøy, masker og svømmeføtter. For det var klart at vi også ville være med på dette! Før jeg fikk sukk for meg, var kapteinen i vannet på vei bort til gruppa. Jeg var ikke like rask, men kom meg etterhvert ut i vannet jeg også. Og det tok ikke mange minuttene før jeg så dem. Store, majestetiske skapninger. Ikke bare én eller to - men fire stykker. Trolig mødre med sine kalver.  To av dem svømte mot oss, en stor og en litt mindre. Den minste kikket utforskende på meg, og begynte å svømme mot meg. Så vred den seg rundt, og svømte i en annen retning. En skrekkblandet fryd. For selv om de er utrolig flotte å se på, kan delfiner jo finne på mye rart. Så jeg valgte å holde meg på behørig avstand. Andre rundt oss var mer vågale, og svømte mot dem, strakk hendene ut for å ta på dem, svømte etter dem.   

Delfinene svømte rundt i lang tid - kanskje så mye som en times tid. Jeg trakk etterhvert tilbake til båten, mens kapteinen svømte rundt og filmet. Mens jeg satt på dekk, kom det flere gummibåter til, og flere spurte om de kunne fortøye gummibåtene sine til rekka vår. Plutselig var Plan B blitt en liten dinghy-dock.... Det var en fantastisk og fullstendig surrealistisk opplevelse. Heldigvis var Go-pro kameraet var heldigvis oppladet og klart – så vi fikk filmet det magiske øyeblikket for ettertiden. 

Rett etter at vi hadde kommet oss opp i båten, dukket en båt inn mot oss, på jakt etter en ankringsplass. The Escape. I hekken vaier et norsk flagg, og vi blir naturligvis nysgjerrige. De sirkler litt rundt oss i jakt på ankringsplass, men må trekke litt lenger for å finne en stor nok plass. Etter en times tid kommer en lettbåt forbi - med tre nordmenn ombord. Vi får en hyggelig, liten prat, før de setter kursen i land for å få seg litt mat. Rett etterpå går vi i lettbåten for å hente vår nye medseiler og drar inn mot land. 

Trolig den farligste kaia vi har vært borti så langt....

Vi er på jakt etter et spisested for å vente på Reidar - og vandrer tilfeldigvis rett inn der mannskapet på The Escape spiser middag. Vi blir invitert til deres bord - og det er instant bonding mellom den yngste og den eldste rundt bordet.   

Instant bonding!

Før vi vet ordet av det, står det ekstra glass på bordet til oss, og vinflasken tømmes. En ny flaske bestilles, og praten går lett rundt bordet. Og før vi vet ordet av det, er vår nye medseiler plutselig der. Vi er nå seks stykker rundt et bord for fire - og stemningen er upåklagelig.  Det skal vise seg at vi ikke bare har fått besøk om bord – men en "buddy boat" å seile sammen med.   

Mannskapet på de to "buddy boats"

I uken som følger, seiler Plan B og The Escape sammen nedover langs kysten av Guadeloupe. Det ble snorklestopp ved ilets pigeon, før vi fortsatte til Bouillante for å kaste anker for natten. Det ble en hyggelig kveld med middag om bord på The Escape, og praten gikk lett ut i de små timer. 

Skipskatten Simba

Dagen etter gikk ferden gikk videre til Terre de Haut. Plan B var først ute med å trekke anker, og følgelig først til å ankomme. Men The Escape var ikke langt bak, og etter å ha satt skipskatten Simba i land for noen timer, freste to lettbåter inn mot havna i Terre de Haut. Og der, på vei inn mot brygga, skulle vi stifte bekjentskap med enda flere mennesker. Og samtidig erfare at verden egentlig er et bittelite sted. For mot oss kommer det en lettbåt, og en stemme roper: 

«Hei, er dere norske?» Noe vi naturligvis svarer bekreftende på. Og så:  «Er det dere som kommer fra Nordavind? Jeg seilte med Nordavind over Atlanteren da jeg var 12 år!». 

For selv om Nordavind nå ikke heter Nordavind, men Plan B, er det fortsatt samme skute som denne mannen, har seilt med for over 20 år siden. Tilfeldighetenes tid er fortsatt ikke forbi. Etter å ha møtt en tidligere eier av skuta på Montserrat for bare en knapp uke siden, møter vi nå altså Richard Gulbrandsen, som har vært på langtur med samme båt. Over en øl kommer det frem at familien Gulbrandsen eide båten før Jan Peter Krogh. Vi begynner altså å nøste i Plan Bs fortid. 

Over en øl (og en cola) får vi høre med om Plan Bs fortid ❤️⛵️

Richard og hans samboer Karianne blir naturligvis invitert ombord for en titt. Og han kunne fortelle om minner fra en tid da han lekte på dekk, med piratflagget til topps. Om en dag med skikkelig drittvær, da faren hans sto i cockpit med vann til knærne og styrte. Han kunne fortelle hvilken lugar som var hans, og hvor bestemoren hans pleide å sove når hun var ombord. Og han kunne datofeste når generatoren kom inn i båten, og de omstendighetene rundt det. Her var det tydelig mange gode minner...

Vi fikk til og med en telefonsamtale med foreldrene hans, og litt mer informasjon om Nordavind/Plan B. Det er fortsatt litt usikkert hvor mange ganger hun har vært over Atlanteren – men trolig er dette 10. turen over. Det er en merkelig følelse å treffe på mennesker på denne siden av kloden som kjenner skuta, som har vært ombord, som har seilt den – og som har masse historier å dele. Kanskje klarer vi en dag å samle dem alle og få skrevet dem ned. Vi skriver i allefall vår historie og vår reise med denne vakre skuta.   

Rett før solen skal til å forsvinne, vinker vi farvel til Richard og Karianne. Deres ferd fortsetter nordover, mens vi fortsetter sørover, i følge med The Escape. Nye eventyr står for døren...