Plan B Sailing Vårt eventyr

Tobago!

Sun, 27 Jul 2025 00:00:00 +0000

Oppholdet på Tobago ble kort, men fint. Etter en lang natts seilas fra Trinidad, ble det et par timers sovestopp i Englishmans bay, før ferden gikk videre til Man of War bay ved Charlotteville. En søvnig liten fiskerlandsby, men allikevel med det aller meste. Kun et få andre båter i bukta - høysesongen er klart over for denne gang....

På vei til innsjekk!

Ved ankomst var det å gjennomføre den obligatoriske innsjekken, men tollerne og immigrasjonsoffiserene var ikke tilstede akkurat da. Vi måtte derfor ta oss en liten venteøl, og fant oss en liten pub rett ved siden av. Pubverten slappet av på en seng på utsiden, og klarte ikke å servere oss, men fikk noen kompiser til å servere oss. Han påsto at han ikke var full, men at han bare ikke var i form. Vi er litt usikre på akkurat det – men det var varmt, og han var en gammel mann, som helt sikkert slet masse i varmen. Mens vi nøt vår øl, kom offiseren forbi og ga beskjed om at vi bare kunne komme om en 5-10 minutters tid. Jeg tror det er første gang offisielle etater kommer innom puben for å finne oss....

Innsjekken gikk greit, og vi kunne ta øya i nærmere øyesyn. Selve Charlotteville er ikke stor, men hyggelig nok, med fiskebåter i bukta, mangotrær vi kunne plukke frukten rett fra, og et par restauranter og barer.

Litt bakkete på kirkegården...

Vi fikk badet litt, og vi fikk se noen store, helt gjennomsiktige maneter, med tydelige, hvite sirkler på toppen flyte forbi rundt båten. De var kjempefine å se på – men ikke noe særlig å få mot huden. Det svidde ganske så godt mot lårene.... Med litt varmt vann og hydrokortison gikk alt bra, så smertene forsvant forholdsvis fort.

Dama på nabobåten svømte forbi og inviterte på «sunset beers», som vi naturligvis takket ja til. Så etter den sedvanlige daglige regnskuren, hoppet vi i jolla og suste over til den canadiske «Scenic route». Vi ble sittende i flere timer og skravle over øl, kjeks og ost, før det ble på tide å krype til køys. Dagen etter ble det snorklet ved Pirate Bay, og vi fikk kjeft av en fyr som tydeligvis trodde han eide bukta. Vi hadde nemlig ikke brukt bøye, men kastet anker, og det var altså skikkelig fy-fy! Greit nok det, men det er kanskje ikke behov for å true med kystvakta bare for å få frem et poeng? Uansett, vi flyttet båten og fant ei bøye – og ventet på kystvakta som aldri kom. En tom trussel, med andre ord.

Scarborough

Neste dag ble det busstur til hovedstaden Scarborough. Ferden gikk oppover og oppover, og det var svingete, bratt, brattere, enda brattere, en krapp sving, brattest, en annen krapp sving – og så bar det plutselig nedover, rundt en sving, nedover igjen. Og det hele i et forrykende tempo. Underveis måtte sjåføren stoppe litt – det hadde nemlig begynt å regne, og det ene vinduet bakerst i bussen måtte bare settes på plass igjen. Ja – det var ikke nok å lukke det, det måtte settes inn igjen.....

Det ble et nytt, lite stopp på andre siden av fjellet også. Sjåføren trengte bare litt lunsj, så diskusjonen gikk livlig gjennom bussvinduet og dama i gatekjøkkenet. En av passasjerene kastet seg også inn i diskusjonen, og vårt tyske crew fikk også deltatt i samtalen. Hvilken rett er egentlig den beste? Herlige Karibien!

Scarborough var en fin by den, men uten de helt store severdighetene. Vi fikk smakt på lokale spesialiteter, og tatt en øl – og besøkt et galleri. Verdens hyggeligste dame, og maleriene var flotte! Jeg skulle gjerne ha kjøpt ett eller flere, men mangler litt veggplass her i skuta.....

Fryktelig grisete å spise - men kjempegodt!

Annabell i den botaniske hagen

Clemens og Jan Fredrik utforsker spennende tre i den botaniske hagen.... ren plastikk! 😂

Fine malerier på galleri Yellow butterfly

Ferden tilbake til Charlotteville gikk med siste bussen hjem. Det var stor trengsel foran døra, og folk trykte seg inn. Det var akkurat plass til alle – men vårt crew som kom inn sist, fikk sitteplass i trappa den første delen av strekket, frem til noen gikk av. Bussturen var forøvrig den mest livlige turen jeg har vært med på i lang tid. For våre tyske venner kom i samtale med et par av damene, som villig ville fortelle om øya si. De klarte ikke å bli enige enige om hvilket sted som var midt på øya, og hvilket som var best....

