Besøk av kystvakta

Etter to dger i Brunsbüttel, kastet vi loss på fredag ved lunsjtider, og beveget oss ut til venteområdet for slusepassering. Det tok litt tid å vente, og vi var ikke inne i slusen før rundt kl. 13.00. Det å fortøye i slusen gikk ikke fullt så bra som forrige gang, for fenderne som liksom skulle være mellom båt og flytebrygge inne i slusen, skled stadig til side. Så her var det å dytte på båten, stappe fenderne innimellom, samtidig som noen tau skulle festes. Litt mas og jag, men det ordnet seg til slutt, og ingen skade skjedd på verken båt eller mannskap. Iallefall ikke som vi har notert oss.

Vel ute av slusen gikk kursen ut på Elben og ut mot Vadehavet, og nedover langs de østfrisiske øyene. Vi var klare og forberedt på en lang seilas, og hadde både lakris, sjokolade og energibarer klare. Og masse kaffe. Altså det aller mest livsnødvendige. 

En stund hadde vi til og med også godt seilvær, i tillegg til at vi fikk litt ekstra fart på grunn av tidevannet. Så de første timene suste vi avgårde på opp mot 12 knop.  Men noe drømmevær vil jeg nok ikke kalle det akkurat - vi fikk regnskyll på regnskyll, så her var det bare å finne frem ulltøyet og seiljakke og -bukse. Ikke akkurat bikini-stemning, med andre ord.

Stemningen var god ombord, helt frem til vi oppdaget et skip som kom imot med noen blinkende lys. Så kom opprop på radioen. "Norsk fritidsskip, til vår styrbord side. Dere ligger feil i separasjonsfeltet, vennligst forlat sonen. Seil sydover. Vi sender en båt". Vi kikket nøyere på skuta - og ser det står Küstenwache på siden. Kystvakta, ja. Ikke akkurat gutta man tuller med, kanskje....

Ok - da er det bare å løpe ned og finne pass og papirer, for dette kommer de garantert til å be om. Tre sekunder senere ser vi en litt mindre båt komme susende mot oss, og legge seg inntil. Den av dem som snakket best engelsk hadde fått oppdraget med å komme frem for å snakke med oss. 

De hadde visstnok forsøkt å få tak i oss over lengre tid - men vi hadde ikke hørt et kvekk, tydeligvis på grunn av dårlig mottak på VHF-radioen. Vi ble spurt ut om kartsystemet, om det var oppdatert, og om vi så separasjonssonene på kartet. Etterfulgt av en streng beskjed om hvordan disse fungerer. Man tuller ikke her i området - det er nok nemlig bittelitt mer trafikk i dette området enn det er rundt separasjonssonene i Oslo-fjorden.....

Vi slapp unna med en advarsel denne gangen, så ingen bot. Det var i allefall beskjeden vi fikk, så får vi satse på at det stemmer. Men Kystvakta har kopier av passene våre, og da vi seilte videre, fulgte de etter oss i laaaang tid etterpå. Vi håper jo at de skulle tilbake til der de kom fra - men fikk unektelig litt følelsen av at de holdt oss under oppsyn....

Resten av turen var uten dramatikk, men det ble en lang og slitsom seilas. På ett eller annet tidspunkt etter klokken ett trakk kapteinen seg tilbake for en liten blund, og undertegnede overtok roret. Ikke veldig komplisert, neste kursendring skulle foretas om rundt 4 timer, så ingen voldsomme manøvre her. Det var bare å holde øye med andre skip - og de få vi møtte på, holdt seg på ærbødig avstand. Nærmere klokken tre ble det endelig min tur til en aldri så liten dupp. 

Rundt klokken sju kunne vi endelig legge til kai i Borkum. Turens første nattseilas så langt er vel gjennomført, uten de altfor store brasene. Men stuptrøtt mannskap allikevel. Kapteinen krøp nok en gang ned for å sove, mens jeg ble sittende oppe og vente på at havnemesteren skulle komme på jobb, slik at vi fikk betalt. Etter møtet med Kystvakta, er vi litt ekstra påpasselige med å gjøre ting etter boka....