Bye, bye St. Martin!

6. april 2025. I går heiste vi seil og forlot lagunen i  St. Martin, der vi har hatt tilhold i over to måneder. 

Da vi først ankom øya i midten av januar, var det ingenting som traff oss rett i hjertet sånn umiddelbart. Det var som en helt vanlig, europeisk øy - med byer, butikker, restauranter, strender og sol og varme. Ikke veldig typisk karibien - og ingen umiddelbar wow-effekt.  

Men etter å ha hatt tilhold på øya i over to måneder (riktignok avbrutt av et aldri så lite Norgesbesøk for å jobbe litt), har denne litt rare, snodige øya på sett og vis kjentes litt som "hjem". Da jeg satt på flyet tilbake til St. Martin for noen uker siden, og skulle "hjem", tok jeg meg selv i å spørre om det bare var skuta eller også øya jeg tenkte på. 

Øya, som er delt mellom Frankrike og Nederland, med to språk, tre valutaer, to forskjellige systemer på absolutt alt - har etterhvert kjentes som et trygt sted å være. Et sivilisert sted, med alt du trenger av butikker og tjenester, samtidig som det er et preg av noe litt småshabby karibisk sånn her og der. 

Vi har tilbrakt mange hyggelige stunder på Soggy Dollar, Huppels, Lagoonies, Yacht-klubben, Buccaneer beach bar og diverse ´lolos´, som er små, hyggelige, karibiske restauranter.

Liten krabat på besøk på Yacht-klubben 

Vi har kost oss på strendene med en og annen kald øl, og vi har filmet fly som kom susende rett over hodene våre på Maho beach.

Plan C koser seg på stranda

Viktig å holde seg hydrert i varmen...

Vi har hatt utallige turer inn i land for å handle mat, og halt med oss matvarer i handletrille, ryggsekk og bærenett gjennom gatene. (Og så dratt det med oss over i lettbåt, og lempet det over i skuta. Joda, handling når man er på seiltur, det er en skikkelig ekspedisjon! )

Vi har besøkt så og si alle shipchandlers vi har kommet over - og etterhvert blitt på hils med de ansatte. 

Vi har tatt dollarbuss og taxi over øya, og vi har trasket gatelangs blant casinoer og utesteder på kveldstid. 

Vi har testet ut helsesystemet på øya (ingenting dramatisk denne gangen, bare en føflekk som måtte fjernes...) - og funnet ut at det er en vanvittig dyr affære....

Og vi har opplevd sol, vind og regn om hverandre, ofte helt plutselig. 

Vi har også møtt igjen mange av våre seilervenner akkurat her på øya, og vi har blitt kjent med andre seilere fra fjern og nær. Og det er kanskje det som gjorde det litt rart å dra opp ankeret og dra derfra i går. 

Fin norsk gjeng ombord på Christina!

På vei fra Lagoonies, med Linn, Eirik og Hennie fra Ocean Crosser

For det er på St. Martin vi har vinket farvel til alle de vi har møtt underveis, og som nå fortsetter reisen sin tilbake over Atlanteren, mot Europa, mens vi fortsetter ferden sørover. Her, på St. Martin, har vi vinket farvel til Ocean Crosser, Alana, Christina, Lily, Anhinga, Linnea X, Shangri-la, Soairse, Christian Radich, Møyfrid og helt sikkert noen flere jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Fair winds, all sailors!

Julie og Iver fra Møyfrid ombord for lunsj

Selveste Christian Radich! 

Og det er her vi vinket farvet til True Blue i går. Plan Bs "lillesøster", som har ligget bakom oss i lagunen. I to uker lå de to franske frøknene ved siden av hverandre, mens True Blue sine eiere Ton og Nicky satt båtvakt for oss.

True Blue 💙

Takk for oss, "The Friendly island"!