Om ankring, kollisjoner og mann over bord

Den siste uken har Plan B seilt fra Alicante og opp til en liten by ved navn Palamòs, ikke langt fra den franske grensen. Nydelig by - så har du anledning, er dette absolutt et sted verdt å besøke!

Før avreisen i Alicante, fikk Plan B noen skikkelige blåmerker. Bokstavelig talt. Mens undertegnede satt i cockpit og arbeidet i fred og ro, skulle båten som lå fortøyd foran oss flytte på seg. Det begynte bra - men på ett eller annet tidspunkt så jeg at båten kom faretruende nær oss. Jeg ropte ut (på norsk - dette var jo en svensk båt): «Hei, du er på vei inn i oss!». Kapteinen på skuta så i grunnen ikke ut til å ha lagt merke til det i det hele tatt, og virket egentlig litt uberørt av det hele. Men kona hans kom ilende til for å dytte de to båtene fra hverandre. Mannen mumlet noe om at «motoren stoppet, det funker ikke» - og før vi fikk sukk for oss, smalt deres blå skute inn i stakkars Plan B, og etterlot seg noen skikkelige blå striper på babord side.

Heldigvis gikk det ikke hull på skroget, og det hele skulle vise seg å fikse med litt pussing. Vi kunne med andre ord seile videre som planlagt dagen etter. Og svensken så vi aldri noe mer til. Vi hadde kanskje trodd han ville komme tilbake for å høre om det hadde gått bra - men han var kanskje redd det skulle koste ham noe....

Etter 6 dagers seiling ankom Plan B en fin bukt ved byen Palamós. Dårlig vær var i vente, og dette var et ypperlig sted å ankre opp. Vi var ikke de eneste som hadde funnet ut at dette var en god idé, og på denne solfylte og fine dagen var det full aktivitet på både strand og rundt båtene. Plassen var det ingenting å si på – ifølge den informasjonen vi kunne finne, er det plass til over 100 båter i denne bukta. Vi fant oss en fin plass og kastet anker. 

Det var undertegnede som skulle kaste anker denne gangen, og kapteinen hadde gjort klart på forhånd. Men etter at ankeret falt i bunnen, stoppet kjettingen brått opp. Selv med all mulig rykking og napping i kjettingen, gikk det tregt å få den ut. Etter litt feilsøking både her og der, ble det klart at låsehjulet på siden ikke var skrudd godt nok opp. Når det endelig ble åpnet nok, forsvant selvfølgelig ALL kjetting ut (100 meter!) – noe som kanskje var litt too much, med tanke på at det var ca. 15 meter dybde.....

Vi dro derfor opp en del, men fordi vi hadde brukt litt tid på hele operasjonen, ble det nok litt mye kjetting, og litt mye dratt utover i bukta. Men til syvende og sist var vi fornøyde med både kjettinglengde og plassering av båten, og vi tok oss en aldri så liten ankerpils. 

Så, noen timer senere kommer det en litt skrapende lyd fra baugen. En kjapp titt ut av styrhuset viser at en liten båt er på vei inn i ankerkjettingen vår. Kapteinen spretter opp, og løper frem i baugen. Båtføreren av den lille båten kaver litt frem og tilbake, båten glir unna, sklir tilbake - men kommer seg etterhvert unna. OK. Ingen skade noe sted, heldigvis.   

Noen timer senere blåser det plutselig og brått opp i bukta. Plan B og nabobåten er plutselig på kollisjonskurs! Først trodde vi at de var i ferd med å ta opp ankeret, og at det var kjettingen deres som dro båten deres mot oss. Men vi skjønner etterhvert at de ikke har noen som helst intensjon om dra opp anker. Om det er oss, dem eller vinden som drar oss mot hverandre skal være usagt - båten nærmer seg uansett i god hastighet. Vi fyrer opp motoren - vi må komme oss unna. Og da ser vi at nabobåten har et annet problem: Mann over bord! Det er uvisst hvem det er som har fått en ufrivillig dukkert – men det ser iallefall ut til at det ikke står noen bak roret i nabobåten. Vi er i en forholdsvis lun bukt, men nå er det urolig sjø og kraftige bølger, og fokuset på nabobåten er å få den som er i vannet opp, naturlig nok. En annen båt kommer til for å hjelpe den kavende personen i vannet - og vi trekker opp 20 meter kjetting slik at vi kommer lenger unna. Det hele skulle ende godt for alle, nok en gang – ingen kollisjon, og mannen over bord kom seg opp og fikk et tørt håndkle rundt seg. Og like plutselig som vinden kom, roet alt seg igjen over bukta. Resten av kvelden ble rolig - og mannskapet kunne nyte en kveld på byen.😍     

