Plan B Sailing Vårt eventyr

Caribbean life: Guadeloupe og Terre de Haut - del 1

Sun, 04 May 2025 00:00:00 +0000

Lørdag morgen, 2. mai. Det er stille og rolig rundt oss. Vi ligger på anker utenfor St. Anne på Martinique, og klokken er 05.30. Vel, helt stille er det vel ikke - for alarmen som indikerer at vi har lite strøm på batteriene, piper. Og som vanlig er det undertegnede som våkner av den. Kapteinen sover fortsatt tungt.

Jeg slår av alarmen, og sjekker klokka. I løpet av den neste timen må generatoren i gang, ellers går vi tomme for strøm. Jeg kryper tilbake i senga, og forsøker å sove litt til. Det lysner ute, og sola titter inn gjennom takluka. Det er ikke mulig å sovne igjen, så jeg tenker at jeg like godt kan starte generatoren. Han som sover ved siden av meg kommer garantert til å våkne av motorduren ....

Og med generatoren i drift, er dagen plutselig i gang. Klokka er ca. 06.15. Kapteinen våkner, og det tar bare ca. 10 minutter før ankeret er trukket opp. Kursen settes sørover, mot Bequia. Vi har en lang seilas foran oss - ca. 15 timer.

Seil heises, og med tre seil oppe er farten god, ca. 5-6 knop. Og etter ca. 50 minutters seilas, kommer det fra kapteinen: "Vi har jo glemt å sjekke ut fra Martinique!".

Joda, vi har selvfølgelig glemt utsjekken.... Og uten de rette datoene og de rette stemplene på papirene risikerer det å bli krøll ved ankomst i Bequia. Dessuten sjekket vi inn som et mannskap på tre da vi kom til Martinique - og nå er vi bare to.

Ettersom vi begge er lite lystne på å få beskjed om å returnere til dit vi kom fra for å ordne papirene, blir det helomvending, og retur til St. Anne og Le Marin. Jaja - godt vi ikke hadde kommet lengre...

***

Klokken 13.45 er vi godt på vei mot Bequia. Vi seiler på østsiden av St. Lucia, på Atlanterhavssiden, i et håp om å få litt vind – men alt vi får, er uregelmessige bølger og strømmen mot oss. Seiltiden på 15 timer blir nok mye mer – og ETA (Estimated Time of Arrival) er nå et sted mellom kl. 03.15 og 05.30 søndag morgen.

Jaja - det blir en lang ferd....

Til synet av en dramatisk flatt kystlinje langs St. Lucia, og synet av kjempedigre flak – og da mener jeg KJEMPEDIGRE (!!) flak - av sargassotang, dupper jeg av i styrhuset.

Og langt borte i drømmeland, dukker minnene om Guadeloupe opp....

Plan B presenterer Guadeloupe og Terre de Haut – del 1

Tidlig i januar kom Plan B for første gang til Terre de Haut. En nydelig øy, typisk karibisk, med masse små hus og bygninger i sterke og livlige farger. En liten handlegate nederst ved strandkanten, og massevis av små restauranter og barer langs vannkanten og brygga. En mer velholdt, liten øy, med mindre falleferdige hus og butikker enn det vi hadde sett hittil. Tydelig turistifisert. Litt Karibien på stereoider, eller som kapteinen sier, litt Karibiens Disneyland.

Terre de Haut - Karibiens Disney 🐭

På stranda i Terre de Haut

Etter innsjekk ble det en ankerpils og en planke med spekemat – og så en liten runde rundt i gatene. Flere hus var fortsatt pyntet til jul, selv om vi var kommet til 4. januar, men jeg regner med at jula varer helt til påske her også. Vi fant oss en hyggelig strand og tok en dukkert, og på vei tilbake til sentrum fant vi en hyggelig liten bar der festen var godt i gang.

La Plage Pompierre

Festen var godt i gang - og vi ble med!

Og festen, den var til ære for en eller annen sin katt. En katt ved navn Dragy. Hadde vi visst det, hadde vi også pyntet oss med maske, ører og hale – men vi var like velkomne uten.

Vi feirer katten Dragy!

Vi noterer oss at det aller meste kan feires, og har du ingen umiddelbar grunn, kan du feire naboens hund eller undulat – eller at du har gått på din første bananslang i nabolaget.

Vi har forøvrig ikke feiret kapteinens første bananslang – men det er helt sikkert ikke for sent.

Etter en kveld på Terre de Haut gikk ferden videre til Guadeloupe neste dag. Vi skulle naturligvis ha tilbrakt mer tid på Terre de Haut – men starten på karnevalet i Pointe à Pitre dagen etter fristet oss alle. Så ankeret ble dratt opp, og kursen satt mot naboøya. For karneval – det er jo gøy!

Introen til kvelden var forholdsvis enkel – og i grunnen litt kjedelig – med et par store lastebiler stappet fulle av høyttalere og musikere, og et lydnivå som fint kunne sprenge de fleste trommehinner. Halve byen kom dansende etter, så det var jo forsåvidt mye liv og røre – men det var ikke det aller mest spennende vi hadde sett.

Start på karnevalet!

Men så – før vi visste ordet av det, dukket den ene sambagruppen etter den andre opp. Det var trommer, konkylier, fjær, masker, farger, flagg og piskeslag (!) i hopetall. Og opptoget var ikke som en helt vanlig parade, der alle gikk pent i rekke etter hverandre – her kom de ulike gruppene fram rundt ulike gatehjørner, så hvor enn man snudde og vendte på seg, dukket det opp en ny gjeng med nye rytmer, klesdrakter og hodeplagg. En uforglemmelig opplevelse – selv om vi dessverre ikke fikk med oss karnevalsdronningen.....

En av de mange karnevalsgruppene

***

"Vil du bli med på en ankerpils?"

Kapteinens stemme vekker meg. Klokken viser 00.02. Ankeret er droppet, og vi ligger i ro. Ikke på Bequia, men på Chateaubelair på St. Vincent. Det ble en litt vel lang reise, og siden jeg tydelig ikke var i stand til å ta noen nattevakt, fikk vi en overnattingsstopp.

Og en ankerpils.

Alltid beredt!

Wed, 30 Apr 2025 00:00:00 +0000

Jeg blir stadig mer fornøyd med valget om å bo i båt.

Etter å ha lest om strømbruddet i Spania, og alle de konsekvenser det fikk, tenker jeg at livet i båt er den aller beste beredskapen som finnes.

Og hvorfor?

Ombord i skuta vår har vi opp til 1200 liter vann på tanken - og en watermaker som lager mer ved behov. Vi har altså nok til drikkevann og matlaging - men også til dusj, klesvask og rengjøring.

