Plan B Sailing Vårt eventyr

I narkobaronens bakgård

Sun, 02 Nov 2025 00:00:00 +0000

Etter fem uker i Cartagena gikk turen videre, og denne gangen med franske backpackere, Lisa og Alexis, som mannskap ombord. Ingen seilerfaring, og heller ingen erfaring med å være om bord i båt - men med et sterkt ønske om å komme seg til Panama via havet i stedet for via landevei. For det å reise fra Cartagena til Panama, er en ganske så strabasiøs reise. Det er nemlig ingen veier som forbinder disse to landene, noe som begrenser alternativene voldsomt. Det betyr enten å fly - noe som ofte ikke er backpackerens favorittreisemåte - eller så blir det å reise med buss, først langt sør i Colombia, for deretter å reise nordover igjen - og så reise med diverse lanchaer. En sånn reise vil ta flere dager, og er langt fra veldig komfortabelt. Spesielt strekningene med lanchaene (små hurtiggående båter) være røffe, spesielt dersom det er litt sjø og regn. For disse båtene er jo ikke egentlig noe annet enn litt store robåter med påhengsmotor. Da er en Plan B nok å foretrekke….

Det første strekket fra Cartagena gikk mot Isla Grande, der våre nye venner Adam og Judith og deres Matabele lå for anker. De insisterte på at øya var verdt et besøk - så da ble det å sette kursen dit, da. Uten noe særlig vind å snakke om, ble det å gå for motor hele veien. Men farta var definitivt ingenting å skryte av. Normalt sett kan vi klare både 6 og 7 knop, litt avhengig av bølger og sjø - men denne gangen gikk det treeeeegt. Selv ikke høyere turtall ga noe særlig utslag på farta. Og høyere turtall betyr dessuten mer forbruk av diesel - så det var jo ikke noe poeng i å forsøke å guffe på litt ekstra.Etter fem uker i Spanish Waters på Curaçao og fem uker i marina i Columbia, var vi ganske sikre på hva som var grunnen: Vekst under vannlinja….

Ferden tok altså mye lenger enn forventet, og ankomsten til Isla Grande ble dermed etter solnedgang. Den ankringsplassen vi hadde sett for oss, lå på et område med en del grunner og rev, så vi var ikke spesielt lystne på å forsøke det i mørket. Adam hadde også fortalt at de holdt på å gå på et rev da de ankom i dagslys - så vi tenkte at det ikke var noen grunn til å utfordre skjebnen. Det ble med andre ord ankring litt på utsiden av øya, selv om det skulle bety litt rulling gjennom natta. Heller det enn å kjøre oss fast. Og litt rulling plager verken kaptein eller admiral eller den firbente - men det er mulig at det franske mannskapet synes det var litt i overkant….

Klokken 02.00 neste morgen var jeg på plass i styrhuset for å ta fatt på en ny arbeidsdag, og etter et par timer kunne jeg se konturene av Isla Grande i grålysningen. Joda, dette så ut som et fint sted! Jeg stusset litt på den høye musikken som kom fra ett eller annet sted - og tenkte at det var fra en eller annen fiskebåt som var i nærheten. Men etter ni måneder i Karibien, blir man jo ikke spesielt overrasket over høy musikk til enhver tid. Ut på morgenkvisten kom Adam og Judith ombord for å ønske oss velkommen, og etter en kort stund hoppet de i jolla si og kjørte foran oss for å vise oss trygg lei inn til ankringsområdet.

På jobb i styrhuset

Tanken i utgangspunktet var å være kun én natt på Isla Grande - men som alltid blir det jo en liten justering i planene…. For etter å ha brukt veldig mange flere timer enn forventet på seilasen, var det helt klart at det ventet et dykkeroppdrag for både kaptein og mannskap. Propell og skrog skulle vise seg å være dekket av massevis av både rur og skjell, som vi hadde en klar mistanke om. Og så hadde vi også hatt noen små utfordringer med de innebygde kjøleskapene, de eksterne fryseboksene og Starlinken underveis, noe som kanskje kunne tyde på dårlig kjøling og dermed overoppheting - det også som en følge av skjell og rur.
I tillegg hadde vi jo også konstatert at det kom veldig mye vann inn via propellhylsa når vi seilte, så dette måtte sjekkes ut. Og med azurblått, klart vann rundt oss på alle kanter i tillegg, og en nydelig liten resort rett ved siden av ankringsplassen, var det ikke vanskelig å bestemme seg for å bli noen dager ekstra...

Ikke det verste stedet å søke "nødhavn"...

Så selv om vi i prinsippet kun hadde lov til å være der én dag, fordi vi jo hadde sjekket ut av landet, er det én ting som er nydelig ved det å være seiler: For har du en utfordring med båten, vil du alltid kunne påberope deg nødhavn for å sjekke opp og fikse. Og Isla Grande er definitivt ikke den verste nødhavnen du kan finne….

Dagen etter ankomst ble det dykking og skraping av skrog, kjøl og propell. Det gikk forholdsvis fint, selv om alle som var i vannet fikk sår både her og der. Kapteinen fikk lange sår på leggen, mens de andre stort sett fikk oppskrapne hender. Ettersom jeg hadde stått opp i otta nok en gang for å jobbe, var jeg i ferd med å ta min lille morgensiestae da arbeidet under vann pågikk. Jeg unngikk med andre ord de største skadene, og våknet opp til en nesten ferdigskrapt skute. Men så var det noen fendere som måtte renses også, og litt skjellrester som måtte fjernes på dekk - så til slutt satt vi alle der og slikket våre sår….

Joda, det har nok vokst litt under vannlinja...

I løpet av det korte oppholdet på Isla Grande fikk vi oss en tur i land for å spise middag sammen med Adam og Judith på den fine, lille resorten ved vannet. Et ganske så flott og luksuriøst, lite sted, med stort svømmebasseng kun et par meter fra vannet, og egen privat strand. Det hele er i sterk kontrast til resten av øya, der bygningene er av en langt lavere standard.

Middag med Adam og Judith

For første gang på reisen så langt fikk jeg inntrykk av å ha reist tilbake i tid, eller til et veldig isolert samfunn. Vi var ikke mer enn en times reise fra fastlandet - men her var det svært enkle kår. Veiene var kun opptråkkede stier. Byggene er enkle murbygg, der kun fasadene er malt, ikke sidene. Vi så én matbutikk, et par restauranter, et slags torg med noen lekeapparater, utrolig masse søppel flytende rundt omkring - og merkelig nok, stedets navn i store bokstaver. Som enhver øy eller storby med respekt for seg selv. Fint skal det være…

På torget. Stedsnavnet "Orika" i store bokstaver - alt er tilrettelagt for det fine turistbildet! 😂 (legg merke til søppelet overalt)

På “torget” var det også en også en slags fotballbane, omkranset av høye vegger, bestående av bølgeblikk og finerplater. Min gjetning er at veggene var ca. 2-2,5 meter høye. Inne på selve fotballbanen var det noen gamle fotballmål uten nett, og plassen fløt over av tomme øl- og brennevinsflasker, sigarettesker og sneiper og annet søppel. Det er visst dette som fungerer som festplassen på øya. Og det skulle vise seg at det var her musikken kom fra, den morgenen jeg satt i styrhuset og speidet etter en fiskebåt med full guffe på høyttaleranlegget.
Det var altså et voldsomt rave-party på denne fotballplassen! Vi fikk høre at det stort sett var fest hver eneste dag, og det foregikk gjerne til langt utpå dagen. Her kunne man altså ta seg en fest når som helst - det er bare å slenge innom når det passer. Lyden er skrudd opp til de ulidelige, spriten flyter fritt - og helt sikkert all verdens andre substanser også.
Men akkurat den dagen vi var inne på øya, var det stille. Det var heller ingen turistbåter der akkurat denne dagen, så det er tydelig at festen er nok lagt opp etter turistenes kalender. Seilere teller liksom ikke på samme måte. For oss var det like greit - vi har akkurat blitt så gamle til at den type musikk oppfattes som ren støy.

I løpet av oppholdet på øya fikk vi også en liten jolletur rundt odden for å kikke på en eiendom som skal ha tilhørt narkobaronen Pablo Escobar. Det er ikke lov å gå inn på eiendommen, så den måtte sees fra avstand. Det skal inneholde 300 rom, og ha gullkraner på badene. Om dette stemmer eller ikke, er vi ikke sikre på. Men at det er litt av en kåk, er det ingen tvil om.

Og rett på utsiden, i vannet rett foran boligen, ligger det et fly på ca. 7 meters dyp. Noen påstår at dette også tilhørte Escobar, mens andre sier at flyet bare er plassert der for å skape et kunstig rev for fisk, koraller og sjøgress. Uavhengig av hva som er rett, har mang en dykker tatt turen ned for å ta en liten titt.

En av Pablo Escobars mange eiendommer

Våre franske venner satset sterkt, og padlet seg bort for å kikke litt på flyet.

Men jeg holdt nesten på på å glemme et av høydepunktene! På vei gjennom gatene møtte vi på en unggutt som bar en hane på armen. Hanen var festet i bånd, noe som var litt snodig - og gutten gikk og foret dyret med godbiter. Vi tenkte ikke så mye mer på det - før vi kom over en spesiell installasjon: Cock-fight arena! 🐔🐔🐔🐔

Arenaen så riktignok veldig avstengt ut, med gjerde rundt det hele og hengelåser. Men allikevel en skikkelig struktur - så dette har nok vært en viktig underholdningsfaktor på denne lille øya....

Slik kan også en cockpit se ut!

Hva skjedde med Aruba?

Sun, 19 Oct 2025 00:00:00 +0000

Ferden fra Curaçao gikk videre, rett mot Colombia. Men vent nå litt! Hva skjedde med A´en i ABC-øyene? Aruba?

Plan B - igjen

For planen var jo å ta en tur innom Aruba. Jeg skulle ligge i en hengekøye festet mellom to kokosnøttpalmer, på en strand med hvit sand, og nyte en aldri så liten paraplydrink. Lese en god bok, skue utover blått hav - og bare nyte livet, rett og slett. Og sende en liten hilsen hjem til alle systemansvarlige og systemforvaltere for Vigilo i hele Norges land.