- «Roxborough er stedet midt på øya her, og det er det største stedet også. For vi har to bensinstasjoner OG et supermarket. Og så er det en restaurant der. Så det stedet er best!»

- «You´re talking shit!», kom det kontant fra den andre dama – og dermed var kaklekonserten i gang...

Mens vi venter på bussen....

Fine veggmalerier i Scarborough

Vel tilbake i Charlotteville og Plan B ble kvelden avsluttet med chili-middag og besøk fra mannskapet ombord i «Scenic route».

Fine dager på Tobago, altså – før ferden fortsatte videre mot Grenada og Bonaire.

Goodbye Trinidad - welcome Tobago!

Fri, 18 Jul 2025 00:00:00 +0000

Tobago, 18. juli.

Plan B seiler endelig igjen! Fra det grumsete og skitne vannet i Chaguaramas i Trinidad har vi nå seilt gjennom rene farvann til Man Of War Bay utenfor Charlotteville i Tobago. Det ble en lang seilas gjennom natta, og det ble behov for et lite sovestopp i en rolig bukt før vi kom oss helt fram til destinasjon - men det var en flott overfart, og så utrolig deilig å endelig få kommet seg videre. Og så fort vi fikk ankeret i bunnen, stakk et lite skilpaddehode opp over vannoverflaten, liksom for å ønske oss velkommen til Tobago. Det var et svært så kjærkomment syn etter flere uker med søppel, olje og diesel flytende i vannet....

Det som skulle bli en kort ukes opphold i Chaguaramas ble til litt over 6 uker. Det er rart hvordan bittelitt fiksing fort ble til mye mer.... Men nå skinner skuta i morgensolen, og batterier lader som de skal, både på hovedmotor og generator. Watermakeren er på nytt oppe og går, etter en liten uke med en ødelagt pumpe. Den beste nyheten er jo egentlig at watermakeren nå produserer vann som bare det, og i disse rene farvannene får vi det beste vannet noensinne. I tillegg produseres det fortere enn før, så det tar ikke så fryktelig lang tid å fylle tankene. Life is good!

Livet på verftet i er altså over for denne gang, og vi satser på at det blir lenge til neste gang vi skal løfte båten på land. Det har i utgangspunktet vært et fint opphold, til tross for at et verft ikke akkurat er det hyggeligste stedet å bo. Det har vært sveising, hamring, pussing og maling fra morgen til kveld, og lufta har vært full av lukta fra svidd metall, maling og tynner og diverse andre substanser - hvis du skjønner hva jjeg mener...... #Rastaman

Lighthouse på Crew´s Inn.

Disse seks ukene i Trinidad har bydd på så mangt. Vi har møtt utrolig mange fine folk fra hele verden. Vi har møtt den lille katamaranen "Gleda" fra Tyskland, "Liquid for lyfe" med sitt australsk/canadiske mannskap, "Seafinn" fra Stavanger og "Sonja" fra Oslo, "Kolibri" fra Nederland, "Eos" fra Usa, "Sek-Sek" fra Sverige og ufattelig mange flere.

Vi har møtt de som har seilt hit med egen båt, og de som har haiket seg hit på annet vis. Noen båteiere har tatt opp båten for et kort pitstop før videre seilas mot Colombia og Panama, mens andre har tatt opp båten for en lengre periode, reist hjem til sine hjemland, og kommer så tilbake for å tilbringe en nye sesong i karibien når orkansesongen er over. Haikerne og backpackerne på sin side har kommet seg til Trinidad på ulike båter og ulike vis, og har jaktet på videre skyss enten nordover, sørover eller vestover. Ikke bare enkelt, når så mange båter har hatt Trinidad som endestasjon for mange måneder – men da har de vært kreative og åpne for løsninger, som å enten søke hyre på lasteskip eller seile videre på en seilbåt med halv mast (!).

Vi fant en skikkelig pirat også: Raga!

Oppholdet ellers har bydd på late ettermiddager og kvelder ved svømmebassenget på Coral Cove sammen med Jan Frederik og Rebecca, Paul og Opal, Alice, Anne og Jean og flere andre. Vi har spist lunsj og middag på Wheelhouse, Lighthouse, Patches, Patties Delight, og vi har vært på barbeques på torsdager på Powerboat og barbeques på fredager på Peakes. Og så har det vært noen kvelder på "hippie-baren" i Coral Cove i godt selskap.

Paul og Opal fra "Liquid for lyfe", Christian og kapteinen nyter varme dager ved poolen.