Solcellepaneler og generatoren sørger for strøm til lading av alle duppeditter ombord, samt til å drive kjøleskap, frysebokser og vaskemaskin - og den lille, praktiske vifta over senga som gjør det mulig å sove i tropenettene. Ikke akkurat aircondtion - men nesten.

På tanken har vi opp mot 600 liter diesel, og ca 100 liter ekstra i kanner. Med disse literne kan vi starte generatoren, eller vi kan reise videre til neste havn, dersom det skulle være behov for det. Og når det er sagt, så er vi ikke avhengig av dieselen for å komme oss frem - for en seilbåt holder det med litt vind. Og kanskje litt strøm også, så fremt den går den rette veien. Altså noe helt gratis, helt naturlig. Eller bærekratig, som det også så fint heter. Den eneste ulempen er at vinden kanskje kan være litt uforutsigbar, og kanskje ikke føre oss i akkurat den retningen vi vil da. Men det kan jo være gøy det også - da kan vi leke at vi er Thor Heyerdal på vei til å oppdage nye steder.

Maten vår tilberedes på gassovn - og vi har alltid en ekstra, full gassbeholder. Og gassen varer leeeeenge. Jeg tror siste gangen vi fylte, var for fire måneder siden. Vi har alltid langtidsholdbar mat i båten, som hermetikk, ris og pasta i ulike formater. Som de fleste seilere vet vi aldri når vi kommer inn i neste havn, eller hva vi får tak i der - så lagrene er fylt for å kunne håndtere det uforutsette.

Masse hermetikk ombord - men ikke noe Spam!

Vi er ikke akkurat noen fiskere, men vi har en fiskestang vi helt sikkert klarer å bruke, og en liten dorg vi garantert klarer å få slengt ut bak skuta på vei til neste destinasjon. Og siden vi er i Karibien akkurat nå, klarer vi alltid å finne noen kokosnøtter, bananer, brødfrukt og mangoer på palmer og trær på en strand nær oss. Kapteinen har allerede testet ut å gå på bananslang i Terre de Haut. Han plukket riktignok den minste og minst modne bananen - men neste gang går det nok mye bedre.

Litt liten, og litt grønn. Men neste gang blir det nok bedre!

Gøy med hengekøye til maten!

Etter å ha vært gjennom utallige land og forskjellige øyer, har vi lært oss at ikke alle land er like digitale som Norge. Vi sørger derfor alltid for å ha litt euro, østkaribiske dollar eller amerikanske dollar liggende. Da er det ikke full krise om vi trenger et måltid mat eller to - eller en eller annen reservedel til båten. Eventuelt til en taxi for å kunne hente den nye, mye etterlengtede vaskemaskinen.

I tillegg har vi alt det andre som norske myndigheter lister opp som viktige for beredskap: varme klær, fyrstikker, batterier, pledd, dyner, legemidler, førstehjelpsutstyr, hygieneartikler og radio for kommunikasjon. Det eneste vi kanskje mangler, er stearinlys - men på en båt er levende lys ikke alltid anbefalt.

Plan B calling!

Vi har også rediningsvester, redningsdrakter, redningsflåte, nødraketter, livbøye og MOB1-enheter. Og vi har en godt fungerende Starlink som gjør at vi har et godt fungerende internett - som gjør at vi kan ringe hjem, se på Pirates of the Caribbean og følge med på norske nyheter. Vi er altså (i utgangspunktet) litt over gjennomsnittet klare for kriser dersom de skulle oppstå. Dessuten er vi alltid klare for å velge en Plan B.

Og til slutt, men ikke minst har vi Backgammon, kortspill og terninger - og brettspillet Risk som vi kan spille dersom alt håp er ute.

Båtlivet er altså på mange måter den beste beredskapen man kan få. Og selv om ingenting er rett frem og A4 ombord på en båt, er jeg mer og mer sikker på at dette båtlivet er det beste som finnes. I allefall akkurat nå. Utsikten er i allefall upåklagelig ❤️ ⛵️

Fra møtet med Christian Radich i Marigot, St. Martin i januar

Caribbean life: Montserrat

Sat, 19 Apr 2025 00:00:00 +0000

Fra St. Kitts og Nevis gikk ferden sørover mot Montserrat.

Øya med den fortsatt aktive vulkanen Soufrière, der det fortsatt ryker fra toppen av fjellet. Halvparten av øya ble ødelagt av et vulkanutbrudd i 1997, og to tredjedeler av øyas befolkning flyktet. I 2010 kom et nytt utbrudd, og gjorde at både Montserrat og naboøyene på ny ble dekket av svart aske.

På sjøkartene er det markert en forbudssone der det ikke er lov å seile, og ankring er svært begrenset. Det er ingen havn der lystbåter kan fortøye, og den lille havna som finnes, tar en sjelden gang i mot en og annen ferge med dagsturister fra naboøyene. Det er ingen regelmessig ruteforbindelse for de fastboende.

Fly er altså det som forbinder øya med de andre, men den største av de to flyplassene er nå dekket av aske. Fra den minste flyplassen går det bare småfly som tar 7 til 10 passasjerer. Og på samme måte som flyplassen er den gamle hovedstaden, Plymouth, også begravet under et tykt lag med svart aske.

Det er med andre ord kanskje ikke akkurat den øya i Karibien som tiltrekker seg flest besøkende.

Men det var altså like fullt målet for Plan B - og valg av destinasjon var ikke helt tatt ut av det blå. For livet er fullt av overraskelser og tilfeldigheter. Vi oppdaget nemlig, helt tilfeldig, at de tidligere eierne av Plan B, bor i Karibien i perioder av året, på lille Montserrat.

Så da bare måtte vi jo innom da. Det går jo ikke an å ha seilt over hele Atlanteren, og så seile forbi uten å stoppe - det sier seg jo selv.

Så vi kastet oss på Facebook og Messenger, og avtalte å møtes.

-"Dokker er hjertelig velkommen! Bare gi oss beskjed, så kan vi hente dokker!" var beskjeden.

- " Og: ta med det dere har av skittentøy - vi er seilere vi og!"

En seilers hjerte smelter totalt. For en så triviell ting som klesvask er ikke alltid så enkel å få til når man seiler fra sted til sted. Så skittentøyet ble raskt samlet sammen og puttet i poser, og så var det bare å speide etter øya, og se den vokse seg større etterhvert som vi nærmet oss.

Ankeret ble droppet i Little Bay og formalitetene ble unnagjort like før kontoret stengte. Og der, på andre siden av gjerdet, dukket en hvit bil opp, og to personer steg ut. Og en nydelig liten vofs med rosa selebånd og hårpynt: Sydney 🐕 !

Vi ble tatt med hjem til Lena og Jan Peter, og fikk tilbringe en nydelig kveld i deres fantastiske villa i fjellskråningen. Klær ble vasket, og middag ble servert og fortært.

