Plan B Sailing Vårt eventyr

Livet på verftet

Sat, 31 May 2025 00:00:00 +0000

Det er 31. mai, og Plan B ligger og dupper i bukta i verftsbyen Chaguaramas, Trinidad. Klokken er 09:44, og det er varmt. Heldigvis er det et lite drag med vind, så det er levelig å oppholde seg på soldekk under solseilet – i allefall akkurat nå. Frokosten er kaffe og peanøtter. Kanskje ikke den sunneste frokosten – men det er lørdag tross alt, og lat morgen.

Rundt oss ligger det flere båter på anker, som venter på å bli tatt opp på ett av de mange verftene rundt oss. For her er det bare det – verft på alle kanter. Coral Cove, Power Boats og Peaks - og noen flere - ligger som perler på en snor bortover bukta.

Hit kommer båtfolket fra alle deler av verden og løfter opp båtene sine. Noen setter dem på land for oppbevaring i noen måneder, før de kommer tilbake igjen i oktober eller november for å seile videre i Karibien når orkansesongen er over. Andre skal bare ha en runde med vedlikehold før turen går videre, og da gjerne i retning Colombia, Panama og videre mot Stillehavet.

Vi skulle i utgangspunktet bare slippe av mannskap, men har nå klart å få en avtale om å løfte skuta ut av vannet for å skrape og bunnstoffe og gjennomføre litt vedlikehold. Det er nok på tide, for etter ett år på reise, vokser det godt under vannlinja. Vi er imidlertid litt usikre på om løftet vil bli på mandag, fordi liften som skal løfte vår 20 tonn lette skute, er midlertidig er ute av drift. Karene på verftet har byttet dekk, og jobber nå på motoren for å få alt på plass. Men vi er fortsatt i Karibien og på «island time» - så ting kan fort ta litt tid. Det er altså godt mulig at mandag blir til tirsdag eller onsdag. Vi har det uansett ikke så travelt – sånn rent bortsett fra vi kun har mulighet til å stå på land i maks 14 dager, da andre båter skal overta plassen. Det ordner seg nok.

Og skulle det bli vanskelig, får vi heller ta en plan b og gjennomføre vedlikeholdet et annet sted.

Verftene - og jungelen rett i bakgrunnen

Fra vårt lille soldekk har vi også utsikt til en aldri så liten oljeplattform (!) og mange store lasteskip. Rett foran oss ligger nå serviceskipet Normand Tonjer fra Skudeneshavn til kai. På land på verftene har vi så langt funnet både Sonja og Hakuna Matata fra Oslo og Arubian Princess fra Langesund. Mannskapet på disse skutene har reist hjem, så de møter vi nok ikke. Men Seafinn fra Stavanger er her med sitt norsk/svenske mannskap. Vi møtte dem i Bequia for noen uker siden, og de ligger nå i vannet ved Coral Cove og venter på å bli løftet opp til uken. Hyggelige mennesker, som skal tilbringe en del tid her mens de utfører ganske så omfattende utbedringer. Det er utrolig godt å ha noen man kan snakke norsk med, utveksle erfaringer med og tilbringe hyggelige ettermiddager og kvelder med!

Utsikten vår

Livet i denne verftsbyen er for øvrig en helt egen, spesiell hverdag. Fokuset her er naturligvis på båter av ulike typer, lengder, former og farger, men ser man litt nøyere etter, ser man fort at det er et eget lite samfunn her. Hvert av verftene er gjerdet inn, og har sikkerhetsvakter både mot hovedveien og mot sjøsiden, men det er fritt fram for oss å bevege oss imellom.

På hvert av verftene finnes det ett eller flere spisesteder, en liten butikk der det går an å få kjøpt det viktigste av matvarer og husholdningsartikler, og så er det naturligvis servicebygg med dusjer, toaletter, vaskemaskiner og andre nødvendigheter. Og båtbutikker, naturligvis. Alle primærbehovene for en seiler er med andre ord dekket....

Her inne på land bor det folk rundt omkring i båtene mens de utfører vedlikehold. På dagtid ser man ikke så mange, da de fleste er travelt opptatt med sitt, men på kvelden dukker de opp. På The Wheelhouse, Caffe del Mare, eller på torsdagsbarbequen ved Rotishop. Eller på puben i Coral Cove. Praten går livlig, og latteren sitter løst. Alle har sin historie å fortelle og sine erfaringer å dele. Ulike reiseruter, både gjennomførte og planlagte.

Torsdag og barbeque på Rotishop

God stemning på puben i Coral Cove

Og her snakkes det alle mulige språk. Plutselig oppdager vi at han som snakker helt perfekt australsk engelsk, faktisk er en svenske fra Norrköping. Ikke bare ser han ut som Paul Hogan fra Crocodile Dundee, med sitt blonde hår, spede kroppsbygning og den australske aksenten, men han er også kjapp med å trekke frem den 20 centimeter lange lommekniven for å sprette korken av ølflaska, og har tydeligvis kreative løsninger på det meste. Etter 38 år "down under" fremstår han som en mann som fint kan klare seg i bushen på egen hånd, og han kunne ha sklidd rett inn i rollen som krokodillemannen Mick Dundee.

Han har til og med samme type hatt - bortsett fra at han mangler krokodilletennene på bremmen.

"Crocodile Dundee" på vei hjem etter kaffebesøk på Plan B

På Whatsapp er det heftig aktivitet i gruppen Trinidad Cruisers, og det organiseres turer til Port of Spain for å handle, til stranda på andre siden av øya for å se på havlærskilpaddene, eller rundturer for å smake på Trinidads spesialiteter. I kveld er det movie night for de som ønsker å slappe av med film og spise popcorn. Folk stiller spørsmål og ber om råd og hjelp til å fikse ting, eller avtaler å møtes for en kaffe.

Og hver dag klokken 08.00 er det morgenradio på kanal 68, med værmelding og informasjon om hva som skjer.

Det hele minner egentlig litt om sangen «danske i campingvogn» til Øystein Sunde:

En hadde verktøy og strømaggregater
En annen kom med publikum til Telemark teater
En hadde tre tonn Kong Haakon fra Freia
En annen kom med melk i fra Skomperud på Heia
Det var møbler og
Hermetikk og anleggsmaskiner
Fersk fisk og frossen fisk og campinglatriner
Og før sola steg uten mast mot sky
Var det anlagt en liten by..

Plan B presenterer: "The buddy boat"

Thu, 22 May 2025 00:00:00 +0000

Lørdag 10. mai.