Barbeque på Powerboat. Rebecca og Jan Fredrik fra "Seafinn". To skjeggete vikinger med samme, veldig norske navn rundt bordet - hvor ofte skjer vel det i Trinidad?

Improvisert barbeque på Coral Cove, ved bassengkanten.

Vi har opplevd å bli spist av mygg og andre insekter mesteparten av døgnet, og det har vært konsumert ufattelige store mengder av myggspray, klødempende midler og Zyrtec. Det vil si; JEG har blitt spist levende av disse insektene - kapteinen har stort sett klart seg greit. Jeg har til tider klødd meg til blods (helt seriøst), og lengtet etter kalde strøk der intet levende vesen kan overleve. Varmen har vært påtrengende, og på land, uten så mye som en liten bris, har det vært ulidelig å skulle sitte stille i solsteiken og skulle jobbe gjennom en hel arbeidsdag. Når det ikke finnes aircondtion eller muligheter til å bade, blir det fort veeeldig hett.... Vi har hørt løsbikkjene bjeffe gjennom natta, og fiskerne som losset fisken sin fra klokken 04.00 om morgenen, så og si rett vegg i vegg med der vi sto på land. Vi har hørt de grønne papegøyene sette igang med et voldsomt skvaldreorkester i grålysningen, og vi har hørt apekattene gaule fra jungelen og lage et voldsomt leven. Jeg er sikker på at det også har vært en eller annen gorilla der - det har i allefall hørt sånn ut.

Fra en av flere småturer til Scotland Bay. Litt renere vann - men desto høyere partyfaktor. Hit kommer nemlig MANGE båter i helgene, overlesset med mennesker. Og alle har dundrende høy musikk....

Og på Coral Cove fant vi også "Southern Fox" - en Mikado 56, og ett av Plan B´s mange søsterskip. Vi møtte eierne for flere måneder siden, på Martinique – og nå fikk vi endelig se skuta, på land, rett ved siden av Plan B i lille Coral Cove Marina. Karibien er ikke stor, med andre ord....

Under oppholdet i Trinidad har vi også fått oss et par turer til hovedstaden Port of Spain. Det er slettes ikke den fineste byen vi har vært i på vår reise så langt - men definitivt den største ordentlige byen vi har sett i karibien. Her er det høyblokker og småhus, drøssevis av butikker, skoler, sykehus, restauranter, parker - og alt det andre man forventer i en storby. Og ikke minst masse KFC-restauranter, som visstnok er favorittrestauranten til mange trinidadere.

Fra busstasjonen. Busser med gul stripe = vår retning.

Trinidad - landet der steelpans kommer fra!

Chinatown. Ikke kjempespennende - men hyggelig å ha sett allikevel.

Digger sånne veikryss - her kan man ta korteste veien!

For å komme oss frem og tilbake har vi kjørt lokalbussen (som egentlig bare er en maxitaxi), og de gangene bussen ikke dukket opp, har det alltid dukket opp noen lokale som har tatt oss med. Helt vanlig praksis i Trinidad, visstnok. Og prisen den lokale, tilfeldige forbipasserende har tatt for å bringe oss hit eller dit, har vært den samme som på bussen, ca. 6-7 TTD (trinidanske dollars), noe som skulle tilsvare ca. 9-10 norske kroner. Priser å leve med, altså.

Vi har i løpet av oppholdet på Trinidad også fått se de store havlærskilpaddene. De er verdens største skilpadder, og kan bli 1,8 – 2,2 meter lange og veie mellom 250 og 700 kilo. Gigantisk store, med andre ord. De svømmer omkring i alle varme hav, men er også de som beveger seg nærmest polene av alle skilpaddeartene. Og de svømmer store distanser – og tar seg gjerne en tur med Golfstrømmen med kurs for Norge, på jakt etter maneter. Når de skal legge egg, svømmer de tilbake til stedet de ble klekket – i hovedsak Gabon, Fransk Guyana, eller Trinidad. Og da måtte vi jo bare ta en liten tur for å hilse på, siden vi først var i nabolaget... En helt fantastisk opplevelse, å se dem komme opp på stranda, grave seg et stort hull, rett ved føttene våre, og så legge eggene ned i sanda. Etter en stund var det å dekke til, å komme seg ut på vannet igjen – før neste skilpadde kom inn.

Denne frøkna her kom krypende opp og begynte å grave et rede, nesten mellom beina våre. Etter å ha lagt ned et sted mellom 50 og 100 egg, stakk hun til sjøs igjen. Etter 8-10 runder med egglegging reiser skilpaddene videre, og ungene får klare seg selv....