Lena og Jan Peters nydelige hjem!

Ikke hvilket som helst piano - dette har både Sting og Elton John spilt på 😎

Vi skulle komme til å tilbringe 4 dager på Montserrat. Den første natten ble ombord i båten, men de siste nettene ble tilbrakt på land, høyt der oppe i fjellskråningen. Vi slappet av i hengekøyene på balkongen og observerte kolibriene som kom for å drikke sukkervann fra en fuglemater. Vi fikk se Sydney jage agoutier rundt i hagen. Vi fikk teste bassenget, og vandre rundt i hagen under palmer og trær der bananer, kokos, mango, diverse sitrusfrukter og andre frukter vokser og gror.

Joda, agoutier liker vafler de også!

Lena og Jan Peter tok oss med på den beste restauranten på øya - Olveston House, som tidligere var eid av Sir Georges Martin, den såkalte "femte Beatles". I hagene og rundt bassenget pleide gutta i The Beatles å slappe av, mens de tok seg en pause under innspilling av ny musikk.

Olveston House

The Beatles

Vi fikk være med og møte mange av Lena og Jan Peters venner, i en ekte, autentisk karibisk bar, med god stemning og fine folk.

Vi møtte på en skikkelig landkrabbe også 😂

Vi fikk være med på å utforske øya, og fikk se hus som var delvis begravet av aske. Vi gikk på oppdagelsesferd inne i et gammelt hotell. Vi fikk med oss vulkanobservatoriet, og vi fikk se nydelige strender med kullsvart sand.

Dette huset er faktisk 3 etasjer høyt....

Det var en gang en by...

Fra resepsjonen i et tidligere flott hotell...

På ferd rundt øya møtte vi en mann som ropte ut: "Peter, I owe you a drink!" Så da var det bare å stoppe, og ta seg en øl før ferden fortsatte videre. Lav skulderhøyde, god stemning, karibiske vibber.....

Fra stranda ved Plymouth

Vi fikk være med på yachtklubben og nyte solnedgangen over et par øl. Så er det jo egentlig litt rart at en øy som ikke har lagt til rette for seiling og seilere har en yachtklubb - men det er bare en bagatell som ingen skal henge seg opp i...

Vi fikk også med oss en hyggelig ettermiddag i Little Bay, med tradisjonell folkedans og et mini-steelband bestående av to damer. Vi fikk med oss hyggelige spisesteder og barer.

Og vi fikk spise gode, hjemmelagede vafler.

Øya som kanskje ikke er den letteste å komme innpå, viste seg fra sin aller beste side.

Takk til dere, Lena og Jan Peter - vi hadde en fantastisk flott opplevelse! ❤️❤️

Caribbean life: St. Kitts og Nevis

Wed, 16 Apr 2025 00:00:00 +0000

Etter avreise fra St. Martin den 5. april ble første stopp på St. Kitts og Nevis. To øyer, med en samlet befolkning på ca. 45 000 mennesker. På kartet ser de to øyene ut som en kyllingklubbe og en potet - eller kanskje et slags baseballtre og en ball.

Uansett, to små øyer med morsomme navn på byer, tettsteder og strender, som enten beskriver hva som vokser der, hva som har skjedd der, eller hva som er typisk for stedet: Fig Tree , Tabernacle, Monkey Hill 🐒, Half Way Tree, Bloody River (!), Banana Bay Beach 🍌, Turtle Beach 🐢, Cotton Ground, Rices 🍚 og Gingerland.

Som navnet Monkey Hill hentyder, finnes det altså aper på St. Kitts - og det er visstnok så mange at de plager vettet av befolkningen. For de holder seg visstnok ikke bare oppe på Monkey Hill, men trekker ned til annen bebyggelse, og finner på all mulig faenskap. Og disse skapningene er visst ganske så smarte også, for alle de tiltak bønder og andre fastboende setter inn for å unngå å ha dem i hus og hager, klarer disse apekattene å finne løsninger på. Visstnok er det å skaffe seg en skikkelig vaktbikkje ikke svaret på apeproblemet - for etter en dag eller to sitter trolig en apekatt og klapper hunden, i fred og fordragelighet, mens den spiser på noe godt den har funnet på kjøkkenet.

En liten pest og en plage i hverdagen - men gud, så søte.....

Vi fikk med oss litt regnskog....

...og et rom-destilleri fra way back when....

Noen få spor av tidligere produksjon

St. Kitts er ikke store øya, men har hyppige ankomster av store cruiseskip. Vi var der i litt over to døgn, og fikk med oss tre skip. Og naturligvis er det rigget for turisme - i allefall når skipene er inne.

Da vi ankom søndag ettermiddag, var byen nesten tom. Noen få restauranter og noen butikker var åpne, men ellers var det merkelig tomt. Det var søndag naturligvis, så det forklarer nok en del - men da vi tok en runde rundt i byen kjentes den ganske forlatt ut.

På rutebilstasjonen var det imidlertid mange småbarer som var åpne, så her ble det en aldri så liten ankerpils. Og mens vi rigger oss til på høye barkrakker ved disken, ser vi både sjokolade og små poser av marihuana på utstilling. Ikke helt som hjemme i gamle Norge, med andre ord....

Rutebilstasjonen - med alle sine småbarer på rekke og rad

Sjokolade - og joint, side om side..

Etter at mandagens arbeidsdag var overstått, tok vi nok en gang turen inn i land, og fikk en privat omvisning av en lokal taxisjåfør. En liten sving innom i byen, før turen gikk mot Brimstone Hill Fortress, som forøvrig er på Unescos verdensarvsliste. Jeg har sett mange festninger opp gjennom årene - men dette var et fint sted!

Vi fikk også med litt historie på Romney Manor. Denne eiendommen ble i 1625 kjøpt av Sam Jefferson II, tipp-tipp-tipp-oldefar til Thomas Jefferson, den 3. amerikanske presidenten. I over 350 år ble det dyrket sukkerrør på eiendommen, men i dag er stedet kjent som Caribelle batik for sin produksjon av batikk-tekstiler. Visstnok de aller beste batikk-tekstilene i hele Karibien.

Sannsynligvis den mest fotograferte klessnora i Karibien...

Et 400 år gammelt tre foran huset ønsker alle besøkende velkommen til Romney Manor

Klokketårnet på Romney Manor

Dagens guide, Alexander

Velkommen til Nevis!

Etter et par dager på St. Kitts, gikk ferden over til Nevis. I jakten på et sted å slukke tørsten gikk vi gatelangs. Alt så stille og rolig ut, men et rosa hus tiltrakk seg vår oppmerksomhet. Det eneste som kunne vitne om at dette ikke var et bolighus, var skiltet "Open" i vinduet. Vi tok turen inn - og fikk en herlig ettermiddag i selskap med lokalbefolkningen. Godt selskap, godt øl - og verdens beste burger!