For det var en tid da frustrasjonen var stor blant alle som jobbet med Vigilo i hver sin kommune. Vi satt ukentlig i Teamsmøter og diskuterte og prioriterte med hard kam. Det er ikke til å stikke under stol at det da var en del frustrasjon, og mye eder og galle - samtidig som vi forsøkte å være konstruktive og komme med løsninger. I møtene kom metaforer og forslag på løpende bånd. Vi satt alle "i samme båt", "rodde mens båten ble til" og vi "svømte motstrøms". Vi hadde alle "kastet oss ut på dypt vann", og "sto i stormen". Jeg var jo ikke klar over det den gangen, men nå i ettertid ser jeg jo at disse metaforene helt klart ledet opp mot dette båtlivet, og ikke minst denne lange reisen.

I ett av møtene der frustrasjonen var som høyest, kom det glimrende forslaget opp: Blir det for ille, får vi bare "gå planken" og booke oss en én-veisbillett til Aruba! Forslaget falt umiddelbart i veldig god jord (eller kritthvit sand) hos kommuneansatte over det ganske land.... 😂

Så da Plan B ankom Karibien, og Aruba etterhvert dukket fram på kartene når vi diskuterte reiserute - kom minnene fra dette Teamsmøtet tilbake. Det var jo da rimelig klart for meg at når man først er i nabolaget, må man jo stikke innom og sende et postkort fra Aruba til alle de der hjemme.....

Men slik ble det altså ikke. Denne gangen var det verken vær eller vind, eller ting som gikk i stykker som endret planene - men en liten firbent en som sørget for endret reiserute. For å komme seg gjennom innsjekk til Aruba med en kattunge er visst ikke det enkleste.

For når katten er under 6 måneder gammel, kommer fra Trinidad, og har bodd i Curaçao i en måned, og fått papirer der - hvilken nasjonalitet har vel katten offisielt sett da? Og med to vaksiner fra Trinidad og en fra Curaçao, kunne vi ikke liksom bare late som om katten var fra Curaçao heller..... Og så var det microchippen da, som ble satt samtidig med en vaksine, og ikke tre uker etter, slik det burde. Vi kunne selvfølgelig søke om spesiell tillatelse - men det var også noen ekstra runder å gå, og litt flere dager å vente. Dessuten viser det seg at Aruba er en dyr øy å oppholde seg på, der haugevis av feststemte amerikanere har fullt party hele tiden. Vi bestemte oss for at vi kunne stå over akkurat den festen, og fortsatte turen rett mot Colombia.

Så i begynnelsen av september gikk ferden rett forbi Aruba, og mot Cartagena, Colombia. Vi fikk litt stampesjø ved avreise fra Curaçao, men det roet seg etter noen timers seilas. Kattepus var nok ikke helt i slaget det første døgnet, men kom seg etterhvert inn i seilrytmen. Og nok en gang ble det seiling på skift: 4 timer på, 4 timer av, frem til vi natt til mandag den 8. september endelig kunne legge til kai i Cartagena, sånn passelig slitne.

Havnekontoret var naturligvis ikke åpent - men sikkerhetsvakten Oscar lot oss ligge fortøyd ved den plassen vi hadde funnet for natta, frem til kontoret åpnet. Og plutselig var kapteinen i gang med å praktisere spansk, sånn på ordentlig. Nå var det ikke bare snakk om å bestille en kaffe eller en øl - nå var det å forklare at vi hadde en reservasjon, at vi skulle snakke med kontoret dagen etter, og at vi ikke trengte verken strøm eller vann for natten, ellers takk. Og katten bidro på sin måte, og sjarmerte Oscar i senk.

Etter noen timers søvn fikk vi sjekket inn, flyttet båten til rett plass, og tatt en prat med agenten vår. Ja - agenten vår. For i Colombia må du ha agent når du ankommer med seilbåt. Og selv om det høres fancy ut, er det i grunnen bare en person som gjør noe du fint kunne ha gjort selv. Og så er det litt dyrt. Men greit nok - da slapp vi i allefall å lete frem til immigrasjonskontor, tollere, politi, veterinær og alle de eventuelle andre tjenestene som måtte være involvert. Alle land gjør det på sin måte, og det kan jo være tidkrevende å finne ut hvordan det fungerer - og ikke minst å stå i kø foran ulike kontordører og vente på at de skal bestemme seg for å åpne. Så sånn sett er det jo greit å få alt servert - og bare trekke kortet og betale med et smil...😂

Trygt i havn!

Livet i Cartagena

Vår opphold i Cartagena skulle komme til å vare i over en måned. Vi hadde valgt oss ut kanskje den dyreste byen i landet - men visstnok også en av de fineste. Byen har vært på Unescos verdensarvsliste siden 1984, og er en veldig sjarmerende by. Festningsverk, små gater med restauranter, butikker, barer og kunstgallerier, store shoppingsentre med alle mulige kjente og ukjente merkevarekjeder (og ja - til og med H&M!), og et stort, tradisjonelt marked der man kan få tak utrolig mye rart. I Cartagena finner man altså stort sett det man trenger, selv om kanskje utvalget av deler til båt kan være litt redusert her og der, og ofte må bestilles fra andre steder.

På vei fra marinaen til Getsemani

Og livet i Cartagena har stort sett vært fint. Det har vært hett (les: ekstremt hett), med rundt 30 grader allerede fra ca. klokken 7-8 om morgenen, så det å jobbe på nattestid har faktisk ikke vært så dumt. Og selvfølgelig har det vært ganske så vindstille, så svetten har rent non-stop. Det er godt mulig at vi i løpet av oppholdet har svettet bort noen kilo - og det er forsåvidt greit nok det...

Noen ganger drømmer vi om klimaanlegg, og oppholdet i Colombia har nok vært den gangen vi har ønsket oss det aller mest. Men da vi oppdaget at det var klimaanlegg i dusjanlegget på havna, var gleden stor! Det å ta laaaaaange dusjer der, ble jo et aldri så lite høydepunkt i hverdagen.....

Det gamle bysentrum

Gjennom de fem ukene har vi utforsket byen litt, og gått gjennom små, sjarmerende gater på dagtid og kveldstid. Vi har vandret gjennom Getsemani, en bydel med kunstnere og bohemer, der husveggene er enten er utsmykket med fargerike malerier, eller er dekket med store malerier som du kan kjøpe med deg hjem. Partyfaktoren i området er høy på kveldstid, og rundt Plaza de Trinidad stimer folk sammen, spiser street food og diskuterer ut i de små timer.

Getsemani - kunstnernes bydel

Tid for middag på Casa del Túnel. Vi rakk akkurat å spise før regnet kom!

Midt på Plaza de Trinidad ligger kirken, og som en del av selve kirkebygget, er det en bar/restaurant på hver side. Så når kveldsgudstjenesten er over, er det bare å gå rett ut og inn til kirkekaffe, eller kirkeøl eller kirkevin, alt ettersom hva som passer seg. På veggen rett ved den ene baren sitter det titt og ofte en grønn og gul papegøye og roper ut "hola!" til forbipasserende, i et håp om å bli kost litt med. Og selvfølgelig fikk den da kos av oss! Til takk fikk kapteinen kjenne på hvor kraftig et papegøyenebb kan bite.... 😂

- "Hola! Jeg vil ha kos!!

På vei gjennom gatene har vi fått tilbud om å kjøpe massevis av oppskåret frukt, sigarer, armbånd og annet nips, og vi har takket pent og høflig "nei" hver gang. Og da har vi fått spørsmålet: "Men vil du ha kokain da?". "Nei, ellers takk - ikke i dag". Her er det altså ikke vanskelig å få tak i det man eventuelt skulle ønske....

Gamle venner fra Curaçao - og nytt, fransk crew som mønstrer på.

I Cartagena har vi møtt igjen noen kjente, og stiftet bekjentskap med nye seilere. Og sammen har vi drukket kaffe og øl, danset salsa (noe vi forøvrig nok må trene litt mer på), og spist lunsj og middag sammen. Noen av seilerne skal seile østover og inn mot de karibiske øyene, mens andre skal vestover som oss. Uansett seilretning, finner vi dem igjen på NoForeignland, What´s App og andre steder der seilere møtes. Seilere holder kontakten, hvor enn vinden bringer dem. Jeg har forøvrig lagt merke til at seilere aldri sier "ha det" - men "vi sees igjen!".

Fra festningen

Kattepusen har også kost seg i marinaen, og har hoppet fra båt til båt og løpt nedover kaia. Hun har fått enormt med oppmerksomhet av alle de store og tungt bevæpnede sikkerhetsvaktene, som alle har smilt litt godt hver gang hun har fulgt etter oss som en liten hund, helt til enden av kaia, liksom for å si ´ha det´ hver gang vi har gått ut. Og som den lille drama Queen hun har blitt, har hun mjauet høyt når hun har sett oss gå. Og så har hun kommet løpende igjen når vi har kommet tilbake, og fulgt oss tilbake til båten.

Hun har dratt med seg småfisk og papirkvitteringer fra søppelbøtta på kaia hjem stort sett hver natt, blitt jaget av den største av hundene her i marinaen, og hun har vært ute i vannet 7 ganger. Vi vet ikke helt hvordan hun har klart det, men hun har nå klart å kave seg ut av vannet, opp på kaia og tilbake til båten hver gang, dryppende våt. Og har da kommet opp i senga, tydeligvis for å fortelle at hun har vasket seg..... Våt katt i senga, det er deilig det!.....

Om kveldene og nettene har vi vært vitner til himmelens eget lille lysshow. Når jeg har sittet i cockpit på mitt lille hjemmekontor fra klokken 2 om morgenen, har jeg tatt kaffepauser der jeg har nytt synet av lynene som har danset i de øvre skylagene. Heldigvis har det foregått langt der oppe over hodene våre, og ikke nede på bakkenivå.

Men at lynet av og til slår ned, fikk vi bekreftet etter et par dager i havn. I samtale med andre seilere fikk vi høre at en båt som lå kun et par plasser bortenfor oss fikk lynnedslag mens skuta lå i havn. Og det skjedde kun et par dager før vi kom til Cartagena! Man skulle jo i grunnen tro at man er tryggere i havn enn i åpen sjø - men det stemmer altså ikke alltid.

Valentinsdag i Colombia - midt i september! ❤️❤️

Tid for vedlikehold

Tiden i Colombia har også gitt oss mulighet til å gjøre noen småting på båten. Kanskje ikke de store tingene - men også de små tingene skal jo gjøres.

