Lille Ø to the rescue!

Onsdag 19. november.

Plan B er i følge med buddy boat "Lille Ø", en tyskregistrert båt med svensk navn og finsk mannskap. Vi er på Isla de Oro, og skal til Isla de Piňo, en liten 2 timers seilas unna. Været er greit, og selv om vi venter litt bølger, ser alt ut til å bli en fin seilas. Men denne seilasen skal snart vise seg å bli røffere enn forventet.

Vi hadde akkurat kommet ut mellom øyene, og sjøen ble heftigere. Begge båter vugget kraftig fra side til side. Lille kattepus var synlig engstelig, og skled frem og tilbake, så hun krøp til slutt opp på fanget til mor for å bli holdt fast. Vi satt der i styrhuset og hørte på at ting falt overende der nede i salongen. OK, vi hadde ikke gjort skikkelig sjøklart for denne seilasen. Men det skulle jo ikke bli så ille...

Jobbing for min del ble etterhvert helt umulig, fordi kattepus måtte holdes fast, og Mac´en skled frem og tilbake på bordet. Antiskliduken var selvsagt heller ikke på plass - og det å krype ned for å finne den akkurat da, var ikke aktuelt. OK, ikke noe problem - jobben kan alltids vente til etter at ankeret er droppet, var min tanke. Kopper og glass skled frem og tilbake over bordet, ramlet i gulvet, ble plukket opp og dyttet inn på steder der det kunne stå mer beskyttet.

Så. Plutselig skjer det noe. Uttrykket til kapteinen endret seg.

Motoren stopper. Vi er i kraftig sjø - og vi har ingen motorkraft. Skuta fortsetter den ville gynginga, og nå har vi ingen mulighet til å navigere noe særlig. Det er ingen vind å snakke om, så å trekke opp seil er ingen poeng. Kapteinen hopper ned i motorrommet for å finne ut hva som er galt. Det blir forholdsvis raskt konkludert med at tilførsel av drivstoff er utfordringen. Full stopp i slangen. 

Litt famling her og der, frem med verktøy og utstyr. Hva kan vi gjøre nå? Egentlig ingenting - annet enn å gripe radioen: 

"Lille Ø, this is Plan B. We have an engine problem". 

Ombord i Lille Ø har de allerede skjønt at noe er galt. Etter kort, febrilsk aktivitet, var det bare å innse at vi ikke ville få liv i motoren i denne sjøen. Vi måtte ha tauehjelp. 

Og Lille Ø kommer mot oss, to the rescue! Eneste lille utfordring: Lille Ø er,  som navnet tilsier - liten. 31 fot lang, mot Plan Bs 56. Vekta er også omtrent en tredjedel av den feite skuta vår. Men når "shit hits the fan" er det bare å prøve, eller å kaste anker i høye bølger og ligge der å gynge... noe som ikke var spesielt fristende. 

Fra Lille Ø ble slepetau kastet over, og kapteinen fikk tak og festet på kryssholtet foran på babord side på Plan B. Første forsøk! Slepetauet som ikke var på mer enn 20 meter, ble så festet på kryssholtet på Lille Ø, og de to båtene var forbundet. Effekten på den minste skuta var ganske umiddelbar: Det å ha våre 22 tonn som vedheng, bremset kraftig på farta til Lille Ø. I tillegg var båtene på litt forskjellig kurs, så det ble krisemaksimering på tysk-finsk side. Kommandoer ble ropt ut på finsk for full hals, og full guffe på motoren til Lille Ø i motsatt retning for å unngå sammenstøt. Det gikk heldigvis bra, og vi unngikk kollisjon. 

Men så var det å få dratt Plan B fremover da. Farta var på 1 knop, og bølgene rev i begge skutene. Mastene svingte mot hverandre, så god avstand var avgjørende. Etterhvert fikk skutene samme rytme og riktig retning inn mot Isla de Piňo. Slepetauet skrek faretruende, og kryssholtet på Lille Ø ga fra seg ubehagelige lyder. Vil dette gå bra hele veien frem? Vi krysset fingrene og håpet på det beste.

Tauing i gang. 

