Goodbye Trinidad - welcome Tobago!

Tobago, 18. juli.

Plan B seiler endelig igjen! Fra det grumsete og skitne vannet i Chaguaramas i Trinidad har vi nå seilt gjennom rene farvann til Man Of War Bay utenfor Charlotteville i Tobago. Det ble en lang seilas gjennom natta, og det ble behov for et lite sovestopp i en rolig bukt før vi kom oss helt fram til destinasjon - men det var en flott overfart, og så utrolig deilig å endelig få kommet seg videre. Og så fort vi fikk ankeret i bunnen, stakk et lite skilpaddehode opp over vannoverflaten, liksom for å ønske oss velkommen til Tobago. Det var et svært så kjærkomment syn etter flere uker med søppel, olje og diesel flytende i vannet....      

Det som skulle bli en kort ukes opphold i Chaguaramas ble til litt over 6 uker. Det er rart hvordan bittelitt fiksing fort ble til mye mer.... Men nå skinner skuta i morgensolen, og batterier lader som de skal, både på hovedmotor og generator. Watermakeren er på nytt oppe og går, etter en liten uke med en ødelagt pumpe. Den beste nyheten er jo egentlig at watermakeren nå produserer vann som bare det, og i disse rene farvannene får vi det beste vannet noensinne. I tillegg produseres det fortere enn før, så det tar ikke så fryktelig lang tid å fylle tankene. Life is good!  

Livet på verftet i er altså over for denne gang, og vi satser på at det blir lenge til neste gang vi skal løfte båten på land. Det har i utgangspunktet vært et fint opphold, til tross for at et verft ikke akkurat er det hyggeligste stedet å bo. Det har vært sveising, hamring, pussing og maling fra morgen til kveld, og lufta har vært full av lukta fra svidd metall, maling og tynner og diverse andre substanser - hvis du skjønner hva jjeg mener...... #Rastaman  

Lighthouse på Crew´s Inn. 

Disse seks ukene i Trinidad har bydd på så mangt. Vi har møtt utrolig mange fine folk fra hele verden. Vi har møtt den lille katamaranen "Gleda" fra Tyskland, "Liquid for lyfe" med sitt australsk/canadiske mannskap, "Seafinn" fra Stavanger og "Sonja" fra Oslo, "Kolibri" fra Nederland, "Eos" fra Usa, "Sek-Sek" fra Sverige og ufattelig mange flere. 

Vi har møtt de som har seilt hit med egen båt, og de som har haiket seg hit på annet vis. Noen båteiere har tatt opp båten for et kort pitstop før videre seilas mot Colombia og Panama, mens andre har tatt opp båten for en lengre periode, reist hjem til sine hjemland, og kommer så tilbake for å tilbringe en nye sesong i karibien når orkansesongen er over. Haikerne og backpackerne på sin side har kommet seg til Trinidad på ulike båter og ulike vis, og har jaktet på videre skyss enten nordover, sørover eller vestover. Ikke bare enkelt, når så mange båter har hatt Trinidad som endestasjon for mange måneder – men da har de vært kreative og åpne for løsninger, som å enten søke hyre på lasteskip eller seile videre på en seilbåt med halv mast (!).   

Vi fant en skikkelig pirat også: Raga!

Oppholdet ellers har bydd på late ettermiddager og kvelder ved svømmebassenget på Coral Cove sammen med Jan Frederik og Rebecca, Paul og Opal, Alice, Anne og Jean og flere andre. Vi har spist lunsj og middag på Wheelhouse, Lighthouse, Patches, Patties Delight, og vi har vært på barbeques på torsdager på Powerboat og barbeques på fredager på Peakes. Og så har det vært noen kvelder på "hippie-baren" i Coral Cove i godt selskap.     

Paul og Opal fra "Liquid for lyfe", Christian og kapteinen nyter varme dager ved poolen.

Barbeque på Powerboat. Rebecca og Jan Fredrik fra "Seafinn". To skjeggete vikinger med samme, veldig norske navn rundt bordet - hvor ofte skjer vel det i Trinidad?

Improvisert barbeque på Coral Cove, ved bassengkanten. 

Vi har opplevd å bli spist av mygg og andre insekter mesteparten av døgnet, og det har vært konsumert ufattelige store mengder av myggspray, klødempende midler og Zyrtec. Det vil si; JEG har blitt spist levende av disse insektene - kapteinen har stort sett klart seg greit. Jeg har til tider klødd meg til blods (helt seriøst), og lengtet etter kalde strøk der intet levende vesen kan overleve. Varmen har vært påtrengende, og på land, uten så mye som en liten bris, har det vært ulidelig å skulle sitte stille i solsteiken og skulle jobbe gjennom en hel arbeidsdag. Når det ikke finnes aircondtion eller muligheter til å bade, blir det fort veeeldig hett....     Vi har hørt løsbikkjene bjeffe gjennom natta, og fiskerne som losset fisken sin fra klokken 04.00 om morgenen, så og si rett vegg i vegg med der vi sto på land. Vi har hørt de grønne papegøyene sette igang med et voldsomt skvaldreorkester i grålysningen, og vi har hørt apekattene gaule fra jungelen og lage et voldsomt leven. Jeg er sikker på at det også har vært en eller annen gorilla der - det har i allefall hørt sånn ut.     

