Rough sailing....

Noen dager har gått siden Hunnebostrand, og vi har vært gjennom stor variasjon av vær, bølger og problemer. Det viser seg at planer går aldri helt som forventet, så vi tyr stadig til en Plan B. 

Vi startet ut fra Hunnebostrand på formiddagen på mandag, etter å ha fått med oss turens første gjest, som skal bli med til Kielkanalen. Vi gikk gjennom Sotekanalen, og allerede i kanalen ble det krøll. Denne gangen i instrumentene. Båten sto helt på skjeive i forhold til retningen, og det så ut som vi gikk på skrå gjennom kanalen. Vi kunne utelukke drift i vannet, da det jo var fjell på begge sider av båten, så da måtte det være feil på systemet. Det endte med at kartplotteren ble tilbakestilt til fabrikkinstilinger mens vi seilte gjennom kanalen. Vi har en iPad som backup, så vi kunne trygt resette kartplotteren. 

På vei ut av kanalen, og før vi kom ut i åpent hav så virker jo selvfølgelig ikke autopiloten. Å stå å håndstyre over Skagerak var en oppgave vi ikke ville begi oss ut på, så da måtte det gjennomføres en kalibrering av kompasset og autopiloten før vi gikk ut av skjærgården. Det ble 390 graders svinger og sikksakkjøring i bassenget mellom øyene til maskineriet var fornøyt... 🔂🔀⤵️ Skal tro tilskuere til vårt lille show måtte lure på hva vi gale nordmenn holdt på med... 😂⛵️🇳🇴

Målet var Læsø, og i følge Windy og Yr skulle det bli grei skuring. Vinden rett i siden hele tiden, og noe bølger, men det hadde vi jo regnet med... Vi heiste storseilet, deretter Genoaen, og Fokka til slutt. Og farta var det ingen ting å si på. God vind mellom 15 og 22 knop, så vi så hastigheter opp mot 16,1 knop på båten, selv om gjennomsnittet endte på 6,1 knop. Sikkert også på grunn av kalibreringsøvelsene vi utførte på begynnelsen av turen.

Båten la seg godt over på siden, og for Anita som satt å jobbet ble det et svare strev med å ikke tippe forover, da hun satt på styrbord side av båten, som var høyest oppe. Det endte med at hun etter hvert flyttet seg over i senga, som ligger på babord side. Det er bedre å lene seg mot noe, tross alt. Jeg må jo også få lov å uttrykke min beundring for henne, som sitter nedenunder i stor sjø og jobber, helt uten et snev av kvalme. 

Men vinden ville ikke samarbeide. Den dreide og dreide, så vi ble tvunget lenger og lenger i østlig retning. Til slutt sto vi med to valg. Ta ned seilene og gå for motor til Læsø, eller finne et nytt mål. Etter en kort vurdering falt valget på Gøteborg som ny deistinasjon, og vi seilte nesten helt inn til innløpet av Gøteborg, hvor planen var å ligge utenfor kanalen. Men der var det fullt. Det vil si, vi kunne ligget på akterfortøyning. Noe vi aldri har gjort, og heller ikke er veldig komfortable med. Vi lette på kartet etter andre marinaer, da vi ikke var veldig lystne på å ligge på svai i en travel havn, og endte opp med å gå opp kanalen og legge oss i sentrum.

Etter 11-12 timers seilas var det tre slitne seilere som ankom Gøteborg, og det ble en rolig kveld før vi oppsøkte våre respektive hodeputer, og sluknet etter kort tid. Vi kunne se tilbake på en dag med mye seiling, og svært lavt dieselforbruk.

Tirsdagen var det tidlig opp og avgårde. Den timen det tok å gå opp i kanalen dagen før måtte vi også bruke ut igjen, og det var fortsatt mye skjærgård igjen før vi kunne sette kursen rett mot Anholt. Ingen vind, og havet var flatt som et stuegulv. Dagen skred fremover, og alt så ut til å gå etter planen - men da vi var kommet ca 25 nautiske mil fra det svenske fastlandet skulle vi få ett nytt og ukjent problem.

Anita hadde da holdt kurs, og fått gode tilbakemeldinger fra deltagerne. Med dagens teknologi og bakgrunner på teamsmøter, så var det ingen som kunne se at hun satt på en båt, og ikke på et kontor. Starlink fungerte også plettfritt, frem til en time etter kurset. Så var det slutt. 

Vi hadde et abonnement som skal dekke 20 NM utenfor kysten, og i Kattegat er det jo en del danske øyer, så jeg kunne ikke se at vi skulle miste dekningen. Men tydeligvis har ikke Mr. Musk regnet med de danske øyer når han beregnet avstand fra land..... Man kan oppgradere til maritim dekning, og fra de forumene jeg har studert, så hadde jeg inntrykk av at man alltid fikk koble seg opp mot Starlink sine egne hjemmesider så man kunne bytte abonnement hvis man mistet dekningen - men den gang ei. Å koble seg opp på mobiltelefonen var heller ikke mulig, da vi var for langt fra land, så der satt vi, uten dekning, og Anita hadde flere timer igjen av arbeidsdagen.