Bolighus? Restaurant? Bar? Noe annet? Vi sjekker!

Mye hyggelige folk her!

Caribbean life: Antigua

Wed, 09 Apr 2025 00:00:00 +0000

Onsdag, 9 april. Plan B beveger seg gjennom høye bølger mot Montserrat. Det skvulper mot skrogsiden, og skuta ligger lett på skrå, mot styrbord side. Av og til slår en liten sjøsprøyt inn over dekk eller inn mot styrhuset, og vi får en liten saltvannsdusj i bakhodet.

Kapteinen seiler, mens admiralen tar seg en aldri så liten kaffe- og bloggpause på båtkontoret. Musikken spiller i bakgrunnen, vinden suser rundt oss. Hverdagen med hjemmekontor på bøljan den blå er tilbake.

Bak oss ligger Nevis og St. Kitts. På babord side har vi Redonda - og enda lenger ut, akkurat rett utenfor synsvidden, ligger Antigua. Den øya besøkte vi i januar, da vi fortsatt hadde mannskap ombord. Planen er derfor å seile forbi denne gangen, så kursen er nå satt mot Montserrat. En ny øy skal nå utforskes - nye eventyr står for døren.

Men mens vi seiler mot Montserrat, er det tid for å mimre litt og gå tilbake i tid.

Plan B presenterer: Antigua!

Tid for flaggheising igjen - Antigua!

Ved ankomst til Antigua den 7. januar, var første prioritet å sjekke inn. Kapteinen freste inn i havna i Jolly Harbour med lettbåten, og tok den vanlige runden fra kontor til kontor for å fylle inn de rette papirene og få de rette stemplene.

Men å komme i mål med papirarbeidet her skulle vise seg å være litt mer utfordrende enn vanlig. Plan B er nemlig registrert i det norske skipsregisteret som LCAT, altså en registrering med kun bokstaver, og ingen tall. Dette har ikke bydd på noe som helst av utfordring andre steder i verden - men på den lille øya Antigua forventet de visst noe helt annet. Så selv om alt av dokumentasjon var på plass og korrekt, insisterte tollere på at det her måtte være noe feil. Etter mye diskusjon frem og tilbake, satte de til slutt de rette stempler på papirene - men under meget sterk tvil. Jeg lurer på om de kanskje i det stille la til ett tall eller to når de registrerte båten i sine systemer....

Vi nærmer oss Antigua!

Kapteinen kom etterhvert tilbake til skuta, og vi kunne endelig bevege oss litt rundt. Den første kvelden ble det bare en tur inn i marinaen for å spise middagen, men neste dag var det å utforske øya litt mer.

Vår egen, nesten helt private strand 🏖️

Rett ved havna var det flere fine strender, og vi plukket oss ut en der vi var nesten helt alene. Men etter noen timer med sol og sand, ble den flytende baren rett på utsiden av stranda mer og mer interessant. Vi klatret derfor over i Plan C igjen og suste utover. Det vil si, kaptein og admiral satte seg i lettbåten, mens matrosene tenkte at en liten svømmetur skulle jo bare være fint.

Floating bar - og det er jo ikke sååååå langt unna....

Matrosene hadde nok overvurdert strekningen en liten smule, og opplevde at svømmeturen ble litt i lengste laget. I tillegg så det litt vel skummelt ut da det kom andre båter fresende inn i høy hastighet, rett ved siden av dem. Så kapteinen kastet seg på nytt ut i lettbåten og dro for å plukke dem opp. Den ene klatret ombord, mens den andre valgte å fullføre svømmeturen hele veien ut til den flytende baren. Men det føltes i allefall litt tryggere med en følgebåt i nærheten.

Vel ombord på den flytende baren ble det både lunsj og godt drikke - og siden baren hadde vannsklie, viste både kaptein og matros sin sanne natur - og plasket rundt som barn....

Gaute, 12 år 😂

Jan Fredrik, 14 år🤪

Neste dag valgte matros Gaute å ta en tur ut for å dykke, mens matros Tove ble med oss på ekspedisjon til Stingray City på den nordøstlige siden av øya. Mens vi ventet på å bli tatt med ut på dagens siste tur, lå vi på magen på brygga og kikket ned i vannet. akkurat som unger som er på ferie ved sjøen for første gang. På rekke og rad lå vi der, tre voksne, og kikket ned i vannet på hummere, sjøpølser og fisk rett under brygga, og tok bilder og filmet.

Etter litt venting, og etter å ha tømt den lille kiosken for jus, øl og bananchips, fikk vi endelig komme ombord i en båt som tok oss med ut til noen flytebrygger et stykke ute.

Vi kom oss i ut i det krystallklare vannet, og beveget føttene forsiktig fremover over sandbunnen. Det tok ikke mer enn et par minutter før vi hadde rokkene rundt oss på alle kanter. De svømte stadig tettere inntil oss, kilte oss på anklene og leggene og så virkelig ut til å kose seg i vannet. Og de ble stadig flere rundt oss. Store, mørke flak av noen dyr, som tydelig koste seg med å svømme i sikk-sakk mellom oss mennesker.

Kos med rokkene

Vi klappet dem, og fikk kjenne på den ru overflaten på oversiden, og den litt glattere undersiden. Vi fikk være med å mate dem, og kjenne at de sugde maten ut av hånda. Og vi fikk holde dem, løfte dem opp og virkelig granske dem. En helt fantastisk opplevelse!

Veien tilbake til Jolly Harbour gikk på tvers gjennom øya, forbi masse, små og fargerike hus. Her og der var det kolonner med biler, dekorert med flagg med slagord på, og alle tutet og spilte høy musikk. Tydeligvis en eller annen valgkampanje, på vei ut blant alle velgerne.

På vår nest siste dag på Antigua beveget vi oss ned mot revet på øyas sørside. Revet var stort, og det var flere andre båter rundt oss. Vi fikk snorklet litt, men det var forbausende lite fisk og mye dødt rev. Litt trist å se hvordan menneskenes inngripen i naturen setter spor....

Kvelden og natten ble der ute på anker, og da mørket falt på, fikk vi plutselig se fyrverkeri inne ved land. Vi satt i styrhuset og koste oss med et glass vin - og gledet oss stort over at det var flere som hadde fått med seg bryllupsdagen vår...

Bye, bye St. Martin!

Sun, 06 Apr 2025 00:00:00 +0000

6. april 2025. I går heiste vi seil og forlot lagunen i St. Martin, der vi har hatt tilhold i over to måneder.

Da vi først ankom øya i midten av januar, var det ingenting som traff oss rett i hjertet sånn umiddelbart. Det var som en helt vanlig, europeisk øy - med byer, butikker, restauranter, strender og sol og varme. Ikke veldig typisk karibien - og ingen umiddelbar wow-effekt.