Skuta beveger seg grasiøst gjennom vannet. Det er lange, rolige bølger fra nord-øst. To av seilene er oppe, og sola skinner. Farta varierer, og er et sted mellom 3 og 5 knop. Jeg ligger på ryggen rett bak styrhuset og kikker opp på genoaen. En brunsule stuper ned mot vannet og forsvinner ned i vannet. Rett etterpå dukker den opp igjen, med en liten fisk i nebbet. Fisken slukes mens fuglen flyr videre. Brunsula trekker opp mot seilet der LCAT og Plan B er tydelig markert, og henger nesten stille i luften ved siden av båten. Lille luring - lar seg trekke med av farten som seilet genererer. En liten gratispassasjer, altså.

Ferden denne dagen går fra Bequia til St. Vincent. En bitteliten avstikker nordover, ca. 1,5 time. Etter noen dager med ro og fred på Bequia skal vi plukke opp gjester som ankommer St. Vincent. Etter en kort periode uten besøk ombord, får vi med oss et amerikansk par som skal være med å utforske Grenadinene sammen med oss. Vi har fortsatt øyer vi ikke har besøkt - og noen steder vi gjerne vil tilbake til. Og det må skje nå, før orkansesongen starter.

Men før vi plukker opp våre nye gjester, er det tid for å se tilbake på forrige besøk - og vårt 2. besøk på Guadeloupe og Terre de Haut.

Plan B presenterer "the buddy boat"!

Etter å ha besøkt Montserrat gikk vår ferd sørover til Guadeloupe den 13. april. Vi skulle plukke opp vår nye medseiler Reidar, og satte derfor kursen mot Deshaies på nordspissen av Guadeloupe. På vei inn i ankringsområdet ble vi ønsket velkommen av noen hvaler. Og hvaler er det ikke hver dag vi ser. Så selv om de bare passerte rolig forbi og var borte i løpet av noen øyeblikk, var det et høyt verdsatt syn.

Det ble en rolig kveld og natt på anker lengst ute i bukta. Dagen etter var det inn i havna for å fylle kjøleskap og fryser, og på vei tilbake til skuta med fulle handleposer fikk vi se tre lettbåter ikke langt fra den lille skuta vår. Mange mennesker i vannet, med dykkermasker og snorkler - og vi trodde først det var et dykkerkurs på gang. Men etter å ha kikket litt, så vi plutselig at det dukket opp noen ryggfinner opp fra vannet. Delfiner.

Folk hadde altså kastet seg i vannet for å svømme rundt med disse store dyrene. Vi skyndte oss opp i båten med matvarene og ryddet fort bort de matvarene som måtte inn i kjøleskap og frysere. Resten fikk stå så lenge. Så var det å finne fram badetøy, masker og svømmeføtter. For det var klart at vi også ville være med på dette! Før jeg fikk sukk for meg, var kapteinen i vannet på vei bort til gruppa. Jeg var ikke like rask, men kom meg etterhvert ut i vannet jeg også. Og det tok ikke mange minuttene før jeg så dem. Store, majestetiske skapninger. Ikke bare én eller to - men fire stykker. Trolig mødre med sine kalver. To av dem svømte mot oss, en stor og en litt mindre. Den minste kikket utforskende på meg, og begynte å svømme mot meg. Så vred den seg rundt, og svømte i en annen retning. En skrekkblandet fryd. For selv om de er utrolig flotte å se på, kan delfiner jo finne på mye rart. Så jeg valgte å holde meg på behørig avstand. Andre rundt oss var mer vågale, og svømte mot dem, strakk hendene ut for å ta på dem, svømte etter dem.

Delfinene svømte rundt i lang tid - kanskje så mye som en times tid. Jeg trakk etterhvert tilbake til båten, mens kapteinen svømte rundt og filmet. Mens jeg satt på dekk, kom det flere gummibåter til, og flere spurte om de kunne fortøye gummibåtene sine til rekka vår. Plutselig var Plan B blitt en liten dinghy-dock.... Det var en fantastisk og fullstendig surrealistisk opplevelse. Heldigvis var Go-pro kameraet var oppladet og klart – så vi fikk filmet det magiske øyeblikket for ettertiden.

Rett etter at vi hadde kommet oss opp i båten, dukket en båt inn mot oss, på jakt etter en ankringsplass. The Escape. I hekken vaier et norsk flagg, og vi blir naturligvis nysgjerrige. De sirkler litt rundt oss i jakt på ankringsplass, men må trekke litt lenger for å finne en stor nok plass. Etter en times tid kommer en lettbåt forbi - med tre nordmenn ombord. Vi får en hyggelig, liten prat, før de setter kursen i land for å få seg litt mat. Rett etterpå går også vi i lettbåten for å hente vår nye medseiler og drar inn mot land.

Trolig den farligste kaia vi har vært borti så langt....

Vi er på jakt etter et spisested for å vente på Reidar - og vandrer tilfeldigvis rett inn der mannskapet på The Escape spiser middag. Vi blir invitert til deres bord - og det er instant bonding mellom den yngste og den eldste rundt bordet.

Instant bonding!

Før vi vet ordet av det, står det ekstra glass på bordet til oss, og vinflasken tømmes. En ny flaske bestilles, og praten går lett rundt bordet. Og før vi vet ordet av det, er vår nye medseiler plutselig der. Vi er nå seks stykker rundt et bord for fire - og stemningen er upåklagelig. Det skal vise seg at vi ikke bare har fått besøk om bord – men en "buddy boat" å seile sammen med.

Mannskapet på de to "buddy boats"

I uken som følger, seiler Plan B og The Escape sammen nedover langs kysten av Guadeloupe. Det ble snorklestopp ved ilets pigeon, før vi fortsatte til Bouillante for å kaste anker for natten. Det ble en hyggelig kveld med middag om bord på The Escape, og praten gikk lett ut i de små timer.

Skipskatten Simba

Dagen etter gikk ferden gikk videre til Terre de Haut. Plan B var først ute med å trekke anker, og følgelig først til å ankomme. Men The Escape var ikke langt bak, og etter å ha satt skipskatten Simba i land for noen timer, freste to lettbåter inn mot havna i Terre de Haut. Og der, på vei inn mot brygga, skulle vi stifte bekjentskap med enda flere mennesker. Og samtidig erfare at verden egentlig er et bittelite sted. For mot oss kommer det en lettbåt, og en stemme roper:

«Hei, er dere norske?» Noe vi naturligvis svarer bekreftende på. Og så: «Er det dere som kommer fra Nordavind? Jeg seilte med Nordavind over Atlanteren da jeg var 12 år!».