Endelig er det bedre lys i stua og på gjestebadet, og etter 1 år, 2 måneder, 3 dager, 5 timer og 6 minutter (eller noe sånt) kom det speil på badet. Og ikke bare ett, men hele to speil på hovedbadet, og ett på gjestebadet. Ren, pur lykke! (Så glemmer vi naturligvis at dusjhodet falt av slagen rett etter avreise fra Cartagena, og at toalettet ikke lenger pumpet vann inn etter at vi skrapte bort litt skjell fra skroget......).

I stua har det kommet opp tørkesnorer, av den typen man gjerne ser på hotellrom, der det bare er å trekke en snor ut av en boks på den ene siden, og feste en liten plugg på motsatt side av rommet. Ikke lenger behov for å binde opp tau altså, på kryss og tvers - nå er det klart på én - to - tre. For det må fortsatt være mulighet for å tørke klær innendørs i regntiden.... Og så er det ikke bare én - men fire tørkesnorer - så her kan det bli storvask!

Etter at en av vinsjene ble byttet ut på styrbord side, har taket i byssa endelig kommet på plass igjen. Ja - for taket i byssa måtte ned for å få vinsjen på plass - det er jo logisk.... Og så har en annen vinsj fått seg en gjennomgang og service. Nesten hele teakdekket har fått seg en skrubb, og matter og gulv i styrhuset har fått seg en vask. Gamle nater i teakbenkene i styrhuset har blitt skrapt ut, og mangler nå bare en god rens før det skal fylles med ny, fersk Sikaflex. Vi må bare finne rett primer å ha på først.

Kapteinen har fått seg nok en liten klatretur i masta for å få fikset på et fall (et tau, for de som er ukjente med seilersjargongen), og smurt sporet i hovedmasta, der sliderne til storseilet går. Solseilet som ble heftig slitt i Curaçao har blitt reparert, med sånn passelig ok resultat. Note to self: En ny, sterkere symaskin bør anskaffes.

Symaskinen har faktisk fått kjørt seg ganske mye. I kapteinslugaren har det nå kommet et veggteppe med lommer på veggen, så nå har det faktisk blitt orden i ladekablene, i allefall for øyeblikket. Og puta som fikk flekker av Sikaflex som det naturligvis ikke er mulig å fjerne, har nå fått seg en liten makeover.

Og prosjekt vindfanger til takluke er påstartet. Når det er lite vind, er det viktig å fange det som er, og styre den inn akkurat der det er behov. Det blir jo nesten som aircondition, det...

Systue ombord i Plan B

Etter fem uker i Cartagena går ferden videre med nytt mannskap ombord. Eventyret (og utfordringene) fortsetter!

To be continued.....

What´s up?

Sat, 13 Sep 2025 00:00:00 +0000

Ja, hva skjer´a?

Får sjekke What´sApp, da. I gruppen Spanish Waters går diskusjonen livlig, og det dukker det stadig opp nye mennesker, nye spørsmål og mye informasjon om stort og smått.

Mye av det handler om de regelmessige sosiale happenings, som barbeques på stranda, Bonfire og "End of the month"-happenings på Surf Spot, Burgerkvelder og Mexican Train Dominoes på Uncle J´s, og ikke minst når handlebussene går til supermarkedet og "godtebutikken for seilere", Budget Marine.

Men det dukker også opp informasjon om improviserte kurs i Zumba, Yoga, hekling og ekstrem førstehjelp til sjøs og diverse annet som diverse seilere organiserer selv. Og så er det jo happenings som "Full moon dinghy drift" - som kort forklart er følgende: Ved fullmåne, finn frem litt snacks og drikke, og hopp i jolla. Fres ut på lagunen til avtalt sted - og sleng over tau til de andre jollene og bind deg fast. Så flyter man avgårde, og skravler i vei, til man enten går tom for snacks, eller jollekortesjen har kommet helt i andre enden av lagunen og er på vei inn i havna. Kommer kortesjen for nære land underveis, må noen fyre opp motoren sin for å dytte eller trekke alle flytende objekter til trygt farvann.

Alle disse tingene må man jo bare få med seg - og da er det godt man har What´sApp, slik at man ikke går glipp av noe.

Så er det selvfølgelig også mulighet for å holde seg oppdatert om vær og vind, og få med seg de siste oppdateringene om stormene som beveger seg over Atlanteren. Og kanskje lærer man litt samtidig litt om meteorologi.... Jeg har personlig ikke reflektert spesielt mye rundt dette med stormer og orkaner. At det er store krefter i spill, skjønner jeg jo - men at en storm eller orkan på vei over Atlanteren kan suge til seg all vind som er lengst inne i det karibiske hav - vel, det er i allefall ikke noe jeg har skjenket en tanke. Før nå. For da orkanen Erin var på vei mot de karibiske øyer og siden dro videre nordover, var det helt vindstille i Curaçao. Noe som gjorde det ganske så hett og ulevelig, uten aircondition og ismaskin....

Call me on my shellphone....

What´sApp fungerer også som en slags lokalavis, og varsler om det siste på øya, som at det brenner i restauranten på Yacht-klubben, eller at strømmen har gått på HELE øya. Begge deler er kjedelig, naturligvis, men det at stømmen går, berører definitivt flest mennesker. For da er alt av butikker, restauranter, utesteder, museer og alt annet stengt, så man får ikke handlet verken båtdeler eller matvarer. Og klesvasken stopper også opp, med mindre du har en vaskemaskin selv (eller bøtte og såpe og pågangsmot og vilje). Men utover det, er ikke akkurat strømbrudd på land det de fleste seilere bryr seg om - ombord i alle flytende hjem finnes det generatorer og motorer som holder det meste igang av både vifter, aircondition, watermakere og kjøleskap.

Ja, det var disse generatorene da... Et yndet diskusjonstema - og et hjernebry for mang en seiler. For strøm trenger man jo, og det er ikke sikkert at man har nok solcellepaneler til å holde liv i kjøleskap, Starlink og diverse mobiltelefoner. For hva gjør man egentlig når den innebygde generatoren ikke fungerer, og reservedeler ikke lar seg oppdrive?

Vel - da er What´sApp heldigvis ikke langt unna, med seilerenes eget marked: "Treasures of the bilge"!.

- "Er det noen som tilfeldigvis har noen filtre de ikke skal bruke? Eller en dieselpumpe? En impeller eller en slangebit?

Det er utrollig hva som finnes i hulrommene under gulv, i vegger og under sofaputer i båtene rundt omkring. En impeller som ble kjøpt inn i en annen verdensdel som viste seg å være feil størrelse, en pumpe som ble kjøpt inn for sikkerhets skyld, men som aldri har blitt brukt, en ekstra bit av en slange som er akurat for kort i egen båt - men som passer ypperlig hos noen andre....

På det flytende bruktmarkedet finnes det ufattelig mange reservedeler liggende i ulike former, fasonger og prisklasser. Åpningstidene er "Fra du står opp til du legger deg" og prisen - som ofte kan forhandles - varierer mellom en six-pack, en vennetjeneste eller cash, i varierende valuta. Så om strømmen har gått på Budget Marine, er det fortsatt håp i hengende snøre.

Og er det ikke reservedeler man trenger, men en mekaniker eller en elektriker, finnes det mange kunnskapsrike mennesker rundt forbi som kan bidra; På What´sApp finner du mekanikere, elektrikere, rørleggere, dykkere, snekkere, klatrere, IT-folk, leger og sykepleiere, syersker - og hel hel drøss med andre yrkesgrupper. De har alle forskjellige yrker - men én ting er felles: De er alle ute på tur, på jakt etter nye eventyr.

Så om Starlinken streiker, generatoren ikke funker, seilet ditt må repareres eller du skader deg mens du hamrer og slår på en vinsj som ikke vil løsne for årlig vedlikehold, skulle det meste la seg ordne.

Og noen mennsker kan også hjelpe deg med å skaffe den delen ingen klarer å fremskaffe: I dag er det jo ingen sak å 3D-printe deler til båt - snakk bare med den rette fyren i lagunen, så vips! er alt på plass i en fei.

Som en kompis av meg en gang sa: "Det finnes mye fint i plastikk!" Ombord i Plan B er det nå deksel til baugthruster og lokk til vinsj i svart plastikk. Funker som bare rakker!

Ny kontroller for baugthruster - kjempefin!

Men tilbake til generatorene. For de kan også fort bli en kilde til gnisninger og nabokrangel. For dersom alt håp er ute, og generatoren har avgått med døden, må ny anskaffes. Hva gjør man da i den tiden det tar å skaffe en ny? Jo - man anskaffer en ekstern sak som kan stå på dekk, slik at familiens behov dekkes. Eneste hick-up´en er at eksterne generatorer bråker litt (mye) mer enn andre - noe som fort kan påkalle naboenens vrede.

Og nok en gang er veien til What´sApp kort - og public shaming.... Ja da, på noen områder er seilere akkurat som andre mennesker, og de kan være like mye nett-troll som alle andre. Som igjen fører til irritasjon for enkelte, og til underholdning for andre. Gjennom et par uker dukket det stadig opp kritikk, og tilsnakk og oppfordring om å løse dette mellom de berørte båteiere, ble ikke lyttet til.

Vi satt på sidelinjen og humret for oss selv, og valgte veien om humor, sarkasme og ironi. Så da kapteinen annonserte med en humoristisk snert at jhan beklaget for lyden av en galopperende katt på dekk i nattemørket, og bråket av et elektrisk verktøy og støvsuger i cockpit, gikk dialogen straks over på vår firbente matros.

For mens "Miles" fornøyd kunne konstatere at de faktisk hadde hørt katten sprinte fra baug til akter, var "Rythm" på sin side skuffet over å ikke ha hørt noe, og var klar til å lytte litt mer etter i kvelds- og nattestimene...

Plan B har nå seilt videre, og forlatt både Curaçao og meldt seg ut av de spanske farvann. Ferden fortsetter rett vest, mot nye land - og nye What´sApp grupper.

Hva skjer´a?

ABC-Øyene: Curaçao!

Sun, 31 Aug 2025 00:00:00 +0000

De siste fire ukene har Plan B duppet i solskinnet i de spanske farvann, og tatt livet med ro. Og nei, da - vi er ikke tilbake i Europa og Spania, vi er i lagunen Spanish Waters på Curaçao, den andre av ABC-øyene vi har kommet til.