Svære dyr! Denne frøkna her valgte å legge egg altfor nære vannkanten, så eggene hennes ble samlet opp og lagt i inkubator. Alt gjøres for å redde eggene, og holde bestanden oppe.

Vårt opphold på Trinidad har altså i det store og hele vært ganske fint. Og Trinidad vil alltid bety noe spesielt for oss – for akkurat her det ble en permanent endring i den faste mannskapslisten. Da Plan B ankom Trinidad i slutten av mai, var det med to kapteiner og to medseilere ombord. Når vi nå reiste videre, var det fortsatt med to kapteiner og to medseilere (to andre enn de som ankom, riktignok) – men denne gangen også med en helt fersk, liten matros ombord: En liten firbent sjarmør som har fått navnet Sandy.

Vi som var så enige om at det ikke skulle være verken hund eller katt ombord på denne skuta, falt pladask da denne lille skapningen dukket opp en fredagskveld på den lokale puben. Helt alene, avmagret og tynn, og tydelig sliten, søkte hun vår oppmerksomhet, og lå på fangene våre hele kvelden. Det var vanskelig å skulle etterlate henne der, på en pub, med alle de lokale håndverkerne og med løsbikkjene som svinset rundt – så hun flyttet inn i båten, og er allerede nå i ferd med å bli en skikkelig liten skipskatt.

Så selv om det ikke bare er enkelt med en firbent en ombord, ble det altså slik. Hun valgte oss.

Regntid - og tid for vedlikehold

Sun, 06 Jul 2025 00:00:00 +0000

4. juli. Det er regntid i Trinidad.

Regnet trommer mot dekk og vekker meg. I neste øyeblikk smeller det - torden. Jeg slår øynene opp og snur meg brått mot takluka, men Kapteinen er allerede i ferd med å lukke den. Jeg hopper derfor ut av senga og griper såpestykket. Ut på dekk for å ta en dusj! For ja - nå bøtter det ned, og da er det like greit å ta dusjen på dekk. Det sparer vi litt vann på, spesielt når vanntanken er bare litt over halvfull, og watermakeren er midlertidig ute av drift. Og så er det litt deilig å ta dusjen ute i friluft - man kjenner liksom at man lever da, når det litt kjølige regnvannet treffer kroppen. Og når sjampoen skal skylles ut av håret, med regnvann i bøtte, samlet opp fra kalesjen eller solseilet, da er det litt ekstra friskt...

Det er ingen grunn til å være bekymret for kikkere når man står på dekk heller, for når det bøtter ned på denne måten, er det så grått at selv de nærmeste naboene ikke ser stort der jeg står, mellom kalesjen og masta. Det er også de færreste som tar seg en tur ut når det regner sånn - og skulle det være noen som våger seg ut, fortjener de vel nesten en liten belønning.... 🤪 Dessuten er de fleste seilere vant med litt nakenhet - flere båter har installert dusj på akterdekk, så vi har flere ganger passert andre båter der vi har sett både den ene og den andre stumpen blottlagt i full offentlighet. Det er få som bryr seg - sånn er livet på båt, bare.

Men vi befinner oss altså i Trinidad fortsatt, på anker utenfor Chaguaramas. Vi har vært tre uker "on the hard" - altså på land - i marinaen Coral Cove for å skrape, pusse og bunnstoffe skroget. Og når man først starter med vedlikehold, blir det jo alltid litt ekstra....

Plan B på vei ut av vannet....

Bare bittelitt vekst under vannlinja.... 😂

Det ble pussing og polering av øvre del av skroget, og lakkering av et felt som så litt vel slitent ut. Akterspeilet har blitt fikset slik at alle spor etter det forrige navnet er borte - og endelig er det navnet "Plan B" som er påført, både bak og foran på begge sidene - i samme skrifttype som på seil og lazybag, og i samme blåfarge som vannlinja. Vannlinja har på sin side fått en oppfriskning, og roret har fått en gjennomgang og fjernet noen flekker og blemmer her og der.

Sporene etter navnet "Nordavind" forsvinner sakte, men sikkert...

Tunnelen til baugpropellen hadde fått en liten delaminering, og måtte derfor fikses litt den også.

Tunnelen til baugpropellen. Work in progress!

Videre har kalesjen blitt reparert, forsterket og fått nye vinduer. Trelistene som kalesjen er festet til, er skrapt fri for lakk, pusset og satt på plass igjen, godt tettet med rikelige mengder Sikaflex. Ingen flere lekkasjer inn i styrhuset nå med andre ord - og Mac´en er reddet fra å bli dryppende våt på hjemmekontoret. Trelistene inne i styrhuset har også blitt skrapt og pusset, og ser unektelig litt finere ut.