Neste dag. I nyhetene leste vi om Formentera og Ibiza og alle båtene som hadde blåst på grunn. Noen båter hadde til og med gått ned. Det uværet vi hadde opplevd dagen før, og som hadde gitt oss nestenkollisjonen var altså bare en bitteliten smak på hva Middelhavet kan by på. Et anker er bare et anker - med nok vind vil det kunne slippe tak. Vi var iallefall da glade for avgjørelsen om å bli i Palamós et par dager lenger enn tenkt i utgangspunktet.  

Kaptein og matros Emma tok seg en tur til byen, mens undertegnede fortsatte arbeidsdagen på hjemmekontor. Bak oss hadde en motorbåt kastet anker. Litt vel nærme oss, så jeg påtok meg oppdraget med å overvåke naboen. Og midt i Teamsmøtet med kollegaene i Haugesund, skjer det.

Motorbåten er i ferd med å trekke opp anker – og sklir mot Plan B. Med Mac´en på armen, fiskes nøkkelen frem og motoren startes opp. Jeg sender en kjapp beskjed til kollegaene om at jeg trenger et par minutter – og gir forsiktig gass mens jeg styrer unna. Motorbåten nærmer seg – og sklir inn i Plan B, på babord side. Alle ombord i motorbåten gjør heldigvis det de kan for å dytte unna. Vi sklir fra hverandre – men så kommer motorbåten mot meg igjen, denne gangen mot baugen. Nok en gang litt gass, og svinge mot styrbord. Kapteinen på den andre båten gir tegn – og klarer så å svinge unna mot babord. Ankerkjettingen går helt opp – og de setter kursen ut av bukta. Puuuh! Jeg kan puste lettet ut – og returnere til Teamsmøtet, der kollegaene har sittet og fulgt med. Spania-kontoret kan melde at alt er vel – møtet kan fortsette!  

En halvtime etterpå legger det seg en liten båt 3 meter fra Plan B. Ut med anker, og hopp i havet. Jeg sitter på nåler og følger med – og forsøker å stirre så mye på dem at de kanskje skjønner at de er litt vel nærme. Etter en stund trekker de heldigvis opp ankeret, og reiser videre. Jeg er litt usikker på om det skyldes mine strenge blikk, eller om det skyldes det faktum at det begynte å skye over..... 

Nok en halvtime eller time går – og en lettbåt kaster anker, denne gangen på styrbord side. En familie på fire sitter som sitter og småprater. En av sønnene kjører, den andre sønnen har kastet anker. Mor ser ut til å være den eneste som tenker at de kanskje er litt nærme den store, norske skuta. Etter en stund ser de at Plan B snur seg rundt, og de skjønner at de må komme seg unna. Heldigvis. 

Siste dag i Palamós. Nok en arbeidsdag, og hjemmekontor på dekk. Matros og kaptein er i land. En stor skute kommer inn – og kaster anker. Gjett hvor? Jo, rett til styrbord for Plan B. Og så fort ankeret er nede, sklir båten mot oss..... Denne gang er det ingen grunn til panikk – denne skuta har en skikkelig kaptein, som får ankeret opp igjen – og prøver på nytt et annet sted.... Heldigvis!

Så hva har vi lært om så langt?

• Vær på vakt og følg med på naboen.
• Ha nøkkelen klar.
• Ved ankring - ha passelig lengde kjetting ute.
• Fender rundt båten på alle kanter kan være lurt - eventuell full polstring.  

Og kollisjoner kommer til å skje. Så langt er Plan B´s "body count" følgende:

• en full finne (i en portugisk havn),
• en svenske med motortrøbbel (i en spansk havn),
• to spanske motorbåter (på spansk ankringsplass).
• I tillegg tre litt-for-nære-båter - men som skjønte det i tide.

Spørsmålet nå er når neste kræsj vil inntreffe...