Øya er nederlandsk, og det snakkes dermed nederlandsk, naturligvis, men også spansk, engelsk og papiemento - som er en blanding av de tre første språkene, i tillegg til litt portugisisk, arawak og noen vestafrikanske språk.

Og skulle du lure, uttales Curaçao med portugisisk svung; [kura'são] - og ikke [kyrraså], som vi nordmenn kanskje har en tendens til å si.

Tanken var å være her en liten uke eller 10 dager, men i livet blir det jo fort en plan B.... Så fordi 1) det er ganske fint her, og fordi 2) vi nå har en katt ombord som trengte vaksine, chip og papirer for reisen videre, tar ting litt lenger tid enn det vi forutså til å begynne med. Men Curaçao er absolutt ikke det verste stedet å være - så livet er helt innafor, altså.

When in Curaçao... blue drinks are required!

Innseilingen til Spanish Waters

Vi ankom Curaçao med vårt tyske crew i slutten av juli, og ankret opp i ankringsfelt A. Crewet mønstret av dagen etter for å fortsette sin reise mot Columbia, Bolivia og andre spennende steder i Sør-Amerika - og Plan B ble liggende ved siden av den tyske katamaranen Gleda, som vi har møtt tidligere i Grenada, Trinidad og Bonaire. Vi oppdaget også fort at det var andre kjente båter her på Curaçao: de tre nederlandske båtene Touch of Destiny og Shangri La, samt Plan Bs søsterskipTrue Blue. Og jaggu meg suste ikke en liten jolle forbi med "Crocodile Dundee" og hans frue ombord; vår svensk/australske venn Ted og kona Mia fra Serengeti.

Joda, så her i lagunen var det masse kjentfolk, og nok en gang har vi fått bekreftelsen på det Disney har påstått hele tiden: "It´s a small world, after all!".

Fordi Curaçao ligger utenfor orkanbeltet, er øya derned et yndet sted for båter i orkansesongen, fra juli til oktober/november. Lagunen her er derfor ganske så full av båter, og det er ikke bare enkelt å finne en god plass. Da vi ankom, droppet vi først anker lengst inne i A-feltet, men fikk etter et par dager beskjed av noen uniformerte menn om at vi lå for tett på innseilingen til havna. Vi måtte derfor flytte litt på oss. Jakten på ny plass var da igang - og det skulle vise seg å ikke være så enkelt. Noen steder ble vi jaget av gårde av nabobåtene, fordi de mente vi var for nærme, og andre steder dro vind og strømmer oss for tett på andre båter. Ett sted fikk vi beskjed om at vi lå i veien for surferne....

Så vi droppet anker, trakk det opp, droppet igjen, trakk opp, droppet... og det mange ganger før vi endelig landet på et fint sted i C-området, rett ved siden av Serengeti. Det så ut til å være et fint sted - trodde vi. Etter å ha ventet litt for å sjekke at ankeret hadde godt feste, tok vi jolla inn til land for å handle litt, og siden vi allikevel måtte vente på bussen, tok vi oss en venteøl på nærmeste restaurant. Det tok ikke lange stunden før vi fikk melding på WhatsApp fra en av våre nye naboer:

"Norwegian vessel in Area C: you´re almost crashing into Serengeti". 😱

Ok, da var det bare å hoppe i jolla og dure tilbake - og flytte oss litt lenger utover. Det skal fanken meg ikke være enkelt, det å finne den perfekte ankringsplassen!

Heldigvis gikk det bra, og ingen båter kræsjet inn i andre. Vi trakk oss litt lenger ut i C-feltet - og kunne endelig slå oss til ro. Og her har vi vært siden - vi har ikke hatt store planer om å bevege oss verken hit eller dit, for da er det å lete etter ny plass igjen....

Tugboat Beach - en aldri så liten snorkletur etter arbeidstid

Den tiden vi har vært her, har livet gått sin vante gang, med jobb på natta/morgenen, og masse sosialt på ettermiddag og kveld. For her er det et levende samfunn ute i lagunen.

Her er det burgerkvelder, "Mexican Train Dominoes" og karaokekvelder på Uncle J´s, Happy Hour-kvelder og bonfires på Surf Spot, og barbeques på stranda i nærheten av Tugboat beach. Og så har vi naturligvis snorklet ved Tugboat Beach - der det ligger et gammelt slepeskip man kan snorkle rundt og se massevis av fine, store fisk i alle farger og former.

Og seilere fra ulike båter kaller fra tid til annen inn til improviserte Zumba-, Yoga- og hekle-kurs på diverse steder rundt lagunen. Så aktiviteter har det absolutt ikke manglet på!

Tugboat Beach

Bonfire på Surf Spot! "It´s on my bucket list! 😂

Barbeque på stranda, ikke langt unna Tugboat Beach

For vår del ble Zumba, yoga og hekling droppet, i stedet ble det heller et kurs i ekstrem førstehjelp til sjøs. Det opplevdes som litt mer matnyttig - for hva gjør man egentlig dersom skuta er i åpent farvann, kanskje 1000 nautiske mil unna nærmeste strand, og kaptein eller mannskap ligger på bakken, med brukne bein eller åpent sår i magen? Hva prioriteres, hva trenger man av utstyr, og hva kan brukes dersom man mangler utstyr? Vi fikk også forsøke oss på praktisk førstehjelp, og reddet en svinestek fra å blø ihjel 🤪🤣.

Bryana demonstrerer hvordan man stopper en blødning - og vi fikk redde svinesteika!

Det sosiale livet her innebærer også "sundowners" på ulike båter, så det har vært mang en hyggelig kveld ombord på blant annet Cavalier, Sunset og Lille Ø. Og ja - det er litt svenskklingende navn der - på en bitteliten båt med finsk mannskap og tysk flagg. Med sine 31 fot er det helt klart den minste båten vi har vært ombord i som har krysset Atlanteren, med litt mer spartanske forhold ombord, men som like fullt er en skute klar for store hav.

Men det har ikke bare vært livet i lagunen - vi har også fått med oss litt av øya. Mest av hovedstaden Willemstad - men vi har også kjørt bil litt rundt, og nesten kjørt på både geiter og iguana som solte seg midt i veibanen.

Og hovedstaden Willemstad er absolutt den fineste byen jeg har sett på lang tid. Her er et masse fine, vakre bygg i mange farger, veggmalerier overalt - og den litt spesielle Queen Emma-broen. Broen er egentlig en slags enorm flytebrygge, med styrhus og motor i den ene enden - og når båter skal inn til havna, er det bare å svinge broen til den ene siden. Altså: "The Swinging Old Lady".

Alt er "Dushi" i Curaçao! (dushi er papiemento og betyr søt, deilig, fin, vakker, pen, bra, koselig, kjære, elskede....)

Vi fant et lite bryggeri - og fikk naturligvis prøvesmake litt...

Gatekunst i Williemstad - og det er det masse av, overalt!

Velkommen til Willemstad

Bryggeriet "Swinging Old Lady" - oppkalt etter svingebroen Queen Emma Pontoon Bridge

Broen Queen Emma by night

Kafé i Willemstad. Trolig ikke det beste kvartalet, i og med at det er gitter på disken....

Litt for store møbler til at de passer inn ombord i Plan B...

Vindstille i Spanish Waters! Orkanen Erin utenfor de små antiller trekker all vind til seg, så det er helt stille lengst inne i det karibiske hav. Magisk!

Vi har altså hatt en fin måned her på Curaçao - men er nå straks klare til å seile videre. Nye eventyr venter!

A,B,C.....Vi begynner med B!

Sat, 09 Aug 2025 00:00:00 +0000

Etter Tobago gikk ferden først til Grenada, og deretter mot Bonaire.

Stoppet på Grenada ble kort, bare et par dager. Akkurat nok tid til å få handlet litt, tatt en tur innom "godtebutikken" (båtbutikken) for å få tak i noen deler - men også ha litt ekstra tid til å stikke innom Choclate House og få med seg et lite besøk på nasjonalmuseumet. Vi klarte også å kvitte oss med de siste Eastern Caribbean Dollars ved å fylle opp posen med mangoer, pasjonsfrukt og soursop (visstnok graviola på norsk). Nå er vi ferdige med denne valutaen - nå er det vanlige dollars og antillanske gylden som gjelder.

Fra nasjonalmuseet. Hver etikett representerer en slave.

Ettersom Grenada ligger i "Orkanbeltet", var det ikke aktuelt å bli værende der over lengre tid. Det at vi i det hele tatt valgte å stikke innom, var først og fremst for å proviantere, men også å sørge for at vi fikk nok "høyde" og avstand til Venezuela på vår vei videre inn i det karibiske hav. Venezuela er nemlig ikke kjent for å ha de tryggeste farvannene, og piratene finnes overalt. Og skulle du møte på kystvakta, er de greit å være klar over at de også deltar i litt piratvirksomhet på si, helt sikkert for å spe litt på inntektene... De er altså ikke helt til å stole på - så det er lurt å ta noen små omveier.

Etter et par rolige dager på Grenada, var vi klare til å seile videre, og mentalt forberedt på to og en halv dags seilas. Kursen ble satt mot Bonaire, en av de tre såkalte ABC-øyene (Aruba, Bonaire og Curacao). En forholdsvis flat øy, med mye strand, sand, palmer, salt og sol. Og med mye spennende under vannoverflaten som vi gjerne ville utforske. Vi planla bare et kort opphold, da det skal være en dyr øy - så kun frem til søndagen, og så reise videre derfra. Det skulle vise seg å være lurt planlagt - og for en gangs skyld holdt vi oss til planen.....

Seilasen gikk fint, og forholdene var fine. Det ble noen "squalls" underveis, men uten at det førte til noen form for dramatikk. Det største av disse squallsene førte med seg en vegg av vann, som gjorde at det fosset vann inn i cockpit. Det aller meste ble vått da, for å si det sånn....

Men en vask av styrhuset var forsåvidt helt greit - og alt var tørt igjen etter en halvtime eller så. Sånn sett er karibiske regn ganske greie å forholde seg til: Her kommer alt med en gang - og når solen titter frem igjen, tørker alt på én, to, tre. Det var litt verre med senga til mannskapet, som ble litt våt fordi luken ikke var lukket helt igjen. Men de tok det med et smil, og holdt ut en natt med en litt fuktig madrass. Sengetøy og puter tørket fort igjen, heldigvis - og crewet så ut til å storkose seg på dekk i solskinnet. Selv om sjøsyken ikke var veeeldig langt unna, hjalp aktiviteter som matlaging, scrap-booking og "Tequila-fire-på-rad" til at dagene gikk sin gang ombord på skuta....