I roligere vann - og på vei mot ankring. 

Bølgene kom etterhvert bakfra, og Plan B fikk opp farta. Skuta surfet på bølgene, og gikk plutselig fortere enn slepebåten. Nok en gang ble stemningen litt spent ombord på de to skutene. For det å ha en båt uten motorkraft som trekker sin egen slepebåt - og kanskje snur slepebåten bak-frem - er langt fra en drømmesituasjon. Ville Plan B holde seg på behørig avstand fra Lille Ø? Nervene var i høyspenn.... Men heldigvis roet bølgene seg, og begge skuter kom inn i roligere vann. 

Plan B slo seg til ro bak Lille Ø, og vi fortsatte inn mot ankring. Selve ankringen gikk smertefritt - det var bare å slippe slepetauet, og deretter la ankeret gå. Puh - vi var endelig festet til bunnen, og kunne puste ut. Det gikk bra, denne gangen også!

Lille Ø og Plan B ankret opp ved siden av hverandre. 

Mannskapet på Lille Ø ble invitert over på det som ble verdens beste ankerpils, og en improvisert middag. Dagens hendelse ble livlig diskutert, og skadeomfanget ble evaluert. Det var heldigvis ingen store skader å snakke om, men kryssholtet på Lille Ø trengte helt klart en reparasjon, og kanskje var det et par andre småting også. Men begge skuter var trygge - og alt av mannskap likeså. Life is good!

Denne dagen smakte ankerpilsen ekstra godt!

Middagstid!

Dagen derpå....

Så, dagen derpå var det klart for reparasjoner.

Slanger og pumper ble demontert og rengjort. Ut kom en svart, seig masse. Uten tvil rester av dieseldyr. Pumpa ble renset, og vi forsøkte å starte opp motoren. Ingenting. Flere forsøk på å starte opp motoren ville etterhvert tømme startbatteriet til motoren, så vi startet generatoren for å unngå å gå tom for strøm.

Samtidig holdt jeg på å låre og klargjøre lettbåten. Vi skulle nemlig i land for å spise tradisjonell Guna Yala-lunsj. Jeg senket lettbåten, og oppdaget at låsewiren var festet med hengelås til daviteren. Jeg gikk for å hente nøkkelen - og kom tilbake inn i et styrhus fylt med røyk. 

Generatoren ryker. 

Diagnosen var enkel: Det er tomt for kjølevæske. Ok, det er noe som enkelt kan etterfylles, og vi har kjølevæske ombord. Vi bestemte oss for å la det hele kjøle seg ned, og se på det etter lunsj. 

Vi tok turen inn til land, og ble møtt av vår vert David, som viste oss vei til den lille og svært enkle restauranten hans. Bort en vei, inn i en bakgård, forbi noen enkle bambushytter, ut i vannet, over en stokk og rundt et  gjerde vi måtte holde oss fast i - og så var vi der. Ett enkelt bord, med fire stoler, under et enkelt tak av palmeblader.

Vi var de aller første gjestene på restauranten!

Maten var enkel: Kokosnøttris, fisk og grillet banan. Drikke var kokosnøtter tatt rett fra palmene rundt oss. Etter inntatt måltid, fikk vi en introduksjon i Gunakulturen. Om hvordan jentebabyer blir feiret med store landsbyfeiringer, om de regelmessige samlingene alle i landsbyen må være med på, og om hvordan øya styres og hvem som bestemmer. 

Vi ble tatt med til forsamlingshuset (Council), der det hver 4. dag er obligatorisk samling for alle over 18 som ikke går på skole. Etter det ble vi tatt med til landsby-høvdingen for å bli presentert for høvdingen - for det er visstnok noe man skal, som gjest på øya.

Det største huset på øya: Council

Typisk toaletthus....

Så ble det en kjapp omvisning i byen, som faktisk har innlagt vann, og solcellepaneler på alle husvegger. Men husene er fortsatt svært enkle, bygget av bambus og palmeblader - og med små toaletthus bygget på påler ute i vannet. Enkelt røropplegg, for å si det sånn.... 😂. Vi fikk tilbud om mer omvisning og tur til toppen av øya - men med to motorer ute av drift, så vi oss nødt til å takke pent for tilbudet og trekke tilbake til skuta. 