Men etter å ha hatt tilhold på øya i over to måneder (riktignok avbrutt av et aldri så lite Norgesbesøk for å jobbe litt), har denne litt rare, snodige øya på sett og vis kjentes litt som "hjem". Da jeg satt på flyet tilbake til St. Martin for noen uker siden, og skulle "hjem", tok jeg meg selv i å spørre om det bare var skuta eller også øya jeg tenkte på.

Øya, som er delt mellom Frankrike og Nederland, med to språk, tre valutaer, to forskjellige systemer på absolutt alt - har etterhvert kjentes som et trygt sted å være. Et sivilisert sted, med alt du trenger av butikker og tjenester, samtidig som det er et preg av noe litt småshabby karibisk sånn her og der.

Vi har tilbrakt mange hyggelige stunder på Soggy Dollar, Huppels, Lagoonies, Yacht-klubben, Buccaneer beach bar og diverse ´lolos´, som er små, hyggelige, karibiske restauranter.

Liten krabat på besøk på Yacht-klubben

Vi har kost oss på strendene med en og annen kald øl, og vi har filmet fly som kom susende rett over hodene våre på Maho beach.

Plan C koser seg på stranda

Viktig å holde seg hydrert i varmen...

Vi har hatt utallige turer inn i land for å handle mat, og halt med oss matvarer i handletrille, ryggsekk og bærenett gjennom gatene. (Og så dratt det med oss over i lettbåt, og lempet det over i skuta. Joda, handling når man er på seiltur, det er en skikkelig ekspedisjon! )

Vi har besøkt så og si alle shipchandlers vi har kommet over - og etterhvert blitt på hils med de ansatte.

Vi har tatt dollarbuss og taxi over øya, og vi har trasket gatelangs blant casinoer og utesteder på kveldstid.

Vi har testet ut helsesystemet på øya (ingenting dramatisk denne gangen, bare en føflekk som måtte fjernes...) - og funnet ut at det er en vanvittig dyr affære....

Og vi har opplevd sol, vind og regn om hverandre, ofte helt plutselig.

Vi har også møtt igjen mange av våre seilervenner akkurat her på øya, og vi har blitt kjent med andre seilere fra fjern og nær. Og det er kanskje det som gjorde det litt rart å dra opp ankeret og dra derfra i går.

Fin norsk gjeng ombord på Christina!

På vei fra Lagoonies, med Linn, Eirik og Hennie fra Ocean Crosser

For det er på St. Martin vi har vinket farvel til alle de vi har møtt underveis, og som nå fortsetter reisen sin tilbake over Atlanteren, mot Europa, mens vi fortsetter ferden sørover. Her, på St. Martin, har vi vinket farvel til Ocean Crosser, Alana, Christina, Lily, Anhinga, Linnea X, Shangri-la, Soairse, Christian Radich, Møyfrid og helt sikkert noen flere jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Fair winds, all sailors!

Julie og Iver fra Møyfrid ombord for lunsj

Selveste Christian Radich!

Og det er her vi vinket farvet til True Blue i går. Plan Bs "lillesøster", som har ligget bakom oss i lagunen. I to uker lå de to franske frøknene ved siden av hverandre, mens True Blue sine eiere Ton og Nicky satt båtvakt for oss.

True Blue 💙

Takk for oss, "The Friendly island"!

Hvor går så ferden videre?

Mon, 24 Mar 2025 00:00:00 +0000

Vi har kommet et stykke på vei, og vi er ikke alene. Vi kjenner i alle fall til 5-10 andre norske båter som la ut fra Norge samtidig som oss, og som i skrivende stund har passert oss på "melkeruta" rundt atlanteren, på vei nordover for å krysse over til Europa og Norge. Noen båter ligger fortsatt her, og noen er også bak oss.

Vi har nettopp vært hjemme i Norge, og et av spørsmålene som går igjen når vi møter familie og venner er: "Hva er så planene videre?" Så langt har svaret vært "Vi er ikke sikre", men en røff plan er i ferd med å manifestere seg.

Vi befinner oss nå i værste orkanområde, og 1 juni begyner orkansessongen. I påvente av admiralens retur har kapteinen har innvilget seg noen øl på forskjellige seilerpuber rundt om i St Martin, hvor der diskuteres så mangt. Blant annet været. For få dager siden gikk praten rundt et mulig stormsenter under utvikling mellom St Martin, hvor vi befinner oss, og Bermuda. På den nordlige halvkule vil lavtrykksystemer lett kjennes igjen, da vinden beveger seg i en sirkel mot klokka, så med en grei værapp har man god oversikt. Syd for ekvator er det motsatt.

I alle tilfeller, vi må begynne å bevege oss ut av karibien snart, og vi har tatt en beslutning om at vi går sydover til Trinidad, hvor det også skal være rimelig å løfte båten på land, og gjøre en vårpuss på båten. Da slår vi to fluer i en smekk.

Så rundt 1 april setter vi kursen sydover fra St Martin til St Kitts and Nevis, med en mulighet til å stoppe på Saba, og kanskje også Sint Eustatius. Vi vil seile vestsiden av St Kitts and Nevis, og videre derfra til Montserrat, som er en vulkansk øy med en aktiv stratovulkan som ble aktiv igjen i 1995 for første gang siden 1700-tallet

Nylig fikk vi også ny og spennende informasjon om Montserrat. Besetningen på norske Anhinga kunne nemlig fortelle oss at på Montserrat bor den første norske eieren av Plan B, som i sin tid tok henne til Norge. Den gang under navnet "Nordavind". Vi håper å treffe på ham, og høre litt av historiene han har å fortelle om båten.

Fra Montserrat går turen til Guadaloupe hvor vi også får nytt crew ombord. Vi får en norsk seiler ombord, og muligens et amerikansk par som blir med oss et par uker på vei sørover. Videre seiler vi til Terre-de-Heut, Dominica og Martinique, som er øyer vi har vært på tidligere.

I Guadaloupe eller Martinique må vi finne oss en vaskemaskin, da det er de to øyene hvor vi kan få tak i 220V 50hz hvitevarer. Resten av karibien og sydamerika ned til Argentina bruker enten 110V eller 220V 60hz, som vi ikke kan bruke, så om vi ikke får tak i en med "riktige mål" så må vi tilpasse interiøret i båten, så vi får oss en ny maskin.

Fra Martinique går turen til St Lucia, St Vincent og grenadinene, Granada og Trinidad og Tobago, som er målet for de neste måneders seiling.

Det har vært stille fra oss en stund mens vi har vært i Norge, men i kommende måneder vil vi øke aktiviteten her på siden igjen.

