Caribbean life: BVI - del 2

Det er 7. mars, og jeg sitter "hjemme" i kalde Norge og lengter tilbake til sol og varme. Det er fint å være en snartur i gamlelandet på jobboppdrag - selv om det er litt kaldt. Det å gå rundt med olabukse, ullgenser, boblejakke og tykke sko er liksom ikke helt det samme som å sitte på dekk i ført kun bikini, solbriller og caps. 

Og ja - jeg vet at vi nærmer oss vår, og at det liksom er "varmt" her i Norge - men det er fortsatt langt fra de 28-29 Karibiske varmegradene vi etterhvert har vent oss til...

De siste to ukene har det vært full fart, med full jobb på dagtid, og mye flaksing rundt på kvelds- og nattestid for å møte venner og bekjente. Det har ikke vært én eneste kveld uten å møte folk - noe som har vært ekstremt hyggelig, men som har medført lite søvn for enkelte....

Nå har kapteinen reist tilbake til St. Martin og Plan B, mens admiralen er igjen i gamlelandet et par uker til. Og hva er vel da bedre enn å mimre tilbake til varmere tider?

Plan B presenterer BVI - part 2!

Besøket på Anegada var helt nydelig, og planen var å være der et par dager til for å få med oss flamingoene som holder til omtrent midt på øya. Men da himmelen ble mer og mer fylt av skyer, og det gradvis ble mer vind, forsvant båt etter båt med kurs sørover. Vi bestemte oss da for at  flamingoene kunne få være i fred, og dro opp ankeret, vi også. Vi hadde jo dessuten sett én flamingo 🦩 I ankringsområdet - så det fikk holde for denne gangen 🤣.

Den eneste flamingoen vi fikk med oss...

Vi satte kurs sørover,  mot Tortola og "hovedstaden" Road Town. En litt snodig by, men pussig sjarmerende på sitt vis. Alle bygninger er bygd i 60-70-talls stil, og er egentlig ikke er annet enn store, firkantede murklumper plassert hulter til bulter. Byplanlegging er nok et fullstendig ukjent begrep, så her finner man hus, veier, kirkegårder og noen jungel-lignenede villnis av noen gater i et salig virrvarr og kaos - noe som egentlig var litt morsomt. Det var også her vi fant det som trolig er det minste huset i hele Karibien; ca. 2 meter langt og 1,5 meter bredt. Det var så vidt det var plass til en dør...

Marked i Road Town

Oppholdet i Road Town ble kort, da det ikke er det beste stedet å ligge ankret på grunn av mye sjø og cruiseskip-trafikk. Vi fortsatte derfor ferden sørover til Soper´s Hole, der vi ble noen netter. Stedet er en bitteliten resort, med noen få restauranter og butikker - og massevis av farger og karibisk sjarm. Og ikke minst skikkelig matbutikk med godt og stort utvalg!

Soper´s Hole 

Fra Soper´s Hole fortsatte vi over til neste øy: Jost Van Dyke. Målet var White Bay og Soggy Dollar Bar. Navnet på baren er ikke tilfeldig valgt - for hit har det kommet drøssevis med kunder svømmende inn til stranda med våte (altså «soggy») dollarsedler i badebuksa. Og våte sedler er jo en uting, så de tørkes på en snor i baren til de er tørre nok til å brukes på nytt. 

Soggy dollar survivor challenge: Swim in - Drink - Swim out! Repeat.

Soggy dollars til tørk!

Stedet har en fantastisk fin strand, god stemning – og masse hyggelige folk. Og når solen går ned, og stranda tømmes, er det på tide å komme seg til neste bukt for å gå på Foxy´s...  

Fra White Bay og Soggy Dollar Bar....

...til Great Bay og Foxy´s!

Etter en natt på Jost Van Dyke, hadde vi planer om å bevege oss rundt til den andre siden av øya. Men som alle lesere nå sikkert har fått med seg, ender vi stort sett alltid opp med en plan B.

For da vi skulle starte opp generatoren for å lade batteriene, skjedde det ingenting. Alt var helt dødt. Feilsøking ble satt igang, og det skulle vise seg at det ikke var noe galt med selve generatoren, men startbatteriet til generatoren. Altså ikke en stor sak å fikse (heldigvis!) - men det betød at vi måtte tilbake til "godtebutikken" (båtbutikken) i Road Town på Tortola for å kjøpe nytt batteri. Vi suste derfor over til Soper´s Hole (for motor, naturligvis, for å få litt strøm), ankret for natta, og dro videre til Road Town dagen etter. 