Propellen har blitt pusset så den skinner, og har fått nye "støtdempere" - som forøvrig måtte bestilles fra Danmark og dermed medførte en ekstra ukes venting på land.

Motor og generator har fått nye filtre, ny olje og nye impellere. Og for generatorens del var impellerbytte absolutt på sin plass, for den var nær ved å smuldre opp.

Denne gangen var det ikke vår latskap som gjorde at det tok tid å skifte den, men rett og slett at det har vært vanskelig å få tak i den rette impelleren. For en impeller er ikke bare en impeller - her finnes det utallige dimensjoner og tykkelser. Så da vi endelig fant rett modell, kjøpte vi tre - da burde vi være sikret for en god stund fremover. Og nå har vi også fått såpass orden på hvor reservedeler skal være, så skulle det dukke opp behov for å bytte, vet vi hvor vi finner den. I prinsippet, i alle fall....

Nå venter vi bare på å få fikset dynamoen, slik at vi kan lade batteriene via hovedmotoren igjen. Det er alltid greit å kunne lade når vi motorseiler, i stedet for å bruke generator. Spesielt dersom generatoren skulle finne på å streike (og det gjorde den selvfølgelig - les videre!). Ny del er på vei, men det er uvisst hvor lang tid det kommer til å ta - for selv om mye går forholdsvis greit her i Trinidad, er vi fortsatt på "island time".....

Og så hører det jo selvfølgelig med til vedlikeholdshistorien at generatoren stoppet opp for en uke siden, selvfølgelig på en fredag. Så altså ingen hovedmotor til å lade med, og ingen generator - og batteriene snart utladet.... I tillegg var det overskyet - så heller ikke solcellene kunne bidra stort der.... Alt skjer jo som regel på en fredag, når det nærmer seg helg og folk bare vil hjem fra jobb.   Vi var heldige og klarte å få tak i to fyrer som kom ombord og fikset og ordnet. Først konstaterte de at det var drivstoffpumpa som var gåen, og kjørte deretter Kapteinen til rett butikk for å få tak i ny pumpe. Vel tilbake i båten igjen fikk de byttet delen, og stømforsyningen var sikret for denne gangen!

Vi kunne da tøffe glade og fornøyde ut til Scotland Bay for å produsere vann til vanntankene. Vi fikk nok vann til å vaske klær, ta en dusj eller to, og fortsatte å fylle tankene. Alt så helt strålende ut - men da vi hadde fylt den ene tanken ca. trekvart full, tok selvfølgelig kompressoren til Watermakeren kvelden. Er det ikke det ene, så er det det andre..... Heldigvis var klesvasken tatt, og vi hadde en nesten full tank.

Scotland Bay

Når ting først bestemmer seg for å ryke, er det jo greit at det skjer når vi er i nærheten av steder der det er mulig å få kjøpt eller bestilt deler, og der det er mulig å få hjelp dersom det er behov for det. Vi får bare fylle vann fra land til vi får tak i ny pumpe - alt ordner seg! Og for å være ekstra positiv, så betyr det jo én del mindre å bytte i den aller nærmeste fremtiden....

I løpet av de siste ukene har skuta altså fått noen nye deler og litt omtanke. Vi har endelig kommet i gang med vedlikeholdsetterslepet som denne gamle damen faktisk hadde da hun ble kjøpt i 2022. Og det er ingen tvil om at etter en lang reise, har det dukket opp enda flere ting underveis som vi har måttet fikse. Selv om mange ting er huket av på lista, er det fortsatt ting i igjen - jeg tror ikke det er fare for at vi skal kjede oss fremover.

Men snart, veldig snart, er Plan B klar til å reise videre. Det har vært fint å være her i Trinidad, og oppleve det rare, litt merkelige livet på verftene, men det begynner å kjennes på kroppen at vi er klare til å heise seilene og styre mot andre destinasjoner.

Som foreløpig plan står Tobago, Grenada og deretter ABC-øyene; Aruba, Bonaire og Curação på lista. Så får vi se om det blir helt sånn da....

Plan B på vei ut på vannet igjen. Denne gangen med rød bunn - akkurat som Seafinn som står rett bortenfor.

Livet på verftet

Sat, 31 May 2025 00:00:00 +0000

Det er 31. mai, og Plan B ligger og dupper i bukta i verftsbyen Chaguaramas, Trinidad. Klokken er 09:44, og det er varmt. Heldigvis er det et lite drag med vind, så det er levelig å oppholde seg på soldekk under solseilet – i allefall akkurat nå. Frokosten er kaffe og peanøtter. Kanskje ikke den sunneste frokosten – men det er lørdag tross alt, og lat morgen.