For selv om Nordavind nå ikke heter Nordavind, men Plan B, er det fortsatt samme skute som denne mannen, har seilt med for over 20 år siden. Tilfeldighetenes tid er fortsatt ikke forbi. Etter å ha møtt en tidligere eier av skuta på Montserrat for bare en knapp uke siden, møter vi nå altså Richard Gulbrandsen, som har vært på langtur med samme båt. Over en øl kommer det frem at familien Gulbrandsen eide båten før Jan Peter Krogh. Vi begynner altså å nøste i Plan Bs fortid.

Over en øl (og en cola) får vi høre med om Plan Bs fortid ❤️⛵️

Richard og hans samboer Karianne blir naturligvis invitert ombord for en titt. Og han kunne fortelle om minner fra en tid da han lekte på dekk, med piratflagget til topps. Om en dag med skikkelig drittvær, da faren hans sto i cockpit med vann til knærne og styrte. Han kunne fortelle hvilken lugar som var hans, og hvor bestemoren hans pleide å sove når hun var ombord. Og han kunne datofeste når generatoren kom inn i båten, og de omstendighetene rundt det. Her var det tydelig mange gode minner...

Vi fikk til og med en telefonsamtale med foreldrene hans, og litt mer informasjon om Nordavind/Plan B. Det er fortsatt litt usikkert hvor mange ganger hun har vært over Atlanteren – men trolig er dette 10. turen over. Det er en merkelig følelse å treffe på mennesker på denne siden av kloden som kjenner skuta, som har vært ombord, som har seilt den – og som har masse historier å dele. Kanskje klarer vi en dag å samle dem alle og få skrevet dem ned. Vi skriver i allefall vår historie og vår reise med denne vakre skuta.

Rett før solen skal til å forsvinne, vinker vi farvel til Richard og Karianne. Deres ferd fortsetter nordover, mens vi fortsetter sørover, i følge med The Escape. Nye eventyr står for døren...

Caribbean life: Guadeloupe og Terre de Haut - del 1

Sun, 04 May 2025 00:00:00 +0000

Lørdag morgen, 2. mai. Det er stille og rolig rundt oss. Vi ligger på anker utenfor St. Anne på Martinique, og klokken er 05.30. Vel, helt stille er det vel ikke - for alarmen som indikerer at vi har lite strøm på batteriene, piper. Og som vanlig er det undertegnede som våkner av den. Kapteinen sover fortsatt tungt.

Jeg slår av alarmen, og sjekker klokka. I løpet av den neste timen må generatoren i gang, ellers går vi tomme for strøm. Jeg kryper tilbake i senga, og forsøker å sove litt til. Det lysner ute, og sola titter inn gjennom takluka. Det er ikke mulig å sovne igjen, så jeg tenker at jeg like godt kan starte generatoren. Han som sover ved siden av meg kommer garantert til å våkne av motorduren ....

Og med generatoren i drift, er dagen plutselig i gang. Klokka er ca. 06.15. Kapteinen våkner, og det tar bare ca. 10 minutter før ankeret er trukket opp. Kursen settes sørover, mot Bequia. Vi har en lang seilas foran oss - ca. 15 timer.

Seil heises, og med tre seil oppe er farten god, ca. 5-6 knop. Og etter ca. 50 minutters seilas, kommer det fra kapteinen: "Vi har jo glemt å sjekke ut fra Martinique!".

Joda, vi har selvfølgelig glemt utsjekken.... Og uten de rette datoene og de rette stemplene på papirene risikerer det å bli krøll ved ankomst i Bequia. Dessuten sjekket vi inn som et mannskap på tre da vi kom til Martinique - og nå er vi bare to.

Ettersom vi begge er lite lystne på å få beskjed om å returnere til dit vi kom fra for å ordne papirene, blir det helomvending, og retur til St. Anne og Le Marin. Jaja - godt vi ikke hadde kommet lengre...

***

Klokken 13.45 er vi godt på vei mot Bequia. Vi seiler på østsiden av St. Lucia, på Atlanterhavssiden, i et håp om å få litt vind – men alt vi får, er uregelmessige bølger og strømmen mot oss. Seiltiden på 15 timer blir nok mye mer – og ETA (Estimated Time of Arrival) er nå et sted mellom kl. 03.15 og 05.30 søndag morgen.

Jaja - det blir en lang ferd....

Til synet av en dramatisk flatt kystlinje langs St. Lucia, og synet av kjempedigre flak – og da mener jeg KJEMPEDIGRE (!!) flak - av sargassotang, dupper jeg av i styrhuset.

Og langt borte i drømmeland, dukker minnene om Guadeloupe opp....

Plan B presenterer Guadeloupe og Terre de Haut – del 1

Tidlig i januar kom Plan B for første gang til Terre de Haut. En nydelig øy, typisk karibisk, med masse små hus og bygninger i sterke og livlige farger. En liten handlegate nederst ved strandkanten, og massevis av små restauranter og barer langs vannkanten og brygga. En mer velholdt, liten øy, med mindre falleferdige hus og butikker enn det vi hadde sett hittil. Tydelig turistifisert. Litt Karibien på stereoider, eller som kapteinen sier, litt Karibiens Disneyland.

Terre de Haut - Karibiens Disney 🐭

På stranda i Terre de Haut

Etter innsjekk ble det en ankerpils og en planke med spekemat – og så en liten runde rundt i gatene. Flere hus var fortsatt pyntet til jul, selv om vi var kommet til 4. januar, men jeg regner med at jula varer helt til påske her også. Vi fant oss en hyggelig strand og tok en dukkert, og på vei tilbake til sentrum fant vi en hyggelig liten bar der festen var godt i gang.

La Plage Pompierre

Festen var godt i gang - og vi ble med!

Og festen, den var til ære for en eller annen sin katt. En katt ved navn Dragy. Hadde vi visst det, hadde vi også pyntet oss med maske, ører og hale – men vi var like velkomne uten.

Vi feirer katten Dragy!

Vi noterer oss at det aller meste kan feires, og har du ingen umiddelbar grunn, kan du feire naboens hund eller undulat – eller at du har gått på din første bananslang i nabolaget.

Vi har forøvrig ikke feiret kapteinens første bananslang – men det er helt sikkert ikke for sent.

Etter en kveld på Terre de Haut gikk ferden videre til Guadeloupe neste dag. Vi skulle naturligvis ha tilbrakt mer tid på Terre de Haut – men starten på karnevalet i Pointe à Pitre dagen etter fristet oss alle. Så ankeret ble dratt opp, og kursen satt mot naboøya. For karneval – det er jo gøy!