Ferden fra Grenada til Bonaire ga oss endelig et gjensyn med delfinene. Det var lenge siden sist - og denne gangen hoppet og danset de lenge foran baugen. De svømte helt inntil skroget, og så virkelig ut til å kose seg i kappsvømmingen med Plan B. For Annabell og Clemens var nok dette en stor opplevelse, og de knipset ivrig unna med kameraet.

Og så, rett før middagen var klar, viste himmelen seg fra sin beste side. Solnedgangen var den flotteste vi har sett på lenge - med alle verdens nyanser av rosa, rødt og gult. Natten som fulgte, var minst like bra - for himmelen var klar, og vi kunne tydelig se Melkeveien over hodene våre.

Annabell og jeg satt med hodene vendt opp mot den mørke stjernehimmelen. Plutselig ser vi et stjerneskudd! Og like etterpå, ett til. Og så ett til. Himmelen satte igang et skikkelig show for oss. Kvelden før hadde Clemens sett mange - og nå fikk vi endelig se det samme. Jeg snudde hodet mot babord - og så tydelig en meteoritt komme inn i atmosfæren: En stor, lysende ildkule, som løste seg opp i flere biter og brant opp. Det hele varte bare brøkdelen av et sekund, men var ikke til å ta feil av. Såååå magisk!

Den tredje og siste natten før ankomst i Bonaire var minst like magisk. For nå var himmelen fylt med kraftige lyn, overalt. Litt skummelt, kanskje, når man er ute på havet, og har en lang pinne som stikker ca. 19 meter opp (også kalt "mast" 😜), så jeg tok et aldri så lite værsøk. Diverse nettsider som varsler om lyn viste at hele Karibien, USA og Canada var badet i lyn - mange, og kraftige. Det så allikevel ut til å være i trygg avstand til oss - det er nok bare det at lyset bærer langt i nattemørket. Men det var ikke mulig å finne ut noe om Sør-Amerika, så den lille urolige følelsen satt i magen et stykke inn i morgentimene, da lynene ble sjeldnere, og mindre. Det gikk fint, denne gangen også.

Og etterhvert dukket det konturer av land opp - Bonaire i sikte!

Dette ser jo ikke så verst ut....

Vi ankom Kralendijk rundt klokken 11, og fikk festet skuta til en bøye. En lang seilas med soving på skift var over, og vi kunne slappe av. Og så kommer det litt stille fra kapteinen: "Det er ikke Starlink-dekning her."

Pulsen gikk plutselig litt fortere. For ingen Starlink? Selvsagt ingen krise å være uten nett, egentlig - men min ferie nærmet seg slutten, og mandag var ny arbeidsdag. Ville jeg stå uten dekning på mandagen? 😱

Vi skulle da være på Curacao, og ikke Bonaire - men dersom det ikke var dekning her, ville det være dekning der? Litt hektisk søk i Starlink-appen, viste at vi kunne puste lettet ut: Bonaire ser ut til å være den eneste av de karibiske øyene uten dekning. Curacao og Aruba og alle andre land lenger inn i det karibiske havet, er dekket. Heldigvis. Så da falt skuldrene ned igjen - og vi kunne få en aldri så liten digital detox på et par dager. Det vil si - vi tok oss heller en tur på bar med Wifi, og fikk sendt og mottatt meldinger. Ingen krise, med andre ord. Og note to self: Sjekk alltid Starlink-dekning før du legger ut på ny reise.

Og Bonaire? En perle av en øy, rett og slett! Litt dyrt, kanskje, men ikke så dyrt at man ikke kan kose seg litt. Og helt fantastisk. Esler som vandrer rundt mellom saltfjell og mangrovesletter, flamingoer, gamle slavehytter, og fantastiske farger på hus, hav og planter. Bonaire leverer virkelig!

Tydelig stolte av sine flamingoer - de er overalt!

Vi fant mange ekte flamingoer også...🦩🦩🦩

Annabell fikk hilse på eslene 🐴

Gutta ville ha seg noe drikke - og kunne velge mellom to steder. De valgte vaskeriet! 🤣

Og spillet fortsatte her....

Gamle slavehytter. Bittesmå, og med soveplass til to eller tre - selv om de helt sikkert var mange flere pr. hytte...

Clemens skuer utover Rinzon

Lunsj i det fri

Tobago!

Sun, 27 Jul 2025 00:00:00 +0000

Oppholdet på Tobago ble kort, men fint. Etter en lang natts seilas fra Trinidad, ble det et par timers sovestopp i Englishmans bay, før ferden gikk videre til Man of War bay ved Charlotteville. En søvnig liten fiskerlandsby, men allikevel med det aller meste. Kun et få andre båter i bukta - høysesongen er klart over for denne gang....

På vei til innsjekk!

Ved ankomst var det å gjennomføre den obligatoriske innsjekken, men tollerne og immigrasjonsoffiserene var ikke tilstede akkurat da. Vi måtte derfor ta oss en liten venteøl, og fant oss en liten pub rett ved siden av. Pubverten slappet av på en seng på utsiden, og klarte ikke å servere oss, men fikk noen kompiser til å servere oss. Han påsto at han ikke var full, men at han bare ikke var i form. Vi er litt usikre på akkurat det – men det var varmt, og han var en gammel mann, som helt sikkert slet masse i varmen. Mens vi nøt vår øl, kom offiseren forbi og ga beskjed om at vi bare kunne komme om en 5-10 minutters tid. Jeg tror det er første gang offisielle etater kommer innom puben for å finne oss....

Innsjekken gikk greit, og vi kunne ta øya i nærmere øyesyn. Selve Charlotteville er ikke stor, men hyggelig nok, med fiskebåter i bukta, mangotrær vi kunne plukke frukten rett fra, og et par restauranter og barer.

Litt bakkete på kirkegården...

Vi fikk badet litt, og vi fikk se noen store, helt gjennomsiktige maneter, med tydelige, hvite sirkler på toppen flyte forbi rundt båten. De var kjempefine å se på – men ikke noe særlig å få mot huden. Det svidde ganske så godt mot lårene.... Med litt varmt vann og hydrokortison gikk alt bra, så smertene forsvant forholdsvis fort.

Dama på nabobåten svømte forbi og inviterte på «sunset beers», som vi naturligvis takket ja til. Så etter den sedvanlige daglige regnskuren, hoppet vi i jolla og suste over til den canadiske «Scenic route». Vi ble sittende i flere timer og skravle over øl, kjeks og ost, før det ble på tide å krype til køys. Dagen etter ble det snorklet ved Pirate Bay, og vi fikk kjeft av en fyr som tydeligvis trodde han eide bukta. Vi hadde nemlig ikke brukt bøye, men kastet anker, og det var altså skikkelig fy-fy! Greit nok det, men det er kanskje ikke behov for å true med kystvakta bare for å få frem et poeng? Uansett, vi flyttet båten og fant ei bøye – og ventet på kystvakta som aldri kom. En tom trussel, med andre ord.

Scarborough

Neste dag ble det busstur til hovedstaden Scarborough. Ferden gikk oppover og oppover, og det var svingete, bratt, brattere, enda brattere, en krapp sving, brattest, en annen krapp sving – og så bar det plutselig nedover, rundt en sving, nedover igjen. Og det hele i et forrykende tempo. Underveis måtte sjåføren stoppe litt – det hadde nemlig begynt å regne, og det ene vinduet bakerst i bussen måtte bare settes på plass igjen. Ja – det var ikke nok å lukke det, det måtte settes inn igjen.....

Det ble et nytt, lite stopp på andre siden av fjellet også. Sjåføren trengte bare litt lunsj, så diskusjonen gikk livlig gjennom bussvinduet og dama i gatekjøkkenet. En av passasjerene kastet seg også inn i diskusjonen, og vårt tyske crew fikk også deltatt i samtalen. Hvilken rett er egentlig den beste? Herlige Karibien!

Scarborough var en fin by den, men uten de helt store severdighetene. Vi fikk smakt på lokale spesialiteter, og tatt en øl – og besøkt et galleri. Verdens hyggeligste dame, og maleriene var flotte! Jeg skulle gjerne ha kjøpt ett eller flere, men mangler litt veggplass her i skuta.....

Fryktelig grisete å spise - men kjempegodt!

Annabell i den botaniske hagen

Clemens og Jan Fredrik utforsker spennende tre i den botaniske hagen.... ren plastikk! 😂

Fine malerier på galleri Yellow butterfly

Ferden tilbake til Charlotteville gikk med siste bussen hjem. Det var stor trengsel foran døra, og folk trykte seg inn. Det var akkurat plass til alle – men vårt crew som kom inn sist, fikk sitteplass i trappa den første delen av strekket, frem til noen gikk av. Bussturen var forøvrig den mest livlige turen jeg har vært med på i lang tid. For våre tyske venner kom i samtale med et par av damene, som villig ville fortelle om øya si. De klarte ikke å bli enige enige om hvilket sted som var midt på øya, og hvilket som var best....

- «Roxborough er stedet midt på øya her, og det er det største stedet også. For vi har to bensinstasjoner OG et supermarket. Og så er det en restaurant der. Så det stedet er best!»

- «You´re talking shit!», kom det kontant fra den andre dama – og dermed var kaklekonserten i gang...

Mens vi venter på bussen....

Fine veggmalerier i Scarborough

Vel tilbake i Charlotteville og Plan B ble kvelden avsluttet med chili-middag og besøk fra mannskapet ombord i «Scenic route».

Fine dager på Tobago, altså – før ferden fortsatte videre mot Grenada og Bonaire.

Goodbye Trinidad - welcome Tobago!

Fri, 18 Jul 2025 00:00:00 +0000

Tobago, 18. juli.

Plan B seiler endelig igjen! Fra det grumsete og skitne vannet i Chaguaramas i Trinidad har vi nå seilt gjennom rene farvann til Man Of War Bay utenfor Charlotteville i Tobago. Det ble en lang seilas gjennom natta, og det ble behov for et lite sovestopp i en rolig bukt før vi kom oss helt fram til destinasjon - men det var en flott overfart, og så utrolig deilig å endelig få kommet seg videre. Og så fort vi fikk ankeret i bunnen, stakk et lite skilpaddehode opp over vannoverflaten, liksom for å ønske oss velkommen til Tobago. Det var et svært så kjærkomment syn etter flere uker med søppel, olje og diesel flytende i vannet....