Da batteri var byttet og generator testet, var det fryd og gammen ombord. Vi gjorde oss klare til å seile videre - og da  slo selvfølgelig alle instrumentene seg av. Det skal selvfølgelig alltid være noe....

Kapteinen krøp på nytt inn i motorrommet for å finne feilen - og etter litt banning og sverting og mye irritasjon ble feilen avdekket: en kontakt eller bryter eller en kabel som ikke satt helt som den skulle. en liten ting altså - og noe som kunne løses med litt lirking og dytting. Heldigvis. 

Ferden videre gikk til Normans Island og bukta Bight Bay. En stor, fin bukt å ankre opp i, med kritthvit sandstrand og noen palmer, en liten restaurant på stranda - og en flytende bar/restaurant ved navn Willy T. 

Willy T - den tredje

Og Willy T er absolutt et sted å få med seg! Høy partyfaktor, mye hyggelige folk, god mat, sol og varme. Hopp i havet om du vil – og gjør du det toppløs eller helt naken, vanker det "tatoveringer" i baren etterpå..... 😂😂

Jeg fikk faktisk en tatovering jeg også, selv  om jeg valgte å beholde alle klærne på. Jeg var bare bittelitt for nysgjerrig da jeg så en annen dame få en tatovering plassert på den ene skinka, og spurte hva det handlet om. Svaret jeg fikk var enkelt: "You´re next!". Det kan altså av og til lønne seg å ikke stille alt for mange spørsmål 🤣.

Tatovert! (I alle fall på liksom!)

Willy T. er forøvrig den 3. i rekken - altså Willy T den tredje. De to første ble skadet i orkaner - og Willy T nr. 2 har i dag blitt senket for å danne kunstig korallrev. Og da gjør man det på karibisk vis - ved å fylle skuta med skjeletter av pirater, og lage en turistattraksjon for dykkere ☠️☠️☠️

Piratene regjerer ombord på Willy T nr. 2!

For å vite mer, se https://1beyondthereef.com/willy-t-wreck-1

Etter et kort opphold på Norman Island gikk turen tilbake til Soper´s Hole. Vi tilbrakte et par dager her, og nøt fine dager med god mat, litt snorkling - og nye bekjentskaper. Og nok en gang har vi fått bekreftet at verden slettes ikke er så stor som vi kanskje tror. 

En strand bare for oss - og helt perfekt for snorkling 🤿 

For i en bar i Soper´s Hole ble vi kjent med Kelly og Kevin, et hyggelig amerikansk/canadisk par som tilfeldigvis hadde noen norske venner som nylig hadde seilt gjennom Panamakanalen. Det tok oss ikke mange minuttene å forstå at disse vennene deres tilfeldigvis også var våre venner, Nick og Torill, som for øvrig var grunnen til at vi satte kursen mot Karibien, og ikke rett mot Brasil. Snakk om tilfeldighet! 

Kelly og Kevin inviterte oss dagen etter, til deres nydelige hjem oppe i fjellsiden. Veien opp er definitivt den bratteste jeg noen gang har sett eller kjørt oppover, og jeg krysset fingrene hardt for at det skulle gå bra å komme seg opp. Vel oppe gruet jeg meg allerede for hvordan jeg skulle komme meg ned neste dag.....

Grusomt bratt opp - men absolutt verdt det!

Men så fort vi kom opp i svømmebassenget, og en kald øl ble servert, glemte jeg hele veien for en stakket stund. Og fra bassengkanten ringte vi til vår felles venn Nick, som nok falt litt av stolen over å se oss akkurat her, sammen med disse menneskene....

Poolparty!

Det ble en helt nydelig kveld i godt selskap i fantastiske omgivelser. Men som alltid, skjer det alltid noe rundt Plan B.

For plutselig spraker det fra radioen i gangen: Tsunamivarsel! Våre verter - som har bodd på øya i mange år - hadde visstnok aldri opplevd et tsunamivarsel før. Vi befant oss godt opp i høyden, så vi ville ikke hatt noen utfordring dersom en kjempebølge skulle komme skyllende. Men hva med lille Plan B, som lå helt der nede, helt alene i bukta?

Hver gang det kom en ny melding på radioen, spisset vi ørene, og vi kikket regelmessig ned mot bukta for å se om alt så greit ut. Etter en times tid kom meldingen: Tsunami-varselet var avlyst. Puuhhh... Heldigvis! 

Dagen etter var det å ta seg ned den bratteste bakken jeg noensinne har sett - og tilbake til Plan B. Og så fort vi kom ombord, ble seilene heist og kursen satt sørover, mot St. Martin.

Farvel, BVI - og takk for alle fantastiske opplevelser!