Introen til kvelden var forholdsvis enkel – og i grunnen litt kjedelig – med et par store lastebiler stappet fulle av høyttalere og musikere, og et lydnivå som fint kunne sprenge de fleste trommehinner. Halve byen kom dansende etter, så det var jo forsåvidt mye liv og røre – men det var ikke det aller mest spennende vi hadde sett.

Start på karnevalet!

Men så – før vi visste ordet av det, dukket den ene sambagruppen etter den andre opp. Det var trommer, konkylier, fjær, masker, farger, flagg og piskeslag (!) i hopetall. Og opptoget var ikke som en helt vanlig parade, der alle gikk pent i rekke etter hverandre – her kom de ulike gruppene fram rundt ulike gatehjørner, så hvor enn man snudde og vendte på seg, dukket det opp en ny gjeng med nye rytmer, klesdrakter og hodeplagg. En uforglemmelig opplevelse – selv om vi dessverre ikke fikk med oss karnevalsdronningen.....

En av de mange karnevalsgruppene

***

"Vil du bli med på en ankerpils?"

Kapteinens stemme vekker meg. Klokken viser 00.02. Ankeret er droppet, og vi ligger i ro. Ikke på Bequia, men på Chateaubelair på St. Vincent. Det ble en litt vel lang reise, og siden jeg tydelig ikke var i stand til å ta noen nattevakt, fikk vi en overnattingsstopp.

Og en ankerpils.

Alltid beredt!

Wed, 30 Apr 2025 00:00:00 +0000

Jeg blir stadig mer fornøyd med valget om å bo i båt.

Etter å ha lest om strømbruddet i Spania, og alle de konsekvenser det fikk, tenker jeg at livet i båt er den aller beste beredskapen som finnes.

Og hvorfor?

Ombord i skuta vår har vi opp til 1200 liter vann på tanken - og en watermaker som lager mer ved behov. Vi har altså nok til drikkevann og matlaging - men også til dusj, klesvask og rengjøring.

Solcellepaneler og generatoren sørger for strøm til lading av alle duppeditter ombord, samt til å drive kjøleskap, frysebokser og vaskemaskin - og den lille, praktiske vifta over senga som gjør det mulig å sove i tropenettene. Ikke akkurat aircondtion - men nesten.

På tanken har vi opp mot 600 liter diesel, og ca 100 liter ekstra i kanner. Med disse literne kan vi starte generatoren, eller vi kan reise videre til neste havn, dersom det skulle være behov for det. Og når det er sagt, så er vi ikke avhengig av dieselen for å komme oss frem - for en seilbåt holder det med litt vind. Og kanskje litt strøm også, så fremt den går den rette veien. Altså noe helt gratis, helt naturlig. Eller bærekratig, som det også så fint heter. Den eneste ulempen er at vinden kanskje kan være litt uforutsigbar, og kanskje ikke føre oss i akkurat den retningen vi vil da. Men det kan jo være gøy det også - da kan vi leke at vi er Thor Heyerdal på vei til å oppdage nye steder.

Maten vår tilberedes på gassovn - og vi har alltid en ekstra, full gassbeholder. Og gassen varer leeeeenge. Jeg tror siste gangen vi fylte, var for fire måneder siden. Vi har alltid langtidsholdbar mat i båten, som hermetikk, ris og pasta i ulike formater. Som de fleste seilere vet vi aldri når vi kommer inn i neste havn, eller hva vi får tak i der - så lagrene er fylt for å kunne håndtere det uforutsette.

Masse hermetikk ombord - men ikke noe Spam!

Vi er ikke akkurat noen fiskere, men vi har en fiskestang vi helt sikkert klarer å bruke, og en liten dorg vi garantert klarer å få slengt ut bak skuta på vei til neste destinasjon. Og siden vi er i Karibien akkurat nå, klarer vi alltid å finne noen kokosnøtter, bananer, brødfrukt og mangoer på palmer og trær på en strand nær oss. Kapteinen har allerede testet ut å gå på bananslang i Terre de Haut. Han plukket riktignok den minste og minst modne bananen - men neste gang går det nok mye bedre.

Litt liten, og litt grønn. Men neste gang blir det nok bedre!

Gøy med hengekøye til maten!

Etter å ha vært gjennom utallige land og forskjellige øyer, har vi lært oss at ikke alle land er like digitale som Norge. Vi sørger derfor alltid for å ha litt euro, østkaribiske dollar eller amerikanske dollar liggende. Da er det ikke full krise om vi trenger et måltid mat eller to - eller en eller annen reservedel til båten. Eventuelt til en taxi for å kunne hente den nye, mye etterlengtede vaskemaskinen.

I tillegg har vi alt det andre som norske myndigheter lister opp som viktige for beredskap: varme klær, fyrstikker, batterier, pledd, dyner, legemidler, førstehjelpsutstyr, hygieneartikler og radio for kommunikasjon. Det eneste vi kanskje mangler, er stearinlys - men på en båt er levende lys ikke alltid anbefalt.

Plan B calling!

Vi har også rediningsvester, redningsdrakter, redningsflåte, nødraketter, livbøye og MOB1-enheter. Og vi har en godt fungerende Starlink som gjør at vi har et godt fungerende internett - som gjør at vi kan ringe hjem, se på Pirates of the Caribbean og følge med på norske nyheter. Vi er altså (i utgangspunktet) litt over gjennomsnittet klare for kriser dersom de skulle oppstå. Dessuten er vi alltid klare for å velge en Plan B.

Og til slutt, men ikke minst har vi Backgammon, kortspill og terninger - og brettspillet Risk som vi kan spille dersom alt håp er ute.

Båtlivet er altså på mange måter den beste beredskapen man kan få. Og selv om ingenting er rett frem og A4 ombord på en båt, er jeg mer og mer sikker på at dette båtlivet er det beste som finnes. I allefall akkurat nå. Utsikten er i allefall upåklagelig ❤️ ⛵️

Fra møtet med Christian Radich i Marigot, St. Martin i januar

Caribbean life: Montserrat

Sat, 19 Apr 2025 00:00:00 +0000

Fra St. Kitts og Nevis gikk ferden sørover mot Montserrat.

Øya med den fortsatt aktive vulkanen Soufrière, der det fortsatt ryker fra toppen av fjellet. Halvparten av øya ble ødelagt av et vulkanutbrudd i 1997, og to tredjedeler av øyas befolkning flyktet. I 2010 kom et nytt utbrudd, og gjorde at både Montserrat og naboøyene på ny ble dekket av svart aske.