Det som skulle bli en kort ukes opphold i Chaguaramas ble til litt over 6 uker. Det er rart hvordan bittelitt fiksing fort ble til mye mer.... Men nå skinner skuta i morgensolen, og batterier lader som de skal, både på hovedmotor og generator. Watermakeren er på nytt oppe og går, etter en liten uke med en ødelagt pumpe. Den beste nyheten er jo egentlig at watermakeren nå produserer vann som bare det, og i disse rene farvannene får vi det beste vannet noensinne. I tillegg produseres det fortere enn før, så det tar ikke så fryktelig lang tid å fylle tankene. Life is good!

Livet på verftet i er altså over for denne gang, og vi satser på at det blir lenge til neste gang vi skal løfte båten på land. Det har i utgangspunktet vært et fint opphold, til tross for at et verft ikke akkurat er det hyggeligste stedet å bo. Det har vært sveising, hamring, pussing og maling fra morgen til kveld, og lufta har vært full av lukta fra svidd metall, maling og tynner og diverse andre substanser - hvis du skjønner hva jjeg mener...... #Rastaman

Lighthouse på Crew´s Inn.

Disse seks ukene i Trinidad har bydd på så mangt. Vi har møtt utrolig mange fine folk fra hele verden. Vi har møtt den lille katamaranen "Gleda" fra Tyskland, "Liquid for lyfe" med sitt australsk/canadiske mannskap, "Seafinn" fra Stavanger og "Sonja" fra Oslo, "Kolibri" fra Nederland, "Eos" fra Usa, "Sek-Sek" fra Sverige og ufattelig mange flere.

Vi har møtt de som har seilt hit med egen båt, og de som har haiket seg hit på annet vis. Noen båteiere har tatt opp båten for et kort pitstop før videre seilas mot Colombia og Panama, mens andre har tatt opp båten for en lengre periode, reist hjem til sine hjemland, og kommer så tilbake for å tilbringe en nye sesong i karibien når orkansesongen er over. Haikerne og backpackerne på sin side har kommet seg til Trinidad på ulike båter og ulike vis, og har jaktet på videre skyss enten nordover, sørover eller vestover. Ikke bare enkelt, når så mange båter har hatt Trinidad som endestasjon for mange måneder – men da har de vært kreative og åpne for løsninger, som å enten søke hyre på lasteskip eller seile videre på en seilbåt med halv mast (!).

Vi fant en skikkelig pirat også: Raga!

Oppholdet ellers har bydd på late ettermiddager og kvelder ved svømmebassenget på Coral Cove sammen med Jan Frederik og Rebecca, Paul og Opal, Alice, Anne og Jean og flere andre. Vi har spist lunsj og middag på Wheelhouse, Lighthouse, Patches, Patties Delight, og vi har vært på barbeques på torsdager på Powerboat og barbeques på fredager på Peakes. Og så har det vært noen kvelder på "hippie-baren" i Coral Cove i godt selskap.

Paul og Opal fra "Liquid for lyfe", Christian og kapteinen nyter varme dager ved poolen.

Barbeque på Powerboat. Rebecca og Jan Fredrik fra "Seafinn". To skjeggete vikinger med samme, veldig norske navn rundt bordet - hvor ofte skjer vel det i Trinidad?

Improvisert barbeque på Coral Cove, ved bassengkanten.

Vi har opplevd å bli spist av mygg og andre insekter mesteparten av døgnet, og det har vært konsumert ufattelige store mengder av myggspray, klødempende midler og Zyrtec. Det vil si; JEG har blitt spist levende av disse insektene - kapteinen har stort sett klart seg greit. Jeg har til tider klødd meg til blods (helt seriøst), og lengtet etter kalde strøk der intet levende vesen kan overleve. Varmen har vært påtrengende, og på land, uten så mye som en liten bris, har det vært ulidelig å skulle sitte stille i solsteiken og skulle jobbe gjennom en hel arbeidsdag. Når det ikke finnes aircondtion eller muligheter til å bade, blir det fort veeeldig hett.... Vi har hørt løsbikkjene bjeffe gjennom natta, og fiskerne som losset fisken sin fra klokken 04.00 om morgenen, så og si rett vegg i vegg med der vi sto på land. Vi har hørt de grønne papegøyene sette igang med et voldsomt skvaldreorkester i grålysningen, og vi har hørt apekattene gaule fra jungelen og lage et voldsomt leven. Jeg er sikker på at det også har vært en eller annen gorilla der - det har i allefall hørt sånn ut.

Fra en av flere småturer til Scotland Bay. Litt renere vann - men desto høyere partyfaktor. Hit kommer nemlig MANGE båter i helgene, overlesset med mennesker. Og alle har dundrende høy musikk....

Og på Coral Cove fant vi også "Southern Fox" - en Mikado 56, og ett av Plan B´s mange søsterskip. Vi møtte eierne for flere måneder siden, på Martinique – og nå fikk vi endelig se skuta, på land, rett ved siden av Plan B i lille Coral Cove Marina. Karibien er ikke stor, med andre ord....

Under oppholdet i Trinidad har vi også fått oss et par turer til hovedstaden Port of Spain. Det er slettes ikke den fineste byen vi har vært i på vår reise så langt - men definitivt den største ordentlige byen vi har sett i karibien. Her er det høyblokker og småhus, drøssevis av butikker, skoler, sykehus, restauranter, parker - og alt det andre man forventer i en storby. Og ikke minst masse KFC-restauranter, som visstnok er favorittrestauranten til mange trinidadere.

Fra busstasjonen. Busser med gul stripe = vår retning.

Trinidad - landet der steelpans kommer fra!

Chinatown. Ikke kjempespennende - men hyggelig å ha sett allikevel.

Digger sånne veikryss - her kan man ta korteste veien!

For å komme oss frem og tilbake har vi kjørt lokalbussen (som egentlig bare er en maxitaxi), og de gangene bussen ikke dukket opp, har det alltid dukket opp noen lokale som har tatt oss med. Helt vanlig praksis i Trinidad, visstnok. Og prisen den lokale, tilfeldige forbipasserende har tatt for å bringe oss hit eller dit, har vært den samme som på bussen, ca. 6-7 TTD (trinidanske dollars), noe som skulle tilsvare ca. 9-10 norske kroner. Priser å leve med, altså.

Vi har i løpet av oppholdet på Trinidad også fått se de store havlærskilpaddene. De er verdens største skilpadder, og kan bli 1,8 – 2,2 meter lange og veie mellom 250 og 700 kilo. Gigantisk store, med andre ord. De svømmer omkring i alle varme hav, men er også de som beveger seg nærmest polene av alle skilpaddeartene. Og de svømmer store distanser – og tar seg gjerne en tur med Golfstrømmen med kurs for Norge, på jakt etter maneter. Når de skal legge egg, svømmer de tilbake til stedet de ble klekket – i hovedsak Gabon, Fransk Guyana, eller Trinidad. Og da måtte vi jo bare ta en liten tur for å hilse på, siden vi først var i nabolaget... En helt fantastisk opplevelse, å se dem komme opp på stranda, grave seg et stort hull, rett ved føttene våre, og så legge eggene ned i sanda. Etter en stund var det å dekke til, å komme seg ut på vannet igjen – før neste skilpadde kom inn.

Denne frøkna her kom krypende opp og begynte å grave et rede, nesten mellom beina våre. Etter å ha lagt ned et sted mellom 50 og 100 egg, stakk hun til sjøs igjen. Etter 8-10 runder med egglegging reiser skilpaddene videre, og ungene får klare seg selv....

Svære dyr! Denne frøkna her valgte å legge egg altfor nære vannkanten, så eggene hennes ble samlet opp og lagt i inkubator. Alt gjøres for å redde eggene, og holde bestanden oppe.

Vårt opphold på Trinidad har altså i det store og hele vært ganske fint. Og Trinidad vil alltid bety noe spesielt for oss – for akkurat her det ble en permanent endring i den faste mannskapslisten. Da Plan B ankom Trinidad i slutten av mai, var det med to kapteiner og to medseilere ombord. Når vi nå reiste videre, var det fortsatt med to kapteiner og to medseilere (to andre enn de som ankom, riktignok) – men denne gangen også med en helt fersk, liten matros ombord: En liten firbent sjarmør som har fått navnet Sandy.

Vi som var så enige om at det ikke skulle være verken hund eller katt ombord på denne skuta, falt pladask da denne lille skapningen dukket opp en fredagskveld på den lokale puben. Helt alene, avmagret og tynn, og tydelig sliten, søkte hun vår oppmerksomhet, og lå på fangene våre hele kvelden. Det var vanskelig å skulle etterlate henne der, på en pub, med alle de lokale håndverkerne og med løsbikkjene som svinset rundt – så hun flyttet inn i båten, og er allerede nå i ferd med å bli en skikkelig liten skipskatt.

Så selv om det ikke bare er enkelt med en firbent en ombord, ble det altså slik. Hun valgte oss.

Regntid - og tid for vedlikehold

Sun, 06 Jul 2025 00:00:00 +0000

4. juli. Det er regntid i Trinidad.

Regnet trommer mot dekk og vekker meg. I neste øyeblikk smeller det - torden. Jeg slår øynene opp og snur meg brått mot takluka, men Kapteinen er allerede i ferd med å lukke den. Jeg hopper derfor ut av senga og griper såpestykket. Ut på dekk for å ta en dusj! For ja - nå bøtter det ned, og da er det like greit å ta dusjen på dekk. Det sparer vi litt vann på, spesielt når vanntanken er bare litt over halvfull, og watermakeren er midlertidig ute av drift. Og så er det litt deilig å ta dusjen ute i friluft - man kjenner liksom at man lever da, når det litt kjølige regnvannet treffer kroppen. Og når sjampoen skal skylles ut av håret, med regnvann i bøtte, samlet opp fra kalesjen eller solseilet, da er det litt ekstra friskt...

Det er ingen grunn til å være bekymret for kikkere når man står på dekk heller, for når det bøtter ned på denne måten, er det så grått at selv de nærmeste naboene ikke ser stort der jeg står, mellom kalesjen og masta. Det er også de færreste som tar seg en tur ut når det regner sånn - og skulle det være noen som våger seg ut, fortjener de vel nesten en liten belønning.... 🤪 Dessuten er de fleste seilere vant med litt nakenhet - flere båter har installert dusj på akterdekk, så vi har flere ganger passert andre båter der vi har sett både den ene og den andre stumpen blottlagt i full offentlighet. Det er få som bryr seg - sånn er livet på båt, bare.