9250 nautiske mil ligger bak oss. 570 nautiske mil forran oss. Vi gleder oss.

På grunn!

Sun, 23 Mar 2025 00:00:00 +0000

Det finnes et kjent uttrykk blant båtfolk:

Det finnes to typer kapteiner.

Det er de som har gått på grunn - og de som skal gå på grunn.

Plan B har en av hver.

En kaptein som har gått på grunn - og en som kommer til å gå på grunn

*** *** *** ***

Fredag kveld for en uke siden satt jeg på sofaen og slappet av med en kaffekopp når telefonen ringte.

"Kjære, jeg har gått på grunn, jeg".

Jeg setter kaffen i halsen.

"Hva? På grnnn??!?" I løpet av et sekund iler tusen tanker gjennom hodet. Hvor alvorlig er det? Er han skadd? Er noen andre skadet? Sitter båten fast? Tar Plan B inn vann? Har hjemmet mitt det bra?

"Det går bra, altså. Jeg kjørte meg bare litt fast i sandbunnen ved Orient Bay. Kom meg løs på egen hånd. Ikke noe skade på skuta. Det var bare litt grunnere i virkeligheten enn det som var markert på kartet. Det sto at det skulle være 3 meter, men det var det altså ikke".

Jeg hører meg selv puste lettet ut. Både skute og kaptein har det fint - heldigvis. Sammenstøtet hadde visst vært tydelig merkbart, og skuta hadde lent seg fremover i det den berørte bunnen. Men med myk sandbunn under, hadde det hele gått helt fint.

Det ble allikevel et lite dykk ned for å kontrollere, bare sånn for sikkerhets skyld. Dykket skulle vise at alt sto bra til under vannoverflaten. Ikke noe skade, ikke noe rift av noe slag. Den eneste indikasjonen på at skuta hadde gått på grunn, var at det var renset for småskjell akkurat der skroget møtte bunnen. Og det å få bort litt skjell på skroget er jo fint det - uten at det dermed betyr at grunnstøting er den beste måten å rense skroget på.

Det fine med det lille dykket, var at kapteinen dagen etter gikk igang med å skrape vekk småskjell og alger. Så da var det kanskje ikke så galt at kjølen fikk litt bakkekontakt da......🤪

*** *** *** ***

Mens den ene kapteinen har kost seg i 30 varmegrader, og seilt rundt i turkisblått/grønt vann (og gått på grunn), har den andre kapteinen sittet i kalde Norge og jobbet lange dager. Og for å fylle tiden på kveldstid litt ekstra, har denne kapteinen kost seg med en aldri så liten eksamen: D5LA - Astronavigasjon.

Hvordan måler man solens høyde, og hvordan bruker man høyden til å beregne posisjon? Hvordan brukes en sekstant - og hva er grunnen til at tidevann oppstår ?

Det har vært flittig bruk av kalkulatoren, med beregning av tidevannshøyder og -tider, regning på påkommende posisjoner og beregning av solens høyder med indeksfeil og deklinasjon.

Mye matematikk med andre ord - og kalkulatoren har fått kjørt seg skikkelig. Tastene for cosinus, sinus og tangens - som jeg nok aldri har brukt tidligere - viser nå tegn til seriøs slitasje. Formlene for beregning av utvidet forandret bredde sitter som gravert inn i hjernebarken, og det å regne på forskjell i tidevannet mellom Dover og Folkstone har (nesten) blitt daglig rutine.

Nå er eksamen D5LA gjennomført og bestått, og undertegnede venter nå bare på å få utstedt sertifikatet. Det er fint å være fritidsskipper i norske farvann - men det å være skipper på alle de 7 verdenshav er jo tross alt bedre.

Så Plan B har nå to kapteiner som kan styre skuta overalt på kloden. En som har gått på grunn - og en som helt sikkert kommer til å gå på grunn en vakker dag.

Jeg håper bare det blir lenge til - og at det skjer i myk sandbunn...

Caribbean life: BVI - del 2

Fri, 07 Mar 2025 00:00:00 +0000

Det er 7. mars, og jeg sitter "hjemme" i kalde Norge og lengter tilbake til sol og varme. Det er fint å være en snartur i gamlelandet på jobboppdrag - selv om det er litt kaldt. Det å gå rundt med olabukse, ullgenser, boblejakke og tykke sko er liksom ikke helt det samme som å sitte på dekk i ført kun bikini, solbriller og caps.

Og ja - jeg vet at vi nærmer oss vår, og at det liksom er "varmt" her i Norge - men det er fortsatt langt fra de 28-29 Karibiske varmegradene vi etterhvert har vent oss til...

De siste to ukene har det vært full fart, med full jobb på dagtid, og mye flaksing rundt på kvelds- og nattestid for å møte venner og bekjente. Det har ikke vært én eneste kveld uten å møte folk - noe som har vært ekstremt hyggelig, men som har medført lite søvn for enkelte....

Nå har kapteinen reist tilbake til St. Martin og Plan B, mens admiralen er igjen i gamlelandet et par uker til. Og hva er vel da bedre enn å mimre tilbake til varmere tider?

Plan B presenterer BVI - part 2!

Besøket på Anegada var helt nydelig, og planen var å være der et par dager til for å få med oss flamingoene som holder til omtrent midt på øya. Men da himmelen ble mer og mer fylt av skyer, og det gradvis ble mer vind, forsvant båt etter båt med kurs sørover. Vi bestemte oss da for at flamingoene kunne få være i fred, og dro opp ankeret, vi også. Vi hadde jo dessuten sett én flamingo 🦩 I ankringsområdet - så det fikk holde for denne gangen 🤣.

Den eneste flamingoen vi fikk med oss...

Vi satte kurs sørover, mot Tortola og "hovedstaden" Road Town. En litt snodig by, men pussig sjarmerende på sitt vis. Alle bygninger er bygd i 60-70-talls stil, og er egentlig ikke er annet enn store, firkantede murklumper plassert hulter til bulter. Byplanlegging er nok et fullstendig ukjent begrep, så her finner man hus, veier, kirkegårder og noen jungel-lignenede villnis av noen gater i et salig virrvarr og kaos - noe som egentlig var litt morsomt. Det var også her vi fant det som trolig er det minste huset i hele Karibien; ca. 2 meter langt og 1,5 meter bredt. Det var så vidt det var plass til en dør...

Marked i Road Town

Oppholdet i Road Town ble kort, da det ikke er det beste stedet å ligge ankret på grunn av mye sjø og cruiseskip-trafikk. Vi fortsatte derfor ferden sørover til Soper´s Hole, der vi ble noen netter. Stedet er en bitteliten resort, med noen få restauranter og butikker - og massevis av farger og karibisk sjarm. Og ikke minst skikkelig matbutikk med godt og stort utvalg!