På sjøkartene er det markert en forbudssone der det ikke er lov å seile, og ankring er svært begrenset. Det er ingen havn der lystbåter kan fortøye, og den lille havna som finnes, tar en sjelden gang i mot en og annen ferge med dagsturister fra naboøyene. Det er ingen regelmessig ruteforbindelse for de fastboende.

Fly er altså det som forbinder øya med de andre, men den største av de to flyplassene er nå dekket av aske. Fra den minste flyplassen går det bare småfly som tar 7 til 10 passasjerer. Og på samme måte som flyplassen er den gamle hovedstaden, Plymouth, også begravet under et tykt lag med svart aske.

Det er med andre ord kanskje ikke akkurat den øya i Karibien som tiltrekker seg flest besøkende.

Men det var altså like fullt målet for Plan B - og valg av destinasjon var ikke helt tatt ut av det blå. For livet er fullt av overraskelser og tilfeldigheter. Vi oppdaget nemlig, helt tilfeldig, at de tidligere eierne av Plan B, bor i Karibien i perioder av året, på lille Montserrat.

Så da bare måtte vi jo innom da. Det går jo ikke an å ha seilt over hele Atlanteren, og så seile forbi uten å stoppe - det sier seg jo selv.

Så vi kastet oss på Facebook og Messenger, og avtalte å møtes.

-"Dokker er hjertelig velkommen! Bare gi oss beskjed, så kan vi hente dokker!" var beskjeden.

- " Og: ta med det dere har av skittentøy - vi er seilere vi og!"

En seilers hjerte smelter totalt. For en så triviell ting som klesvask er ikke alltid så enkel å få til når man seiler fra sted til sted. Så skittentøyet ble raskt samlet sammen og puttet i poser, og så var det bare å speide etter øya, og se den vokse seg større etterhvert som vi nærmet oss.

Ankeret ble droppet i Little Bay og formalitetene ble unnagjort like før kontoret stengte. Og der, på andre siden av gjerdet, dukket en hvit bil opp, og to personer steg ut. Og en nydelig liten vofs med rosa selebånd og hårpynt: Sydney 🐕 !

Vi ble tatt med hjem til Lena og Jan Peter, og fikk tilbringe en nydelig kveld i deres fantastiske villa i fjellskråningen. Klær ble vasket, og middag ble servert og fortært.

Lena og Jan Peters nydelige hjem!

Ikke hvilket som helst piano - dette har både Sting og Elton John spilt på 😎

Vi skulle komme til å tilbringe 4 dager på Montserrat. Den første natten ble ombord i båten, men de siste nettene ble tilbrakt på land, høyt der oppe i fjellskråningen. Vi slappet av i hengekøyene på balkongen og observerte kolibriene som kom for å drikke sukkervann fra en fuglemater. Vi fikk se Sydney jage agoutier rundt i hagen. Vi fikk teste bassenget, og vandre rundt i hagen under palmer og trær der bananer, kokos, mango, diverse sitrusfrukter og andre frukter vokser og gror.

Joda, agoutier liker vafler de også!

Lena og Jan Peter tok oss med på den beste restauranten på øya - Olveston House, som tidligere var eid av Sir Georges Martin, den såkalte "femte Beatles". I hagene og rundt bassenget pleide gutta i The Beatles å slappe av, mens de tok seg en pause under innspilling av ny musikk.

Olveston House

The Beatles

Vi fikk være med og møte mange av Lena og Jan Peters venner, i en ekte, autentisk karibisk bar, med god stemning og fine folk.

Vi møtte på en skikkelig landkrabbe også 😂

Vi fikk være med på å utforske øya, og fikk se hus som var delvis begravet av aske. Vi gikk på oppdagelsesferd inne i et gammelt hotell. Vi fikk med oss vulkanobservatoriet, og vi fikk se nydelige strender med kullsvart sand.

Dette huset er faktisk 3 etasjer høyt....

Det var en gang en by...

Fra resepsjonen i et tidligere flott hotell...

På ferd rundt øya møtte vi en mann som ropte ut: "Peter, I owe you a drink!" Så da var det bare å stoppe, og ta seg en øl før ferden fortsatte videre. Lav skulderhøyde, god stemning, karibiske vibber.....

Fra stranda ved Plymouth

Vi fikk være med på yachtklubben og nyte solnedgangen over et par øl. Så er det jo egentlig litt rart at en øy som ikke har lagt til rette for seiling og seilere har en yachtklubb - men det er bare en bagatell som ingen skal henge seg opp i...

Vi fikk også med oss en hyggelig ettermiddag i Little Bay, med tradisjonell folkedans og et mini-steelband bestående av to damer. Vi fikk med oss hyggelige spisesteder og barer.

Og vi fikk spise gode, hjemmelagede vafler.

Øya som kanskje ikke er den letteste å komme innpå, viste seg fra sin aller beste side.

Takk til dere, Lena og Jan Peter - vi hadde en fantastisk flott opplevelse! ❤️❤️

Caribbean life: St. Kitts og Nevis

Wed, 16 Apr 2025 00:00:00 +0000

Etter avreise fra St. Martin den 5. april ble første stopp på St. Kitts og Nevis. To øyer, med en samlet befolkning på ca. 45 000 mennesker. På kartet ser de to øyene ut som en kyllingklubbe og en potet - eller kanskje et slags baseballtre og en ball.

Uansett, to små øyer med morsomme navn på byer, tettsteder og strender, som enten beskriver hva som vokser der, hva som har skjedd der, eller hva som er typisk for stedet: Fig Tree , Tabernacle, Monkey Hill 🐒, Half Way Tree, Bloody River (!), Banana Bay Beach 🍌, Turtle Beach 🐢, Cotton Ground, Rices 🍚 og Gingerland.

Som navnet Monkey Hill hentyder, finnes det altså aper på St. Kitts - og det er visstnok så mange at de plager vettet av befolkningen. For de holder seg visstnok ikke bare oppe på Monkey Hill, men trekker ned til annen bebyggelse, og finner på all mulig faenskap. Og disse skapningene er visst ganske så smarte også, for alle de tiltak bønder og andre fastboende setter inn for å unngå å ha dem i hus og hager, klarer disse apekattene å finne løsninger på. Visstnok er det å skaffe seg en skikkelig vaktbikkje ikke svaret på apeproblemet - for etter en dag eller to sitter trolig en apekatt og klapper hunden, i fred og fordragelighet, mens den spiser på noe godt den har funnet på kjøkkenet.

En liten pest og en plage i hverdagen - men gud, så søte.....

Vi fikk med oss litt regnskog....

...og et rom-destilleri fra way back when....

