Mindelo, Kapp Verde!

Fredag ettermiddag, og dag syv på ferden mot Kapp Verde.

Plan B har beveget seg med en fart på 5-6 knop gjennom store deler av dagen. Håpet var å få litt mer vind og fart i seilene, for å spare inn noen timer og ankomme Mindelo litt tidligere på dagen. Etter 7 dager på vannet var det nemlig flere som gledet seg til å strekke litt på beina. ... 

De siste timene inn mot land ble for motor, med en litt mer direkte kurs enn tidligere. Når motoren er i gang slipper vi å krysse og sikk-sakke oss frem, som vi ofte må med seil. Og selv om målet er å seile så mye som mulig, hender det at den gode, gamle Perkins-motoren må trå til. På siste strekket inn mot land ble motoren fyrt opp, ikke fordi vi manglet vind, men fordi vi måtte lade batterier.  

Normalt sett skulle vi ha satt i gang generatoren for å lade – men på fredag ettermiddag var temperaturen på generatoren faretruende høy. Feber i motorrommet, altså – så den fikk hvile til vi kom i havn. Nå må den rette diagnosen settes, og rett medisin foreskrives. Ikke noe stress, og vi klarer oss fint uten generator – men det er jo kjekt å ha den i drift.   

Av andre tekniske utfordringer har vi så langt oppdaget en ørliten lekkasje av girolje i motorrommet, og saltvannspumpa på kjøkkenet er midlertidig ute av drift grunnet en råtten planke (ja, det høres kanskje rart ut, men sånn er det nå en gang....). Ikke noe av dette er fryktelig kritisk – men dersom vi ender opp med å bruke motor for å lade, er det i alle fall greit å ha tettet lekkasjen av olje. Og siden saltvannspumpa gjør det mulig å redusere på bruken av ferskvannet, til skylling før oppvask og spyling av dekk etter sløying av fisk, er det greit at også pumpa fungerer. Vi trenger visstnok bare en liten plankebit, og det har vi jo allerede ombord. Ett eller annet sted, helt innerst, nederst, under alt det andre i akterkabinen.....  

Ankomsten ble senere enn forventet, ca. klokken 1.30 lokal tid. Det var tydeligvis ingen på jobb i marinaen, så det ble å kaste anker rett på utsiden. Rundt oss var det en haug med andre båter som trolig også ventet på å komme i land. Vi sikk-sakket oss forbi andre båter, og sjekket kartet grundig for vrak. Her ligger det nemlig mye mange vrak på bunnen....

Til slutt fant vi en plass der vi anså det trygt å droppe ankeret, og en etterlengtet ankerpils ble hentet fram. Siden det ikke var en dråpe øl i båten, ble det Sangria som matros Nina hadde gjemt unna på et lurt sted. Kanskje ikke den beste Sangriaen – men vi fikk nå presset ned et glass allikevel, før det var på tide å ta kvelden. 

Vi våknet til strålende sol, og i solskinnet kunne vi konstatere at det var mange fine, flotte seilbåter og motoryachter rundt oss. Mange med det gule flagget, tegn på at de venter på å fullføre immigrasjonsprosessen. Og i dagslyset kunne vi se at det i tillegg til et vrak som lå på siden i vannoverflaten, også var flere skip som tydelig var forlatte. Flere krenget litt til siden, eller var bak- eller fortunge. Litt trist syn, samtidig som det var fascinerende å se. 

En skikkelig cowboyfrokost med egg, bacon og bønner ble servert, før Plan B beveget seg inn i havna. Og på vei inn, observerte Brayden en skilpadde som svømte rundt båten....

Plan B ligger nå i havn, og vugger lett i vinden. Vi kan huke av for en aldri så liten milepæl: Del én av Atlanterhavskryssingen er gjennomført - vi har kommet til Mindelo, Kapp Verde!