Caribbean life: Montserrat

Fra St. Kitts og Nevis gikk ferden sørover mot Montserrat.

Øya med den fortsatt aktive vulkanen Soufrière, der det fortsatt ryker fra toppen av fjellet. Halvparten av øya ble ødelagt av et vulkanutbrudd i 1997, og to tredjedeler av øyas befolkning flyktet. I 2010 kom et nytt utbrudd, og gjorde at både Montserrat og naboøyene på ny ble dekket av svart aske. 

På sjøkartene er det markert en forbudssone der det ikke er lov å seile, og ankring er svært begrenset. Det er ingen havn der lystbåter kan fortøye, og den lille havna som finnes, tar en sjelden gang i mot en og annen ferge med dagsturister fra naboøyene. Det er ingen regelmessig ruteforbindelse for de fastboende. 

Fly er altså det som forbinder øya med de andre, men den største av de to flyplassene er nå dekket av aske. Fra den minste flyplassen går det bare småfly som tar 7 til 10 passasjerer. Og på samme måte som flyplassen er den gamle hovedstaden, Plymouth, også begravet under et tykt lag med svart aske. 

Det er med andre ord kanskje ikke akkurat den øya i Karibien som tiltrekker seg flest besøkende.

Men det var altså like fullt målet for Plan B - og valg av destinasjon var ikke helt tatt ut av det blå. For livet er fullt av overraskelser og tilfeldigheter. Vi oppdaget nemlig, helt tilfeldig, at de tidligere eierne av Plan B, bor i Karibien i perioder av året, på lille Montserrat.  

Så da bare måtte vi jo innom da. Det går jo ikke an å ha seilt over hele Atlanteren, og så seile forbi uten å stoppe - det sier seg jo selv.

Så vi kastet oss på Facebook og Messenger, og avtalte å møtes.

-"Dokker er hjertelig velkommen! Bare gi oss beskjed, så kan vi hente dokker!" var beskjeden.

- " Og: ta med det dere har av skittentøy - vi er seilere vi og!"

En seilers hjerte smelter totalt. For en så triviell ting som klesvask er ikke alltid så enkel å få til når man seiler fra sted til sted. Så skittentøyet ble raskt samlet sammen og puttet i poser, og så var det bare å speide etter øya, og se den vokse seg større etterhvert som vi nærmet oss.  

Ankeret ble droppet i Little Bay og formalitetene ble unnagjort like før kontoret stengte. Og der, på andre siden av gjerdet, dukket en hvit bil opp, og to personer steg ut. Og en nydelig liten vofs med rosa selebånd og hårpynt: Sydney 🐕 !

Vi ble tatt med hjem til Lena og Jan Peter, og fikk tilbringe en nydelig kveld i deres fantastiske villa i fjellskråningen. Klær ble vasket, og middag ble servert og fortært. 

Lena og Jan Peters nydelige hjem! 

Ikke hvilket som helst piano - dette har både Sting og Elton John spilt på 😎

Vi skulle komme til å tilbringe 4 dager på Montserrat. Den første natten ble ombord i båten, men de siste nettene ble tilbrakt på land, høyt der oppe i fjellskråningen. Vi slappet av i hengekøyene på balkongen og observerte kolibriene som kom for å drikke sukkervann fra en fuglemater. Vi fikk se Sydney jage agoutier rundt i hagen. Vi fikk teste bassenget, og vandre rundt i hagen under palmer og trær der bananer, kokos, mango, diverse sitrusfrukter og andre frukter vokser og gror.

Joda, agoutier liker vafler de også! 

Lena og Jan Peter tok oss med på den beste restauranten på øya - Olveston House, som tidligere var eid av Sir Georges Martin, den såkalte "femte Beatles". I hagene og rundt bassenget pleide gutta i The Beatles å slappe av, mens de tok seg en pause under innspilling av ny musikk.

Olveston House

The Beatles

Vi fikk være med og møte mange av Lena og Jan Peters venner,  i en ekte, autentisk karibisk bar, med god stemning og fine folk. 

Vi møtte på en skikkelig landkrabbe også 😂

Vi fikk være med på å utforske øya, og fikk se hus som var delvis begravet av aske.  Vi gikk på oppdagelsesferd inne i et gammelt hotell. Vi fikk med oss vulkanobservatoriet, og vi fikk se nydelige strender med kullsvart sand. 

Dette huset er faktisk 3 etasjer høyt....

Det var en gang en by...

Fra resepsjonen i et tidligere flott hotell...

På ferd rundt øya møtte vi en mann som ropte ut: "Peter, I owe you a drink!" Så da var det bare å stoppe, og ta seg en øl før ferden fortsatte videre. Lav skulderhøyde, god stemning, karibiske vibber..... 

Fra stranda ved Plymouth

Vi fikk være med på yachtklubben og nyte solnedgangen over et par øl. Så er det jo egentlig litt rart at en øy som ikke har lagt til rette for seiling og seilere har en yachtklubb - men det er bare en bagatell som ingen skal henge seg opp i...

Vi fikk også med oss en hyggelig ettermiddag i Little Bay, med tradisjonell folkedans og et mini-steelband bestående av to damer. Vi fikk med oss hyggelige spisesteder og barer. 

Og vi fikk spise gode, hjemmelagede vafler. 

Øya som kanskje ikke er den letteste å komme innpå, viste seg fra sin aller beste side. 

Takk til dere, Lena og Jan Peter - vi hadde en fantastisk flott opplevelse! ❤️❤️