Noen få spor av tidligere produksjon

St. Kitts er ikke store øya, men har hyppige ankomster av store cruiseskip. Vi var der i litt over to døgn, og fikk med oss tre skip. Og naturligvis er det rigget for turisme - i allefall når skipene er inne.

Da vi ankom søndag ettermiddag, var byen nesten tom. Noen få restauranter og noen butikker var åpne, men ellers var det merkelig tomt. Det var søndag naturligvis, så det forklarer nok en del - men da vi tok en runde rundt i byen kjentes den ganske forlatt ut.

På rutebilstasjonen var det imidlertid mange småbarer som var åpne, så her ble det en aldri så liten ankerpils. Og mens vi rigger oss til på høye barkrakker ved disken, ser vi både sjokolade og små poser av marihuana på utstilling. Ikke helt som hjemme i gamle Norge, med andre ord....

Rutebilstasjonen - med alle sine småbarer på rekke og rad

Sjokolade - og joint, side om side..

Etter at mandagens arbeidsdag var overstått, tok vi nok en gang turen inn i land, og fikk en privat omvisning av en lokal taxisjåfør. En liten sving innom i byen, før turen gikk mot Brimstone Hill Fortress, som forøvrig er på Unescos verdensarvsliste. Jeg har sett mange festninger opp gjennom årene - men dette var et fint sted!

Vi fikk også med litt historie på Romney Manor. Denne eiendommen ble i 1625 kjøpt av Sam Jefferson II, tipp-tipp-tipp-oldefar til Thomas Jefferson, den 3. amerikanske presidenten. I over 350 år ble det dyrket sukkerrør på eiendommen, men i dag er stedet kjent som Caribelle batik for sin produksjon av batikk-tekstiler. Visstnok de aller beste batikk-tekstilene i hele Karibien.

Sannsynligvis den mest fotograferte klessnora i Karibien...

Et 400 år gammelt tre foran huset ønsker alle besøkende velkommen til Romney Manor

Klokketårnet på Romney Manor

Dagens guide, Alexander

Velkommen til Nevis!

Etter et par dager på St. Kitts, gikk ferden over til Nevis. I jakten på et sted å slukke tørsten gikk vi gatelangs. Alt så stille og rolig ut, men et rosa hus tiltrakk seg vår oppmerksomhet. Det eneste som kunne vitne om at dette ikke var et bolighus, var skiltet "Open" i vinduet. Vi tok turen inn - og fikk en herlig ettermiddag i selskap med lokalbefolkningen. Godt selskap, godt øl - og verdens beste burger!

Bolighus? Restaurant? Bar? Noe annet? Vi sjekker!

Mye hyggelige folk her!

Caribbean life: Antigua

Wed, 09 Apr 2025 00:00:00 +0000

Onsdag, 9 april. Plan B beveger seg gjennom høye bølger mot Montserrat. Det skvulper mot skrogsiden, og skuta ligger lett på skrå, mot styrbord side. Av og til slår en liten sjøsprøyt inn over dekk eller inn mot styrhuset, og vi får en liten saltvannsdusj i bakhodet.

Kapteinen seiler, mens admiralen tar seg en aldri så liten kaffe- og bloggpause på båtkontoret. Musikken spiller i bakgrunnen, vinden suser rundt oss. Hverdagen med hjemmekontor på bøljan den blå er tilbake.

Bak oss ligger Nevis og St. Kitts. På babord side har vi Redonda - og enda lenger ut, akkurat rett utenfor synsvidden, ligger Antigua. Den øya besøkte vi i januar, da vi fortsatt hadde mannskap ombord. Planen er derfor å seile forbi denne gangen, så kursen er nå satt mot Montserrat. En ny øy skal nå utforskes - nye eventyr står for døren.

Men mens vi seiler mot Montserrat, er det tid for å mimre litt og gå tilbake i tid.

Plan B presenterer: Antigua!

Tid for flaggheising igjen - Antigua!

Ved ankomst til Antigua den 7. januar, var første prioritet å sjekke inn. Kapteinen freste inn i havna i Jolly Harbour med lettbåten, og tok den vanlige runden fra kontor til kontor for å fylle inn de rette papirene og få de rette stemplene.

Men å komme i mål med papirarbeidet her skulle vise seg å være litt mer utfordrende enn vanlig. Plan B er nemlig registrert i det norske skipsregisteret som LCAT, altså en registrering med kun bokstaver, og ingen tall. Dette har ikke bydd på noe som helst av utfordring andre steder i verden - men på den lille øya Antigua forventet de visst noe helt annet. Så selv om alt av dokumentasjon var på plass og korrekt, insisterte tollere på at det her måtte være noe feil. Etter mye diskusjon frem og tilbake, satte de til slutt de rette stempler på papirene - men under meget sterk tvil. Jeg lurer på om de kanskje i det stille la til ett tall eller to når de registrerte båten i sine systemer....

Vi nærmer oss Antigua!

Kapteinen kom etterhvert tilbake til skuta, og vi kunne endelig bevege oss litt rundt. Den første kvelden ble det bare en tur inn i marinaen for å spise middagen, men neste dag var det å utforske øya litt mer.

Vår egen, nesten helt private strand 🏖️

Rett ved havna var det flere fine strender, og vi plukket oss ut en der vi var nesten helt alene. Men etter noen timer med sol og sand, ble den flytende baren rett på utsiden av stranda mer og mer interessant. Vi klatret derfor over i Plan C igjen og suste utover. Det vil si, kaptein og admiral satte seg i lettbåten, mens matrosene tenkte at en liten svømmetur skulle jo bare være fint.

Floating bar - og det er jo ikke sååååå langt unna....

Matrosene hadde nok overvurdert strekningen en liten smule, og opplevde at svømmeturen ble litt i lengste laget. I tillegg så det litt vel skummelt ut da det kom andre båter fresende inn i høy hastighet, rett ved siden av dem. Så kapteinen kastet seg på nytt ut i lettbåten og dro for å plukke dem opp. Den ene klatret ombord, mens den andre valgte å fullføre svømmeturen hele veien ut til den flytende baren. Men det føltes i allefall litt tryggere med en følgebåt i nærheten.

Vel ombord på den flytende baren ble det både lunsj og godt drikke - og siden baren hadde vannsklie, viste både kaptein og matros sin sanne natur - og plasket rundt som barn....

Gaute, 12 år 😂

Jan Fredrik, 14 år🤪

Neste dag valgte matros Gaute å ta en tur ut for å dykke, mens matros Tove ble med oss på ekspedisjon til Stingray City på den nordøstlige siden av øya. Mens vi ventet på å bli tatt med ut på dagens siste tur, lå vi på magen på brygga og kikket ned i vannet. akkurat som unger som er på ferie ved sjøen for første gang. På rekke og rad lå vi der, tre voksne, og kikket ned i vannet på hummere, sjøpølser og fisk rett under brygga, og tok bilder og filmet.