Men vi befinner oss altså i Trinidad fortsatt, på anker utenfor Chaguaramas. Vi har vært tre uker "on the hard" - altså på land - i marinaen Coral Cove for å skrape, pusse og bunnstoffe skroget. Og når man først starter med vedlikehold, blir det jo alltid litt ekstra....

Plan B på vei ut av vannet....

Bare bittelitt vekst under vannlinja.... 😂

Det ble pussing og polering av øvre del av skroget, og lakkering av et felt som så litt vel slitent ut. Akterspeilet har blitt fikset slik at alle spor etter det forrige navnet er borte - og endelig er det navnet "Plan B" som er påført, både bak og foran på begge sidene - i samme skrifttype som på seil og lazybag, og i samme blåfarge som vannlinja. Vannlinja har på sin side fått en oppfriskning, og roret har fått en gjennomgang og fjernet noen flekker og blemmer her og der.

Sporene etter navnet "Nordavind" forsvinner sakte, men sikkert...

Tunnelen til baugpropellen hadde fått en liten delaminering, og måtte derfor fikses litt den også.

Tunnelen til baugpropellen. Work in progress!

Videre har kalesjen blitt reparert, forsterket og fått nye vinduer. Trelistene som kalesjen er festet til, er skrapt fri for lakk, pusset og satt på plass igjen, godt tettet med rikelige mengder Sikaflex. Ingen flere lekkasjer inn i styrhuset nå med andre ord - og Mac´en er reddet fra å bli dryppende våt på hjemmekontoret. Trelistene inne i styrhuset har også blitt skrapt og pusset, og ser unektelig litt finere ut.

Propellen har blitt pusset så den skinner, og har fått nye "støtdempere" - som forøvrig måtte bestilles fra Danmark og dermed medførte en ekstra ukes venting på land.

Motor og generator har fått nye filtre, ny olje og nye impellere. Og for generatorens del var impellerbytte absolutt på sin plass, for den var nær ved å smuldre opp.

Denne gangen var det ikke vår latskap som gjorde at det tok tid å skifte den, men rett og slett at det har vært vanskelig å få tak i den rette impelleren. For en impeller er ikke bare en impeller - her finnes det utallige dimensjoner og tykkelser. Så da vi endelig fant rett modell, kjøpte vi tre - da burde vi være sikret for en god stund fremover. Og nå har vi også fått såpass orden på hvor reservedeler skal være, så skulle det dukke opp behov for å bytte, vet vi hvor vi finner den. I prinsippet, i alle fall....

Nå venter vi bare på å få fikset dynamoen, slik at vi kan lade batteriene via hovedmotoren igjen. Det er alltid greit å kunne lade når vi motorseiler, i stedet for å bruke generator. Spesielt dersom generatoren skulle finne på å streike (og det gjorde den selvfølgelig - les videre!). Ny del er på vei, men det er uvisst hvor lang tid det kommer til å ta - for selv om mye går forholdsvis greit her i Trinidad, er vi fortsatt på "island time".....

Og så hører det jo selvfølgelig med til vedlikeholdshistorien at generatoren stoppet opp for en uke siden, selvfølgelig på en fredag. Så altså ingen hovedmotor til å lade med, og ingen generator - og batteriene snart utladet.... I tillegg var det overskyet - så heller ikke solcellene kunne bidra stort der.... Alt skjer jo som regel på en fredag, når det nærmer seg helg og folk bare vil hjem fra jobb.   Vi var heldige og klarte å få tak i to fyrer som kom ombord og fikset og ordnet. Først konstaterte de at det var drivstoffpumpa som var gåen, og kjørte deretter Kapteinen til rett butikk for å få tak i ny pumpe. Vel tilbake i båten igjen fikk de byttet delen, og stømforsyningen var sikret for denne gangen!

Vi kunne da tøffe glade og fornøyde ut til Scotland Bay for å produsere vann til vanntankene. Vi fikk nok vann til å vaske klær, ta en dusj eller to, og fortsatte å fylle tankene. Alt så helt strålende ut - men da vi hadde fylt den ene tanken ca. trekvart full, tok selvfølgelig kompressoren til Watermakeren kvelden. Er det ikke det ene, så er det det andre..... Heldigvis var klesvasken tatt, og vi hadde en nesten full tank.

Scotland Bay

Når ting først bestemmer seg for å ryke, er det jo greit at det skjer når vi er i nærheten av steder der det er mulig å få kjøpt eller bestilt deler, og der det er mulig å få hjelp dersom det er behov for det. Vi får bare fylle vann fra land til vi får tak i ny pumpe - alt ordner seg! Og for å være ekstra positiv, så betyr det jo én del mindre å bytte i den aller nærmeste fremtiden....

I løpet av de siste ukene har skuta altså fått noen nye deler og litt omtanke. Vi har endelig kommet i gang med vedlikeholdsetterslepet som denne gamle damen faktisk hadde da hun ble kjøpt i 2022. Og det er ingen tvil om at etter en lang reise, har det dukket opp enda flere ting underveis som vi har måttet fikse. Selv om mange ting er huket av på lista, er det fortsatt ting i igjen - jeg tror ikke det er fare for at vi skal kjede oss fremover.

Men snart, veldig snart, er Plan B klar til å reise videre. Det har vært fint å være her i Trinidad, og oppleve det rare, litt merkelige livet på verftene, men det begynner å kjennes på kroppen at vi er klare til å heise seilene og styre mot andre destinasjoner.

Som foreløpig plan står Tobago, Grenada og deretter ABC-øyene; Aruba, Bonaire og Curação på lista. Så får vi se om det blir helt sånn da....

Plan B på vei ut på vannet igjen. Denne gangen med rød bunn - akkurat som Seafinn som står rett bortenfor.

Livet på verftet

Sat, 31 May 2025 00:00:00 +0000

Det er 31. mai, og Plan B ligger og dupper i bukta i verftsbyen Chaguaramas, Trinidad. Klokken er 09:44, og det er varmt. Heldigvis er det et lite drag med vind, så det er levelig å oppholde seg på soldekk under solseilet – i allefall akkurat nå. Frokosten er kaffe og peanøtter. Kanskje ikke den sunneste frokosten – men det er lørdag tross alt, og lat morgen.

Rundt oss ligger det flere båter på anker, som venter på å bli tatt opp på ett av de mange verftene rundt oss. For her er det bare det – verft på alle kanter. Coral Cove, Power Boats og Peaks - og noen flere - ligger som perler på en snor bortover bukta.

Hit kommer båtfolket fra alle deler av verden og løfter opp båtene sine. Noen setter dem på land for oppbevaring i noen måneder, før de kommer tilbake igjen i oktober eller november for å seile videre i Karibien når orkansesongen er over. Andre skal bare ha en runde med vedlikehold før turen går videre, og da gjerne i retning Colombia, Panama og videre mot Stillehavet.

Vi skulle i utgangspunktet bare slippe av mannskap, men har nå klart å få en avtale om å løfte skuta ut av vannet for å skrape og bunnstoffe og gjennomføre litt vedlikehold. Det er nok på tide, for etter ett år på reise, vokser det godt under vannlinja. Vi er imidlertid litt usikre på om løftet vil bli på mandag, fordi liften som skal løfte vår 20 tonn lette skute, er midlertidig er ute av drift. Karene på verftet har byttet dekk, og jobber nå på motoren for å få alt på plass. Men vi er fortsatt i Karibien og på «island time» - så ting kan fort ta litt tid. Det er altså godt mulig at mandag blir til tirsdag eller onsdag. Vi har det uansett ikke så travelt – sånn rent bortsett fra vi kun har mulighet til å stå på land i maks 14 dager, da andre båter skal overta plassen. Det ordner seg nok.

Og skulle det bli vanskelig, får vi heller ta en plan b og gjennomføre vedlikeholdet et annet sted.

Verftene - og jungelen rett i bakgrunnen

Fra vårt lille soldekk har vi også utsikt til en aldri så liten oljeplattform (!) og mange store lasteskip. Rett foran oss ligger nå serviceskipet Normand Tonjer fra Skudeneshavn til kai. På land på verftene har vi så langt funnet både Sonja og Hakuna Matata fra Oslo og Arubian Princess fra Langesund. Mannskapet på disse skutene har reist hjem, så de møter vi nok ikke. Men Seafinn fra Stavanger er her med sitt norsk/svenske mannskap. Vi møtte dem i Bequia for noen uker siden, og de ligger nå i vannet ved Coral Cove og venter på å bli løftet opp til uken. Hyggelige mennesker, som skal tilbringe en del tid her mens de utfører ganske så omfattende utbedringer. Det er utrolig godt å ha noen man kan snakke norsk med, utveksle erfaringer med og tilbringe hyggelige ettermiddager og kvelder med!

Utsikten vår

Livet i denne verftsbyen er for øvrig en helt egen, spesiell hverdag. Fokuset her er naturligvis på båter av ulike typer, lengder, former og farger, men ser man litt nøyere etter, ser man fort at det er et eget lite samfunn her. Hvert av verftene er gjerdet inn, og har sikkerhetsvakter både mot hovedveien og mot sjøsiden, men det er fritt fram for oss å bevege oss imellom.

På hvert av verftene finnes det ett eller flere spisesteder, en liten butikk der det går an å få kjøpt det viktigste av matvarer og husholdningsartikler, og så er det naturligvis servicebygg med dusjer, toaletter, vaskemaskiner og andre nødvendigheter. Og båtbutikker, naturligvis. Alle primærbehovene for en seiler er med andre ord dekket....

Her inne på land bor det folk rundt omkring i båtene mens de utfører vedlikehold. På dagtid ser man ikke så mange, da de fleste er travelt opptatt med sitt, men på kvelden dukker de opp. På The Wheelhouse, Caffe del Mare, eller på torsdagsbarbequen ved Rotishop. Eller på puben i Coral Cove. Praten går livlig, og latteren sitter løst. Alle har sin historie å fortelle og sine erfaringer å dele. Ulike reiseruter, både gjennomførte og planlagte.