*** *** ***

Tilbake ombord i Plan B var generatoren avkjølt. Kjølevæske ble blandet og fylt på.

Og så fort det var fylt på, rant det ut igjen. 

Det var jo selvsagt en grunn til at generatoren ble overopphetet. Vi hadde en lekkasje. Vår første, raske konklusjon var at denne generatoren høyst sannsynlig var død, og ikke kunne gjenopplives. Vi trengte en ny. Ingen overraskelse i og for seg, vi har snakket om det flere ganger tidligere at vi kanskje trenger å bytte den. Men nå var vi i "No man´s land" - og langt fra et sted der man kan få reparert eller kjøpt ny. 

Alvoret i situasjonen gikk raskt opp for meg. Ingen fungerende hovedmotor. Og ingen generator som kan lade startbatteriet til hovedmotoren eller batteriene til husbanken. Noe som ville bety at vi i løpet av natta ville være tomme for strøm. Som igjen betød ingen fungerende kjøleskap, frysere, lademuligheter for telefoner, navigasjonsutstyr eller noe annet. Og ingen Starlink - og dermed ingen jobb dagen etter. For selv om vi har solcellepaneler, er det ikke nok til å holde liv i alt, spesielt ikke nå i regntiden, og det er dager med få ordentlige soltimer. Altså litt krise. 

Vi var i paradis - men akkurat da opplevdes det som helvete. 

Ok. Da ble det ekstra viktig å få hovedmotoren i gang - og jo før, jo bedre. Kapteinen skred til verket, mens jeg satt på dekk og jobbet, og forsøkte å bidra innimellom med å hente ting, og ikke minst være moralsk støtte og support. Jeg hørte banning nedenifra. Nope - ingenting fungerer, og moralen var på bunn. 

Jeg grep radioen og kalte opp Lille Ø:

"Vil dere komme over og leke?"

Joda, våre finske venner var ikke vonde å be. Og snart satt Suski og kapteinen i motorrommet og fiklet med slanger, pumper og filtre. Henri satt fordypet i manualer for å finne de beste løsningene for Wakespeed-appen.

Det var fullt av dieseldyr i tanken, så det ble satt i gang en full rens og gjennomgang på det meste. Det viste seg at grovfiltrene har tatt til seg all skiten, så det siste filteret før drivstoffet går inn i motoren var faktisk rent. Motoren skulle altså være ok - i prinsippet. Prosedyren med rens tok sin tid - men til syvende og sist, startet motoren. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å høre motoren brumme i vei. Plan B fikk ladet batteriene igjen - og vi kunne nok en gang puste lettet ut. 

*** *** ***

Så var spørsmålet om generatoren kan fikses. Suski kom over på fredag igjen for "å leke" og se om det var mulig å finne en løsning. Det ble drodlet og diskutert, og etterhvert kom de fram til at med et lite metallrør og litt metallim kunne en ny del lages og tilpasses. Og mens de to der nede satt med hodene stukket langt inn i generatoren, dukket et skip opp i det fjerne: Katydid! Et gledelig gjensyn fra tiden i Curaçao og Colombia. Verden er ikke stor....

Kaptein Robin kom etterhvert roende over til oss, og over en kaffekopp fikk vi tips om hvordan vi kunne forsøke å "støvsuge" tanken for dieseldyr. Så med noen pumper, noen slanger og noen ledninger, ble det dratt ut totalt ti liter med diesel, og mye svart gugge. Hva man ikke får til på en øde ankringsplass, med bare noen få båter og noen kreative sjeler.

Med litt improvisering - og litt metallim lot til og med generatoren seg reparere! 😍

Mens arbeidet pågikk ombord i Plan B, dukket det opp fire katamaraner som alle kastet anker rundt oss. Følelsen av å være alene og forlatt, forsvant som dugg for solen. På stranda ryddet vår vert David og et par andre menn stranda og forberedte et bål. De åpnet strandbaren, og lettbåtene fylte etterhvert stranda. 

Kanskje dette ikke er så verst her allikevel....