Etter litt venting, og etter å ha tømt den lille kiosken for jus, øl og bananchips, fikk vi endelig komme ombord i en båt som tok oss med ut til noen flytebrygger et stykke ute.

Vi kom oss i ut i det krystallklare vannet, og beveget føttene forsiktig fremover over sandbunnen. Det tok ikke mer enn et par minutter før vi hadde rokkene rundt oss på alle kanter. De svømte stadig tettere inntil oss, kilte oss på anklene og leggene og så virkelig ut til å kose seg i vannet. Og de ble stadig flere rundt oss. Store, mørke flak av noen dyr, som tydelig koste seg med å svømme i sikk-sakk mellom oss mennesker.

Kos med rokkene

Vi klappet dem, og fikk kjenne på den ru overflaten på oversiden, og den litt glattere undersiden. Vi fikk være med å mate dem, og kjenne at de sugde maten ut av hånda. Og vi fikk holde dem, løfte dem opp og virkelig granske dem. En helt fantastisk opplevelse!

Veien tilbake til Jolly Harbour gikk på tvers gjennom øya, forbi masse, små og fargerike hus. Her og der var det kolonner med biler, dekorert med flagg med slagord på, og alle tutet og spilte høy musikk. Tydeligvis en eller annen valgkampanje, på vei ut blant alle velgerne.

På vår nest siste dag på Antigua beveget vi oss ned mot revet på øyas sørside. Revet var stort, og det var flere andre båter rundt oss. Vi fikk snorklet litt, men det var forbausende lite fisk og mye dødt rev. Litt trist å se hvordan menneskenes inngripen i naturen setter spor....

Kvelden og natten ble der ute på anker, og da mørket falt på, fikk vi plutselig se fyrverkeri inne ved land. Vi satt i styrhuset og koste oss med et glass vin - og gledet oss stort over at det var flere som hadde fått med seg bryllupsdagen vår...

Bye, bye St. Martin!

Sun, 06 Apr 2025 00:00:00 +0000

6. april 2025. I går heiste vi seil og forlot lagunen i St. Martin, der vi har hatt tilhold i over to måneder.

Da vi først ankom øya i midten av januar, var det ingenting som traff oss rett i hjertet sånn umiddelbart. Det var som en helt vanlig, europeisk øy - med byer, butikker, restauranter, strender og sol og varme. Ikke veldig typisk karibien - og ingen umiddelbar wow-effekt.

Men etter å ha hatt tilhold på øya i over to måneder (riktignok avbrutt av et aldri så lite Norgesbesøk for å jobbe litt), har denne litt rare, snodige øya på sett og vis kjentes litt som "hjem". Da jeg satt på flyet tilbake til St. Martin for noen uker siden, og skulle "hjem", tok jeg meg selv i å spørre om det bare var skuta eller også øya jeg tenkte på.

Øya, som er delt mellom Frankrike og Nederland, med to språk, tre valutaer, to forskjellige systemer på absolutt alt - har etterhvert kjentes som et trygt sted å være. Et sivilisert sted, med alt du trenger av butikker og tjenester, samtidig som det er et preg av noe litt småshabby karibisk sånn her og der.

Vi har tilbrakt mange hyggelige stunder på Soggy Dollar, Huppels, Lagoonies, Yacht-klubben, Buccaneer beach bar og diverse ´lolos´, som er små, hyggelige, karibiske restauranter.

Liten krabat på besøk på Yacht-klubben

Vi har kost oss på strendene med en og annen kald øl, og vi har filmet fly som kom susende rett over hodene våre på Maho beach.

Plan C koser seg på stranda

Viktig å holde seg hydrert i varmen...

Vi har hatt utallige turer inn i land for å handle mat, og halt med oss matvarer i handletrille, ryggsekk og bærenett gjennom gatene. (Og så dratt det med oss over i lettbåt, og lempet det over i skuta. Joda, handling når man er på seiltur, det er en skikkelig ekspedisjon! )

Vi har besøkt så og si alle shipchandlers vi har kommet over - og etterhvert blitt på hils med de ansatte.

Vi har tatt dollarbuss og taxi over øya, og vi har trasket gatelangs blant casinoer og utesteder på kveldstid.

Vi har testet ut helsesystemet på øya (ingenting dramatisk denne gangen, bare en føflekk som måtte fjernes...) - og funnet ut at det er en vanvittig dyr affære....

Og vi har opplevd sol, vind og regn om hverandre, ofte helt plutselig.

Vi har også møtt igjen mange av våre seilervenner akkurat her på øya, og vi har blitt kjent med andre seilere fra fjern og nær. Og det er kanskje det som gjorde det litt rart å dra opp ankeret og dra derfra i går.

Fin norsk gjeng ombord på Christina!

På vei fra Lagoonies, med Linn, Eirik og Hennie fra Ocean Crosser

For det er på St. Martin vi har vinket farvel til alle de vi har møtt underveis, og som nå fortsetter reisen sin tilbake over Atlanteren, mot Europa, mens vi fortsetter ferden sørover. Her, på St. Martin, har vi vinket farvel til Ocean Crosser, Alana, Christina, Lily, Anhinga, Linnea X, Shangri-la, Soairse, Christian Radich, Møyfrid og helt sikkert noen flere jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Fair winds, all sailors!

Julie og Iver fra Møyfrid ombord for lunsj

Selveste Christian Radich!

Og det er her vi vinket farvet til True Blue i går. Plan Bs "lillesøster", som har ligget bakom oss i lagunen. I to uker lå de to franske frøknene ved siden av hverandre, mens True Blue sine eiere Ton og Nicky satt båtvakt for oss.

True Blue 💙

Takk for oss, "The Friendly island"!

Hvor går så ferden videre?

Mon, 24 Mar 2025 00:00:00 +0000

Vi har kommet et stykke på vei, og vi er ikke alene. Vi kjenner i alle fall til 5-10 andre norske båter som la ut fra Norge samtidig som oss, og som i skrivende stund har passert oss på "melkeruta" rundt atlanteren, på vei nordover for å krysse over til Europa og Norge. Noen båter ligger fortsatt her, og noen er også bak oss.

Vi har nettopp vært hjemme i Norge, og et av spørsmålene som går igjen når vi møter familie og venner er: "Hva er så planene videre?" Så langt har svaret vært "Vi er ikke sikre", men en røff plan er i ferd med å manifestere seg.