Torsdag og barbeque på Rotishop

God stemning på puben i Coral Cove

Og her snakkes det alle mulige språk. Plutselig oppdager vi at han som snakker helt perfekt australsk engelsk, faktisk er en svenske fra Norrköping. Ikke bare ser han ut som Paul Hogan fra Crocodile Dundee, med sitt blonde hår, spede kroppsbygning og den australske aksenten, men han er også kjapp med å trekke frem den 20 centimeter lange lommekniven for å sprette korken av ølflaska, og har tydeligvis kreative løsninger på det meste. Etter 38 år "down under" fremstår han som en mann som fint kan klare seg i bushen på egen hånd, og han kunne ha sklidd rett inn i rollen som krokodillemannen Mick Dundee.

Han har til og med samme type hatt - bortsett fra at han mangler krokodilletennene på bremmen.

"Crocodile Dundee" på vei hjem etter kaffebesøk på Plan B

På Whatsapp er det heftig aktivitet i gruppen Trinidad Cruisers, og det organiseres turer til Port of Spain for å handle, til stranda på andre siden av øya for å se på havlærskilpaddene, eller rundturer for å smake på Trinidads spesialiteter. I kveld er det movie night for de som ønsker å slappe av med film og spise popcorn. Folk stiller spørsmål og ber om råd og hjelp til å fikse ting, eller avtaler å møtes for en kaffe.

Og hver dag klokken 08.00 er det morgenradio på kanal 68, med værmelding og informasjon om hva som skjer.

Det hele minner egentlig litt om sangen «danske i campingvogn» til Øystein Sunde:

En hadde verktøy og strømaggregater
En annen kom med publikum til Telemark teater
En hadde tre tonn Kong Haakon fra Freia
En annen kom med melk i fra Skomperud på Heia
Det var møbler og
Hermetikk og anleggsmaskiner
Fersk fisk og frossen fisk og campinglatriner
Og før sola steg uten mast mot sky
Var det anlagt en liten by..

Plan B presenterer: "The buddy boat"

Thu, 22 May 2025 00:00:00 +0000

Lørdag 10. mai.

Skuta beveger seg grasiøst gjennom vannet. Det er lange, rolige bølger fra nord-øst. To av seilene er oppe, og sola skinner. Farta varierer, og er et sted mellom 3 og 5 knop. Jeg ligger på ryggen rett bak styrhuset og kikker opp på genoaen. En brunsule stuper ned mot vannet og forsvinner ned i vannet. Rett etterpå dukker den opp igjen, med en liten fisk i nebbet. Fisken slukes mens fuglen flyr videre. Brunsula trekker opp mot seilet der LCAT og Plan B er tydelig markert, og henger nesten stille i luften ved siden av båten. Lille luring - lar seg trekke med av farten som seilet genererer. En liten gratispassasjer, altså.

Ferden denne dagen går fra Bequia til St. Vincent. En bitteliten avstikker nordover, ca. 1,5 time. Etter noen dager med ro og fred på Bequia skal vi plukke opp gjester som ankommer St. Vincent. Etter en kort periode uten besøk ombord, får vi med oss et amerikansk par som skal være med å utforske Grenadinene sammen med oss. Vi har fortsatt øyer vi ikke har besøkt - og noen steder vi gjerne vil tilbake til. Og det må skje nå, før orkansesongen starter.

Men før vi plukker opp våre nye gjester, er det tid for å se tilbake på forrige besøk - og vårt 2. besøk på Guadeloupe og Terre de Haut.

Plan B presenterer "the buddy boat"!

Etter å ha besøkt Montserrat gikk vår ferd sørover til Guadeloupe den 13. april. Vi skulle plukke opp vår nye medseiler Reidar, og satte derfor kursen mot Deshaies på nordspissen av Guadeloupe. På vei inn i ankringsområdet ble vi ønsket velkommen av noen hvaler. Og hvaler er det ikke hver dag vi ser. Så selv om de bare passerte rolig forbi og var borte i løpet av noen øyeblikk, var det et høyt verdsatt syn.

Det ble en rolig kveld og natt på anker lengst ute i bukta. Dagen etter var det inn i havna for å fylle kjøleskap og fryser, og på vei tilbake til skuta med fulle handleposer fikk vi se tre lettbåter ikke langt fra den lille skuta vår. Mange mennesker i vannet, med dykkermasker og snorkler - og vi trodde først det var et dykkerkurs på gang. Men etter å ha kikket litt, så vi plutselig at det dukket opp noen ryggfinner opp fra vannet. Delfiner.

Folk hadde altså kastet seg i vannet for å svømme rundt med disse store dyrene. Vi skyndte oss opp i båten med matvarene og ryddet fort bort de matvarene som måtte inn i kjøleskap og frysere. Resten fikk stå så lenge. Så var det å finne fram badetøy, masker og svømmeføtter. For det var klart at vi også ville være med på dette! Før jeg fikk sukk for meg, var kapteinen i vannet på vei bort til gruppa. Jeg var ikke like rask, men kom meg etterhvert ut i vannet jeg også. Og det tok ikke mange minuttene før jeg så dem. Store, majestetiske skapninger. Ikke bare én eller to - men fire stykker. Trolig mødre med sine kalver. To av dem svømte mot oss, en stor og en litt mindre. Den minste kikket utforskende på meg, og begynte å svømme mot meg. Så vred den seg rundt, og svømte i en annen retning. En skrekkblandet fryd. For selv om de er utrolig flotte å se på, kan delfiner jo finne på mye rart. Så jeg valgte å holde meg på behørig avstand. Andre rundt oss var mer vågale, og svømte mot dem, strakk hendene ut for å ta på dem, svømte etter dem.

Delfinene svømte rundt i lang tid - kanskje så mye som en times tid. Jeg trakk etterhvert tilbake til båten, mens kapteinen svømte rundt og filmet. Mens jeg satt på dekk, kom det flere gummibåter til, og flere spurte om de kunne fortøye gummibåtene sine til rekka vår. Plutselig var Plan B blitt en liten dinghy-dock.... Det var en fantastisk og fullstendig surrealistisk opplevelse. Heldigvis var Go-pro kameraet var oppladet og klart – så vi fikk filmet det magiske øyeblikket for ettertiden.

Rett etter at vi hadde kommet oss opp i båten, dukket en båt inn mot oss, på jakt etter en ankringsplass. The Escape. I hekken vaier et norsk flagg, og vi blir naturligvis nysgjerrige. De sirkler litt rundt oss i jakt på ankringsplass, men må trekke litt lenger for å finne en stor nok plass. Etter en times tid kommer en lettbåt forbi - med tre nordmenn ombord. Vi får en hyggelig, liten prat, før de setter kursen i land for å få seg litt mat. Rett etterpå går også vi i lettbåten for å hente vår nye medseiler og drar inn mot land.

Trolig den farligste kaia vi har vært borti så langt....

Vi er på jakt etter et spisested for å vente på Reidar - og vandrer tilfeldigvis rett inn der mannskapet på The Escape spiser middag. Vi blir invitert til deres bord - og det er instant bonding mellom den yngste og den eldste rundt bordet.

Instant bonding!

Før vi vet ordet av det, står det ekstra glass på bordet til oss, og vinflasken tømmes. En ny flaske bestilles, og praten går lett rundt bordet. Og før vi vet ordet av det, er vår nye medseiler plutselig der. Vi er nå seks stykker rundt et bord for fire - og stemningen er upåklagelig. Det skal vise seg at vi ikke bare har fått besøk om bord – men en "buddy boat" å seile sammen med.

Mannskapet på de to "buddy boats"

I uken som følger, seiler Plan B og The Escape sammen nedover langs kysten av Guadeloupe. Det ble snorklestopp ved ilets pigeon, før vi fortsatte til Bouillante for å kaste anker for natten. Det ble en hyggelig kveld med middag om bord på The Escape, og praten gikk lett ut i de små timer.

Skipskatten Simba

Dagen etter gikk ferden gikk videre til Terre de Haut. Plan B var først ute med å trekke anker, og følgelig først til å ankomme. Men The Escape var ikke langt bak, og etter å ha satt skipskatten Simba i land for noen timer, freste to lettbåter inn mot havna i Terre de Haut. Og der, på vei inn mot brygga, skulle vi stifte bekjentskap med enda flere mennesker. Og samtidig erfare at verden egentlig er et bittelite sted. For mot oss kommer det en lettbåt, og en stemme roper:

«Hei, er dere norske?» Noe vi naturligvis svarer bekreftende på. Og så: «Er det dere som kommer fra Nordavind? Jeg seilte med Nordavind over Atlanteren da jeg var 12 år!».

For selv om Nordavind nå ikke heter Nordavind, men Plan B, er det fortsatt samme skute som denne mannen, har seilt med for over 20 år siden. Tilfeldighetenes tid er fortsatt ikke forbi. Etter å ha møtt en tidligere eier av skuta på Montserrat for bare en knapp uke siden, møter vi nå altså Richard Gulbrandsen, som har vært på langtur med samme båt. Over en øl kommer det frem at familien Gulbrandsen eide båten før Jan Peter Krogh. Vi begynner altså å nøste i Plan Bs fortid.

Over en øl (og en cola) får vi høre med om Plan Bs fortid ❤️⛵️

Richard og hans samboer Karianne blir naturligvis invitert ombord for en titt. Og han kunne fortelle om minner fra en tid da han lekte på dekk, med piratflagget til topps. Om en dag med skikkelig drittvær, da faren hans sto i cockpit med vann til knærne og styrte. Han kunne fortelle hvilken lugar som var hans, og hvor bestemoren hans pleide å sove når hun var ombord. Og han kunne datofeste når generatoren kom inn i båten, og de omstendighetene rundt det. Her var det tydelig mange gode minner...

Vi fikk til og med en telefonsamtale med foreldrene hans, og litt mer informasjon om Nordavind/Plan B. Det er fortsatt litt usikkert hvor mange ganger hun har vært over Atlanteren – men trolig er dette 10. turen over. Det er en merkelig følelse å treffe på mennesker på denne siden av kloden som kjenner skuta, som har vært ombord, som har seilt den – og som har masse historier å dele. Kanskje klarer vi en dag å samle dem alle og få skrevet dem ned. Vi skriver i allefall vår historie og vår reise med denne vakre skuta.

Rett før solen skal til å forsvinne, vinker vi farvel til Richard og Karianne. Deres ferd fortsetter nordover, mens vi fortsetter sørover, i følge med The Escape. Nye eventyr står for døren...