Soper´s Hole

Fra Soper´s Hole fortsatte vi over til neste øy: Jost Van Dyke. Målet var White Bay og Soggy Dollar Bar. Navnet på baren er ikke tilfeldig valgt - for hit har det kommet drøssevis med kunder svømmende inn til stranda med våte (altså «soggy») dollarsedler i badebuksa. Og våte sedler er jo en uting, så de tørkes på en snor i baren til de er tørre nok til å brukes på nytt.

Soggy dollar survivor challenge: Swim in - Drink - Swim out! Repeat.

Soggy dollars til tørk!

Stedet har en fantastisk fin strand, god stemning – og masse hyggelige folk. Og når solen går ned, og stranda tømmes, er det på tide å komme seg til neste bukt for å gå på Foxy´s...

Fra White Bay og Soggy Dollar Bar....

...til Great Bay og Foxy´s!

Etter en natt på Jost Van Dyke, hadde vi planer om å bevege oss rundt til den andre siden av øya. Men som alle lesere nå sikkert har fått med seg, ender vi stort sett alltid opp med en plan B.

For da vi skulle starte opp generatoren for å lade batteriene, skjedde det ingenting. Alt var helt dødt. Feilsøking ble satt igang, og det skulle vise seg at det ikke var noe galt med selve generatoren, men startbatteriet til generatoren. Altså ikke en stor sak å fikse (heldigvis!) - men det betød at vi måtte tilbake til "godtebutikken" (båtbutikken) i Road Town på Tortola for å kjøpe nytt batteri. Vi suste derfor over til Soper´s Hole (for motor, naturligvis, for å få litt strøm), ankret for natta, og dro videre til Road Town dagen etter.

Da batteri var byttet og generator testet, var det fryd og gammen ombord. Vi gjorde oss klare til å seile videre - og da slo selvfølgelig alle instrumentene seg av. Det skal selvfølgelig alltid være noe....

Kapteinen krøp på nytt inn i motorrommet for å finne feilen - og etter litt banning og sverting og mye irritasjon ble feilen avdekket: en kontakt eller bryter eller en kabel som ikke satt helt som den skulle. en liten ting altså - og noe som kunne løses med litt lirking og dytting. Heldigvis.

Ferden videre gikk til Normans Island og bukta Bight Bay. En stor, fin bukt å ankre opp i, med kritthvit sandstrand og noen palmer, en liten restaurant på stranda - og en flytende bar/restaurant ved navn Willy T.

Willy T - den tredje

Og Willy T er absolutt et sted å få med seg! Høy partyfaktor, mye hyggelige folk, god mat, sol og varme. Hopp i havet om du vil – og gjør du det toppløs eller helt naken, vanker det "tatoveringer" i baren etterpå..... 😂😂

Jeg fikk faktisk en tatovering jeg også, selv om jeg valgte å beholde alle klærne på. Jeg var bare bittelitt for nysgjerrig da jeg så en annen dame få en tatovering plassert på den ene skinka, og spurte hva det handlet om. Svaret jeg fikk var enkelt: "You´re next!". Det kan altså av og til lønne seg å ikke stille alt for mange spørsmål 🤣.

Tatovert! (I alle fall på liksom!)

Willy T. er forøvrig den 3. i rekken - altså Willy T den tredje. De to første ble skadet i orkaner - og Willy T nr. 2 har i dag blitt senket for å danne kunstig korallrev. Og da gjør man det på karibisk vis - ved å fylle skuta med skjeletter av pirater, og lage en turistattraksjon for dykkere ☠️☠️☠️

Piratene regjerer ombord på Willy T nr. 2!

For å vite mer, se https://1beyondthereef.com/willy-t-wreck-1

Etter et kort opphold på Norman Island gikk turen tilbake til Soper´s Hole. Vi tilbrakte et par dager her, og nøt fine dager med god mat, litt snorkling - og nye bekjentskaper. Og nok en gang har vi fått bekreftet at verden slettes ikke er så stor som vi kanskje tror.

En strand bare for oss - og helt perfekt for snorkling 🤿

For i en bar i Soper´s Hole ble vi kjent med Kelly og Kevin, et hyggelig amerikansk/canadisk par som tilfeldigvis hadde noen norske venner som nylig hadde seilt gjennom Panamakanalen. Det tok oss ikke mange minuttene å forstå at disse vennene deres tilfeldigvis også var våre venner, Nick og Torill, som for øvrig var grunnen til at vi satte kursen mot Karibien, og ikke rett mot Brasil. Snakk om tilfeldighet!

Kelly og Kevin inviterte oss dagen etter, til deres nydelige hjem oppe i fjellsiden. Veien opp er definitivt den bratteste jeg noen gang har sett eller kjørt oppover, og jeg krysset fingrene hardt for at det skulle gå bra å komme seg opp. Vel oppe gruet jeg meg allerede for hvordan jeg skulle komme meg ned neste dag.....

Grusomt bratt opp - men absolutt verdt det!

Men så fort vi kom opp i svømmebassenget, og en kald øl ble servert, glemte jeg hele veien for en stakket stund. Og fra bassengkanten ringte vi til vår felles venn Nick, som nok falt litt av stolen over å se oss akkurat her, sammen med disse menneskene....

Poolparty!

Det ble en helt nydelig kveld i godt selskap i fantastiske omgivelser. Men som alltid, skjer det alltid noe rundt Plan B.

For plutselig spraker det fra radioen i gangen: Tsunamivarsel! Våre verter - som har bodd på øya i mange år - hadde visstnok aldri opplevd et tsunamivarsel før. Vi befant oss godt opp i høyden, så vi ville ikke hatt noen utfordring dersom en kjempebølge skulle komme skyllende. Men hva med lille Plan B, som lå helt der nede, helt alene i bukta?

Hver gang det kom en ny melding på radioen, spisset vi ørene, og vi kikket regelmessig ned mot bukta for å se om alt så greit ut. Etter en times tid kom meldingen: Tsunami-varselet var avlyst. Puuhhh... Heldigvis!

Dagen etter var det å ta seg ned den bratteste bakken jeg noensinne har sett - og tilbake til Plan B. Og så fort vi kom ombord, ble seilene heist og kursen satt sørover, mot St. Martin.

Farvel, BVI - og takk for alle fantastiske opplevelser!

Caribbean life: BVI - del 1

Sun, 23 Feb 2025 00:00:00 +0000

Det er en stund siden siste innlegg - men det betyr ikke at Plan B har gått ned eller mannskapet har mønstret av. Ombord på har livet gått sin litt hektiske gang - med jobb, seiling og gode opplevelser. Og noen litt mindre gode opplevelser, da - akkurat slik vi er vant til ombord på denne skuta. Og selvfølgelig har det vært en hel masse nye bekjentskaper underveis.