Vi befinner oss nå i værste orkanområde, og 1 juni begyner orkansessongen. I påvente av admiralens retur har kapteinen har innvilget seg noen øl på forskjellige seilerpuber rundt om i St Martin, hvor der diskuteres så mangt. Blant annet været. For få dager siden gikk praten rundt et mulig stormsenter under utvikling mellom St Martin, hvor vi befinner oss, og Bermuda. På den nordlige halvkule vil lavtrykksystemer lett kjennes igjen, da vinden beveger seg i en sirkel mot klokka, så med en grei værapp har man god oversikt. Syd for ekvator er det motsatt.

I alle tilfeller, vi må begynne å bevege oss ut av karibien snart, og vi har tatt en beslutning om at vi går sydover til Trinidad, hvor det også skal være rimelig å løfte båten på land, og gjøre en vårpuss på båten. Da slår vi to fluer i en smekk.

Så rundt 1 april setter vi kursen sydover fra St Martin til St Kitts and Nevis, med en mulighet til å stoppe på Saba, og kanskje også Sint Eustatius. Vi vil seile vestsiden av St Kitts and Nevis, og videre derfra til Montserrat, som er en vulkansk øy med en aktiv stratovulkan som ble aktiv igjen i 1995 for første gang siden 1700-tallet

Nylig fikk vi også ny og spennende informasjon om Montserrat. Besetningen på norske Anhinga kunne nemlig fortelle oss at på Montserrat bor den første norske eieren av Plan B, som i sin tid tok henne til Norge. Den gang under navnet "Nordavind". Vi håper å treffe på ham, og høre litt av historiene han har å fortelle om båten.

Fra Montserrat går turen til Guadaloupe hvor vi også får nytt crew ombord. Vi får en norsk seiler ombord, og muligens et amerikansk par som blir med oss et par uker på vei sørover. Videre seiler vi til Terre-de-Heut, Dominica og Martinique, som er øyer vi har vært på tidligere.

I Guadaloupe eller Martinique må vi finne oss en vaskemaskin, da det er de to øyene hvor vi kan få tak i 220V 50hz hvitevarer. Resten av karibien og sydamerika ned til Argentina bruker enten 110V eller 220V 60hz, som vi ikke kan bruke, så om vi ikke får tak i en med "riktige mål" så må vi tilpasse interiøret i båten, så vi får oss en ny maskin.

Fra Martinique går turen til St Lucia, St Vincent og grenadinene, Granada og Trinidad og Tobago, som er målet for de neste måneders seiling.

Det har vært stille fra oss en stund mens vi har vært i Norge, men i kommende måneder vil vi øke aktiviteten her på siden igjen.

9250 nautiske mil ligger bak oss. 570 nautiske mil forran oss. Vi gleder oss.

På grunn!

Sun, 23 Mar 2025 00:00:00 +0000

Det finnes et kjent uttrykk blant båtfolk:

Det finnes to typer kapteiner.

Det er de som har gått på grunn - og de som skal gå på grunn.

Plan B har en av hver.

En kaptein som har gått på grunn - og en som kommer til å gå på grunn

*** *** *** ***

Fredag kveld for en uke siden satt jeg på sofaen og slappet av med en kaffekopp når telefonen ringte.

"Kjære, jeg har gått på grunn, jeg".

Jeg setter kaffen i halsen.

"Hva? På grnnn??!?" I løpet av et sekund iler tusen tanker gjennom hodet. Hvor alvorlig er det? Er han skadd? Er noen andre skadet? Sitter båten fast? Tar Plan B inn vann? Har hjemmet mitt det bra?

"Det går bra, altså. Jeg kjørte meg bare litt fast i sandbunnen ved Orient Bay. Kom meg løs på egen hånd. Ikke noe skade på skuta. Det var bare litt grunnere i virkeligheten enn det som var markert på kartet. Det sto at det skulle være 3 meter, men det var det altså ikke".

Jeg hører meg selv puste lettet ut. Både skute og kaptein har det fint - heldigvis. Sammenstøtet hadde visst vært tydelig merkbart, og skuta hadde lent seg fremover i det den berørte bunnen. Men med myk sandbunn under, hadde det hele gått helt fint.

Det ble allikevel et lite dykk ned for å kontrollere, bare sånn for sikkerhets skyld. Dykket skulle vise at alt sto bra til under vannoverflaten. Ikke noe skade, ikke noe rift av noe slag. Den eneste indikasjonen på at skuta hadde gått på grunn, var at det var renset for småskjell akkurat der skroget møtte bunnen. Og det å få bort litt skjell på skroget er jo fint det - uten at det dermed betyr at grunnstøting er den beste måten å rense skroget på.

Det fine med det lille dykket, var at kapteinen dagen etter gikk igang med å skrape vekk småskjell og alger. Så da var det kanskje ikke så galt at kjølen fikk litt bakkekontakt da......🤪

*** *** *** ***

Mens den ene kapteinen har kost seg i 30 varmegrader, og seilt rundt i turkisblått/grønt vann (og gått på grunn), har den andre kapteinen sittet i kalde Norge og jobbet lange dager. Og for å fylle tiden på kveldstid litt ekstra, har denne kapteinen kost seg med en aldri så liten eksamen: D5LA - Astronavigasjon.

Hvordan måler man solens høyde, og hvordan bruker man høyden til å beregne posisjon? Hvordan brukes en sekstant - og hva er grunnen til at tidevann oppstår ?

Det har vært flittig bruk av kalkulatoren, med beregning av tidevannshøyder og -tider, regning på påkommende posisjoner og beregning av solens høyder med indeksfeil og deklinasjon.

Mye matematikk med andre ord - og kalkulatoren har fått kjørt seg skikkelig. Tastene for cosinus, sinus og tangens - som jeg nok aldri har brukt tidligere - viser nå tegn til seriøs slitasje. Formlene for beregning av utvidet forandret bredde sitter som gravert inn i hjernebarken, og det å regne på forskjell i tidevannet mellom Dover og Folkstone har (nesten) blitt daglig rutine.

Nå er eksamen D5LA gjennomført og bestått, og undertegnede venter nå bare på å få utstedt sertifikatet. Det er fint å være fritidsskipper i norske farvann - men det å være skipper på alle de 7 verdenshav er jo tross alt bedre.

Så Plan B har nå to kapteiner som kan styre skuta overalt på kloden. En som har gått på grunn - og en som helt sikkert kommer til å gå på grunn en vakker dag.

Jeg håper bare det blir lenge til - og at det skjer i myk sandbunn...