Rundt oss ligger det flere båter på anker, som venter på å bli tatt opp på ett av de mange verftene rundt oss. For her er det bare det – verft på alle kanter. Coral Cove, Power Boats og Peaks - og noen flere - ligger som perler på en snor bortover bukta.

Hit kommer båtfolket fra alle deler av verden og løfter opp båtene sine. Noen setter dem på land for oppbevaring i noen måneder, før de kommer tilbake igjen i oktober eller november for å seile videre i Karibien når orkansesongen er over. Andre skal bare ha en runde med vedlikehold før turen går videre, og da gjerne i retning Colombia, Panama og videre mot Stillehavet.

Vi skulle i utgangspunktet bare slippe av mannskap, men har nå klart å få en avtale om å løfte skuta ut av vannet for å skrape og bunnstoffe og gjennomføre litt vedlikehold. Det er nok på tide, for etter ett år på reise, vokser det godt under vannlinja. Vi er imidlertid litt usikre på om løftet vil bli på mandag, fordi liften som skal løfte vår 20 tonn lette skute, er midlertidig er ute av drift. Karene på verftet har byttet dekk, og jobber nå på motoren for å få alt på plass. Men vi er fortsatt i Karibien og på «island time» - så ting kan fort ta litt tid. Det er altså godt mulig at mandag blir til tirsdag eller onsdag. Vi har det uansett ikke så travelt – sånn rent bortsett fra vi kun har mulighet til å stå på land i maks 14 dager, da andre båter skal overta plassen. Det ordner seg nok.

Og skulle det bli vanskelig, får vi heller ta en plan b og gjennomføre vedlikeholdet et annet sted.

Verftene - og jungelen rett i bakgrunnen

Fra vårt lille soldekk har vi også utsikt til en aldri så liten oljeplattform (!) og mange store lasteskip. Rett foran oss ligger nå serviceskipet Normand Tonjer fra Skudeneshavn til kai. På land på verftene har vi så langt funnet både Sonja og Hakuna Matata fra Oslo og Arubian Princess fra Langesund. Mannskapet på disse skutene har reist hjem, så de møter vi nok ikke. Men Seafinn fra Stavanger er her med sitt norsk/svenske mannskap. Vi møtte dem i Bequia for noen uker siden, og de ligger nå i vannet ved Coral Cove og venter på å bli løftet opp til uken. Hyggelige mennesker, som skal tilbringe en del tid her mens de utfører ganske så omfattende utbedringer. Det er utrolig godt å ha noen man kan snakke norsk med, utveksle erfaringer med og tilbringe hyggelige ettermiddager og kvelder med!

Utsikten vår

Livet i denne verftsbyen er for øvrig en helt egen, spesiell hverdag. Fokuset her er naturligvis på båter av ulike typer, lengder, former og farger, men ser man litt nøyere etter, ser man fort at det er et eget lite samfunn her. Hvert av verftene er gjerdet inn, og har sikkerhetsvakter både mot hovedveien og mot sjøsiden, men det er fritt fram for oss å bevege oss imellom.

På hvert av verftene finnes det ett eller flere spisesteder, en liten butikk der det går an å få kjøpt det viktigste av matvarer og husholdningsartikler, og så er det naturligvis servicebygg med dusjer, toaletter, vaskemaskiner og andre nødvendigheter. Og båtbutikker, naturligvis. Alle primærbehovene for en seiler er med andre ord dekket....

Her inne på land bor det folk rundt omkring i båtene mens de utfører vedlikehold. På dagtid ser man ikke så mange, da de fleste er travelt opptatt med sitt, men på kvelden dukker de opp. På The Wheelhouse, Caffe del Mare, eller på torsdagsbarbequen ved Rotishop. Eller på puben i Coral Cove. Praten går livlig, og latteren sitter løst. Alle har sin historie å fortelle og sine erfaringer å dele. Ulike reiseruter, både gjennomførte og planlagte.

Torsdag og barbeque på Rotishop

God stemning på puben i Coral Cove

Og her snakkes det alle mulige språk. Plutselig oppdager vi at han som snakker helt perfekt australsk engelsk, faktisk er en svenske fra Norrköping. Ikke bare ser han ut som Paul Hogan fra Crocodile Dundee, med sitt blonde hår, spede kroppsbygning og den australske aksenten, men han er også kjapp med å trekke frem den 20 centimeter lange lommekniven for å sprette korken av ølflaska, og har tydeligvis kreative løsninger på det meste. Etter 38 år "down under" fremstår han som en mann som fint kan klare seg i bushen på egen hånd, og han kunne ha sklidd rett inn i rollen som krokodillemannen Mick Dundee.