Utpå ettermiddagen kom vi nærmere Danmark, og dekningen kom tilbake da vi nærmet oss Anholt. Problemet løst, selv om det hadde blitt noen streker i regningen når det kom til Anitas arbeidsdag...Det endte derfor med jobbing på kveldstid for å komme i havn.

Vi endte nok en gang på 11,5 timer, og en god dusj på land var på sin plass før vi tok kvelden. 

Etter to lange dager sto enda en lang strekning for tur: Anholt - Samsø. Denne dagen skulle vinden være jevn, og ha god retning i forhold til å komme seg til Samsø. For første gang satte vi rev i storseilet, og det gikk over all forventning. Veldig lett å sette, og de holdt fint gjennom hele dagen. All usikkerhet om tauet var for spinkelt så ut til å være ubegrunnet. Nå viste det seg å ikke være behov for rev denne dagen, men da er det i alle fall testet. 👍

Det startet med mye bølger, som forventet, da det er grunt farvann de første milene ut fra Anholt. Etterhvert kom vi ut på dypere vann, og bølgene ble mindre, men fortsatt til stede. Nok en gang hadde Anita kurs, noe hun gjennomførte hun med glans, selv om det også denne gang var utfordringer med vinkelen på båten. Det ingen kursdeltakere så, var at hun satt i senga, og holdt seg fast i sengekanten med en hånd for å holde seg stabil i skjermbildet mens hun forklarte og loset deltakerne gjennom ny funksjonalitet.....

I en samsnakk senere på kvelden var det klart for oss begge at vi må være flinkere å tilpasse bevegelsene til vind og bølger og Anitas arbeidsdag. Hun er heldigvis en tøff dame med bein i nesa.

Vi hadde god driv med tre seil oppe, og presset så langt opp mot vinden som vi kunne. Men vi ble hele tiden presset i østlig retning, og nærmet oss mer og mer hovedleden og separasjonssystemet som går ned mot Storebælt. Vi hadde også kurs mot Overby på nordvestre hjørne av Sjælland, og måtte etter hvert ta et valg om å skifte destinasjon eller ta ned seilene og gå for motor på et tidspunkt.

Samtidig kom et annet problem tilbake. Starlink kuttet nok en gang forbindelsen, selv om vi var nærmere enn 20NM fra Danmark, som skal være den "magiske grensen". Vi var 15 NM fra Grenå på fastlandet, så vi var 100% sikre på at vi var "innenfor". Nok en gang hadde vi ikke mobildekning, og denne gangen fikk ikke Anita deltatt på et viktig møte, så det ble krise ombord, og senere jobbing utover natten for å begrense skadene. Denne gangen oppgraderte vi abonnementet til "maritimt", for å være på den sikre siden, selv om vi ut fra kartet skal være innenfor kriteriene for "mobil".

Tilbake til problemet med vindretningen. Plan B krysser ikke godt, og kan ikke gå skarpt opp mot vinden, så vi ble tvunget lenger og lenger mot Sjælland. En alternativ havn i nærheten av Helsingør ville gitt oss en stor omvei på vei til målet, så det var ikke aktuelt, og å velge en av havnene på nordsiden av Sjælland ville også gitt oss en stor omvei. Vi fant ikke noen havner på vestsiden av Sjælland heller, og hadde ingen måte å søke på nettet uten mobil- eller Starlinkdekning, så vi så ikke annen mulighet enn å fortsette mot Samsø for motor. 

Det var lettere sagt enn gjort. Med vind opp mot 25 knop mot oss og bølger som hadde bygd seg opp over lange havstrekninger måtte vi øke turtallet på motoren en del for å holde en fart hvor vi kom frem i nogenlunde tid. Til tross for dette sank farten til tider ned til det halve, ca 2,8 knop, når bølgene var på sitt verste over grunnene. Etter hvert som vi nærmet oss Samsø ble imidlertid havstrekningen foran oss kortere, og bølgene også mindre. Det var som i himmelrike når vi kunne gå i tilnærmet normal fart igjen, med moderate til små bølger. Også dieselforbruket på denne halve turen for motor var astronomiske, og mannskapet var slitent etter tre lange dager. På slutten av dagen reviderte undertegnede seilingsplanen, og la om ruten fra Samsø fra nok en lang strekning gjennom Storebælt, til å heller gå kortere strekninger gjennom Lillebælt. Godt man lærer av sine erfaringer... 😄

En ting er sikkert. Vi skal forlate "sprintfasen" og heller gå over i maratonmodus. Vente på gunstige vinder, og ta kloke valg.