Fra en av flere småturer til Scotland Bay. Litt renere vann - men desto høyere partyfaktor. Hit kommer nemlig MANGE båter i helgene, overlesset med mennesker. Og alle har dundrende høy musikk....

Og på Coral Cove fant vi også "Southern Fox" - en Mikado 56, og ett av Plan B´s mange søsterskip. Vi møtte eierne for flere måneder siden, på Martinique – og nå fikk vi endelig se skuta, på land, rett ved siden av Plan B i lille Coral Cove Marina. Karibien er ikke stor, med andre ord....       

Under oppholdet i Trinidad har vi også fått oss et par turer til hovedstaden Port of Spain. Det er slettes ikke den fineste byen vi har vært i på vår reise så langt - men definitivt den største ordentlige byen vi har sett i karibien. Her er det høyblokker og  småhus, drøssevis av butikker, skoler, sykehus, restauranter, parker - og alt det andre man forventer i en storby. Og ikke minst masse KFC-restauranter, som visstnok er favorittrestauranten til mange trinidadere.    

Fra busstasjonen. Busser med gul stripe = vår retning. 

Trinidad - landet der steelpans kommer fra!

Chinatown. Ikke kjempespennende - men hyggelig å ha sett allikevel.

Digger sånne veikryss - her kan man ta korteste veien!

For å komme oss frem og tilbake har vi kjørt lokalbussen (som egentlig bare er en maxitaxi), og de gangene bussen ikke dukket opp, har det alltid dukket opp noen lokale som har tatt oss med. Helt vanlig praksis i Trinidad, visstnok. Og prisen den lokale, tilfeldige forbipasserende har tatt for å bringe oss hit eller dit, har vært den samme som på bussen, ca. 6-7 TTD (trinidanske dollars), noe som skulle tilsvare ca. 9-10 norske kroner. Priser å leve med, altså.      

Vi har i løpet av oppholdet på Trinidad også fått se de store havlærskilpaddene. De er verdens største skilpadder, og kan bli 1,8 – 2,2 meter lange og veie mellom 250 og 700 kilo. Gigantisk store, med andre ord. De svømmer omkring i alle varme hav, men er også de som beveger seg nærmest polene av alle skilpaddeartene. Og de svømmer store distanser – og tar seg gjerne en tur med Golfstrømmen med kurs for Norge, på jakt etter maneter. Når de skal legge egg, svømmer de tilbake til stedet de ble klekket – i hovedsak Gabon, Fransk Guyana, eller Trinidad. Og da måtte vi jo bare ta en liten tur for å hilse på, siden vi først var i nabolaget... En helt fantastisk opplevelse, å se dem komme opp på stranda, grave seg et stort hull, rett ved føttene våre, og så legge eggene ned i sanda. Etter en stund var det å dekke til, å komme seg ut på vannet igjen – før neste skilpadde kom inn.           

Denne frøkna her kom krypende opp og begynte å grave et rede, nesten mellom beina våre. Etter å ha lagt ned et sted mellom 50 og 100 egg, stakk hun til sjøs igjen. Etter 8-10 runder med egglegging reiser skilpaddene videre, og ungene får klare seg selv....

Svære dyr! Denne frøkna her valgte å legge egg altfor nære vannkanten, så eggene hennes ble samlet opp og lagt i inkubator. Alt gjøres for å redde eggene, og holde bestanden oppe. 

Vårt opphold på Trinidad har altså i det store og hele vært ganske fint. Og Trinidad vil alltid bety noe spesielt for oss – for akkurat her det ble en permanent endring i den faste mannskapslisten. Da Plan B ankom Trinidad i slutten av mai, var det med to kapteiner og to medseilere ombord. Når vi nå reiste videre, var det fortsatt med to kapteiner og to medseilere (to andre enn de som ankom, riktignok) – men denne gangen også med en helt fersk, liten matros ombord: En liten firbent sjarmør som har fått navnet Sandy. 

Vi som var så enige om at det ikke skulle være verken hund eller katt ombord på denne skuta, falt pladask da denne lille skapningen dukket opp en fredagskveld på den lokale puben. Helt alene, avmagret og tynn, og tydelig sliten, søkte hun vår oppmerksomhet, og lå på fangene våre hele kvelden. Det var vanskelig å skulle etterlate henne der, på en pub, med alle de lokale håndverkerne og med løsbikkjene som svinset rundt – så hun flyttet inn i båten, og er allerede nå i ferd med å bli en skikkelig liten skipskatt. 

Så selv om det ikke bare er enkelt med en firbent en ombord, ble det altså slik. Hun valgte oss.