Han har til og med samme type hatt - bortsett fra at han mangler krokodilletennene på bremmen.

"Crocodile Dundee" på vei hjem etter kaffebesøk på Plan B

På Whatsapp er det heftig aktivitet i gruppen Trinidad Cruisers, og det organiseres turer til Port of Spain for å handle, til stranda på andre siden av øya for å se på havlærskilpaddene, eller rundturer for å smake på Trinidads spesialiteter. I kveld er det movie night for de som ønsker å slappe av med film og spise popcorn. Folk stiller spørsmål og ber om råd og hjelp til å fikse ting, eller avtaler å møtes for en kaffe.

Og hver dag klokken 08.00 er det morgenradio på kanal 68, med værmelding og informasjon om hva som skjer.

Det hele minner egentlig litt om sangen «danske i campingvogn» til Øystein Sunde:

En hadde verktøy og strømaggregater
En annen kom med publikum til Telemark teater
En hadde tre tonn Kong Haakon fra Freia
En annen kom med melk i fra Skomperud på Heia
Det var møbler og
Hermetikk og anleggsmaskiner
Fersk fisk og frossen fisk og campinglatriner
Og før sola steg uten mast mot sky
Var det anlagt en liten by..

Plan B presenterer: "The buddy boat"

Thu, 22 May 2025 00:00:00 +0000

Lørdag 10. mai.

Skuta beveger seg grasiøst gjennom vannet. Det er lange, rolige bølger fra nord-øst. To av seilene er oppe, og sola skinner. Farta varierer, og er et sted mellom 3 og 5 knop. Jeg ligger på ryggen rett bak styrhuset og kikker opp på genoaen. En brunsule stuper ned mot vannet og forsvinner ned i vannet. Rett etterpå dukker den opp igjen, med en liten fisk i nebbet. Fisken slukes mens fuglen flyr videre. Brunsula trekker opp mot seilet der LCAT og Plan B er tydelig markert, og henger nesten stille i luften ved siden av båten. Lille luring - lar seg trekke med av farten som seilet genererer. En liten gratispassasjer, altså.

Ferden denne dagen går fra Bequia til St. Vincent. En bitteliten avstikker nordover, ca. 1,5 time. Etter noen dager med ro og fred på Bequia skal vi plukke opp gjester som ankommer St. Vincent. Etter en kort periode uten besøk ombord, får vi med oss et amerikansk par som skal være med å utforske Grenadinene sammen med oss. Vi har fortsatt øyer vi ikke har besøkt - og noen steder vi gjerne vil tilbake til. Og det må skje nå, før orkansesongen starter.

Men før vi plukker opp våre nye gjester, er det tid for å se tilbake på forrige besøk - og vårt 2. besøk på Guadeloupe og Terre de Haut.

Plan B presenterer "the buddy boat"!

Etter å ha besøkt Montserrat gikk vår ferd sørover til Guadeloupe den 13. april. Vi skulle plukke opp vår nye medseiler Reidar, og satte derfor kursen mot Deshaies på nordspissen av Guadeloupe. På vei inn i ankringsområdet ble vi ønsket velkommen av noen hvaler. Og hvaler er det ikke hver dag vi ser. Så selv om de bare passerte rolig forbi og var borte i løpet av noen øyeblikk, var det et høyt verdsatt syn.

Det ble en rolig kveld og natt på anker lengst ute i bukta. Dagen etter var det inn i havna for å fylle kjøleskap og fryser, og på vei tilbake til skuta med fulle handleposer fikk vi se tre lettbåter ikke langt fra den lille skuta vår. Mange mennesker i vannet, med dykkermasker og snorkler - og vi trodde først det var et dykkerkurs på gang. Men etter å ha kikket litt, så vi plutselig at det dukket opp noen ryggfinner opp fra vannet. Delfiner.

Folk hadde altså kastet seg i vannet for å svømme rundt med disse store dyrene. Vi skyndte oss opp i båten med matvarene og ryddet fort bort de matvarene som måtte inn i kjøleskap og frysere. Resten fikk stå så lenge. Så var det å finne fram badetøy, masker og svømmeføtter. For det var klart at vi også ville være med på dette! Før jeg fikk sukk for meg, var kapteinen i vannet på vei bort til gruppa. Jeg var ikke like rask, men kom meg etterhvert ut i vannet jeg også. Og det tok ikke mange minuttene før jeg så dem. Store, majestetiske skapninger. Ikke bare én eller to - men fire stykker. Trolig mødre med sine kalver. To av dem svømte mot oss, en stor og en litt mindre. Den minste kikket utforskende på meg, og begynte å svømme mot meg. Så vred den seg rundt, og svømte i en annen retning. En skrekkblandet fryd. For selv om de er utrolig flotte å se på, kan delfiner jo finne på mye rart. Så jeg valgte å holde meg på behørig avstand. Andre rundt oss var mer vågale, og svømte mot dem, strakk hendene ut for å ta på dem, svømte etter dem.