Det siste innlegget handlet om da stakkars lille Plan C ble punktert - men skaden er nå reparert, og den lille jolla koser seg nå på vannet, selv om det fortsatt lekker litt luft. Pumpe ligger derfor alltid klar i bunnen av jolla, og er flittig i bruk før hver tur. Det foreligger noen seriøse planer om å lappe litt bedre - men det er altså foreløpig bare en plan. Siden vi ikke vet helt når det vil skje, er det altså en Plan X.

Plan B har nå kommet tilbake til "The Friendly Island", St. Martin. Returen tilbake fra BVI (British Virgin Island) var ikke like fin som turen dit - med bølger midt i mot og vind fra feil side, ble turen ble 6 timer lengre enn reisen dit. Og med instrumenter som valgte å skru seg helt av ca. en time før solen gikk ned, ble det litt hektisk stemning ombord. Mens kapteinen forsøkte å kable om alt, forsøkte jeg å sette sjøbein og styre etter skyene. Tanken om å styre manuelt gjennom hele natta, uten radar og AIS var ikke særlig forlokkende. Men det ordnet seg til slutt - og vi kunne seile gjennom natta, med autopilot, radar og AIS ❤️.

I tillegg til instrumenter som konket ut, røk også en av revelinene på storseilet, og bølger som slo over dekk - noe som førte til at undertegnede måtte til pers og sørge for at baugthrusteren ikke druknet i vann. Det er jo selvfølgelig alltid i full sjø at det skjer.... Men altså - etter 20 timer kunne vi endelig kaste anker på St. Martin - endelig "hjemme" igjen!😍⛵️.

Vi tar et raskt tilbakeblikk tilbake på opplevelsene på jomfruøyene:

Plan B presenterer BVI - part 1!

Etter en fin, men litt lang seilas på 14 timer ankom Plan B Virgin Gorda den 25. januar. Vi seilte inn mellom Virgin Gorda og øya Fallen Jerusalem (merkelig navn, men det heter faktisk det...), og manøvrerte oss mellom en gruppe med grunner kalt The Blinders. På kartet er det tydelig markert at man må være ekstra varsom fordi det er smalt, i tillegg til at strøm og bølger og grunner fort kan medføre at det bærer galt av sted. Går man i tillegg for seil, skal alt klaffe for å få vinden inn på rett side. Og vindskifter kommer fort når man kommer i le av en øy....

Men med en rolig og sindig kaptein ved roret (altså ikke meg....) passerte vi fint forbi. På vei mot ankring utenfor Spanish Town dukket det opp et cruiseskip bak oss – og plutselig spraket det fra radioen: «Plan B, Plan B, Plan B – What are your intentions?». Vi blokkerte nemlig for deres passasje inn mot deres ankringssted. Men ombord på Plan B var vi i full gang med å ta ned storseilet, noe som betød at vår kurs var opp mot vinden, og ikke en logisk kurs mot havn eller ankringssted. Så lille Plan B blokkerte for den store kjempen, og tvang dem til å sette ned farta og vente på at vi var klare til å slippe dem forbi. Det er altså ikke størrelsen det alltid kommer an på 🤪⛵️.

Innsjekken på BVI var av den litt omstendelige sorten: Fire ulike luker, som skal besøkes i riktig rekkefølge, der det skal fylles ut papirer, stemples, og betales. Toll, immigrasjon, havneavgifter og andre nasjonale greier er selvfølgelig helt separate fra hverandre. Og på slutten av hele prosedyren kom selvfølgelig det klassiske spørsmålet: «What´s Plan A?» 😜.

Etter å ha utført papirarbeidet, satte vi kursen mot sydspissen igjen. til the Baths. Et nydelig sted, med kjempesteiner stablet oppå hverandre, noe som danner grotter og kriker og kroker med små dammer og innsjøer. Sandbunner, klart vann, små krabber - og til og med også store steiner som ser ut som hodeskaller ☠️☠.

Fra stranda på the Baths

En av flere hodeskaller....

Liten dukkert i det kalde vannet...

Det å komme seg inn til the Baths er imidlertid en bitteliten utfordring, for her er det ikke lov til å ta lettbåt inn på stranda. Alt av joller må fortøyes på en rekke med småbøyer, og så svømmer man inn. Det er ingen lang svømmetur, men med litt bølger kan det være litt utfordrende å komme seg inn til stranda uten å bli slått mot klippene. Men vi klarte det, både å svømme inn til stranda og tilbake igjen - og vi tok turen inn igjen påfølgende dag, for å utforske enda mer.

Den andre gangen inn var vi litt bedre forberedt på hva som ventet, så det å svømme inn gikk bedre. Vi droppet å pakke penger og telefoner i en liten, liksom-vanntett pose til fordel som faktisk var helt vanntett, og det ble den sterkeste svømmeren av oss som tok ansvar for å ta den over skulderen, i stedet for å at den litt svakere svømmeren holdt posen med tennene, som dagen før. Sjøen var muligens også litt roligere, så det ble ganske så smooth swimming.

Det ble en fantastisk fin dag med å gå hele turstien og utforske strender og grotter. Vi kom ut på ett av utsiktspunktene og fikk se Fallen Jerusalem og passasjen vi hadde kommet gjennom - og så ganske godt hvorfor dette er et utfordrende sted å seile....

Utsiktspunktet mot Fallen Jerusalem

Etter to dager ved The Baths gikk ferden nordover til The Bitter End på nordsiden av Virgin Gorda. Vi ble her et par netter, og fikk kjørt litt lettbåt, snorklet litt, og smakt på noen drinker og hørt på karaokesang på kvelden. Det var dessverre ikke alle som hadde like god kontroll på sangstemmen der....

The Bitter End Resort

På snorkleturen fant vi en hel haug konkylier, og ved nærmere inspeksjon fikk vi se sneglene inni. De stakk ut en slags finger eller tentakkel, og ville nok med det signalisere at den helst ville være i fred..... Så vi la den pent tilbake på bunnen igjen, og svømte videre.

Fra The bItter End gikk turen videre mot Anagada - noe som resulterte i en punktert Plan C - og hyggelig ankerdram med andre nordmenn på tur (les mer om dette i "Plan C - og konkylienes hevn").

Dagene på Anegada bød på hummer, 80-tallsmusikk, limbodans og god steming på Potters Bar and Lobster House og drinker på litt mer elegante Lobster Trap. Skilpaddene sirklet på nytt rundt oss hver dag, så det ble mye morgenkaffe på dekk mens jeg speidet etter dem... 🐢🐢🐢

God stemning på Potters Bar og Lobster House!

...Og Plan B satte igjen spor etter seg....

Etter noen dager på Anegada, var vi klare for å seile videre. Denne gang med kurs for Tortola - følg med i neste innlegg! 😀.