Delfinene svømte rundt i lang tid - kanskje så mye som en times tid. Jeg trakk etterhvert tilbake til båten, mens kapteinen svømte rundt og filmet. Mens jeg satt på dekk, kom det flere gummibåter til, og flere spurte om de kunne fortøye gummibåtene sine til rekka vår. Plutselig var Plan B blitt en liten dinghy-dock.... Det var en fantastisk og fullstendig surrealistisk opplevelse. Heldigvis var Go-pro kameraet var oppladet og klart – så vi fikk filmet det magiske øyeblikket for ettertiden.

Rett etter at vi hadde kommet oss opp i båten, dukket en båt inn mot oss, på jakt etter en ankringsplass. The Escape. I hekken vaier et norsk flagg, og vi blir naturligvis nysgjerrige. De sirkler litt rundt oss i jakt på ankringsplass, men må trekke litt lenger for å finne en stor nok plass. Etter en times tid kommer en lettbåt forbi - med tre nordmenn ombord. Vi får en hyggelig, liten prat, før de setter kursen i land for å få seg litt mat. Rett etterpå går også vi i lettbåten for å hente vår nye medseiler og drar inn mot land.

Trolig den farligste kaia vi har vært borti så langt....

Vi er på jakt etter et spisested for å vente på Reidar - og vandrer tilfeldigvis rett inn der mannskapet på The Escape spiser middag. Vi blir invitert til deres bord - og det er instant bonding mellom den yngste og den eldste rundt bordet.

Instant bonding!

Før vi vet ordet av det, står det ekstra glass på bordet til oss, og vinflasken tømmes. En ny flaske bestilles, og praten går lett rundt bordet. Og før vi vet ordet av det, er vår nye medseiler plutselig der. Vi er nå seks stykker rundt et bord for fire - og stemningen er upåklagelig. Det skal vise seg at vi ikke bare har fått besøk om bord – men en "buddy boat" å seile sammen med.

Mannskapet på de to "buddy boats"

I uken som følger, seiler Plan B og The Escape sammen nedover langs kysten av Guadeloupe. Det ble snorklestopp ved ilets pigeon, før vi fortsatte til Bouillante for å kaste anker for natten. Det ble en hyggelig kveld med middag om bord på The Escape, og praten gikk lett ut i de små timer.

Skipskatten Simba

Dagen etter gikk ferden gikk videre til Terre de Haut. Plan B var først ute med å trekke anker, og følgelig først til å ankomme. Men The Escape var ikke langt bak, og etter å ha satt skipskatten Simba i land for noen timer, freste to lettbåter inn mot havna i Terre de Haut. Og der, på vei inn mot brygga, skulle vi stifte bekjentskap med enda flere mennesker. Og samtidig erfare at verden egentlig er et bittelite sted. For mot oss kommer det en lettbåt, og en stemme roper:

«Hei, er dere norske?» Noe vi naturligvis svarer bekreftende på. Og så: «Er det dere som kommer fra Nordavind? Jeg seilte med Nordavind over Atlanteren da jeg var 12 år!».

For selv om Nordavind nå ikke heter Nordavind, men Plan B, er det fortsatt samme skute som denne mannen, har seilt med for over 20 år siden. Tilfeldighetenes tid er fortsatt ikke forbi. Etter å ha møtt en tidligere eier av skuta på Montserrat for bare en knapp uke siden, møter vi nå altså Richard Gulbrandsen, som har vært på langtur med samme båt. Over en øl kommer det frem at familien Gulbrandsen eide båten før Jan Peter Krogh. Vi begynner altså å nøste i Plan Bs fortid.

Over en øl (og en cola) får vi høre med om Plan Bs fortid ❤️⛵️

Richard og hans samboer Karianne blir naturligvis invitert ombord for en titt. Og han kunne fortelle om minner fra en tid da han lekte på dekk, med piratflagget til topps. Om en dag med skikkelig drittvær, da faren hans sto i cockpit med vann til knærne og styrte. Han kunne fortelle hvilken lugar som var hans, og hvor bestemoren hans pleide å sove når hun var ombord. Og han kunne datofeste når generatoren kom inn i båten, og de omstendighetene rundt det. Her var det tydelig mange gode minner...

Vi fikk til og med en telefonsamtale med foreldrene hans, og litt mer informasjon om Nordavind/Plan B. Det er fortsatt litt usikkert hvor mange ganger hun har vært over Atlanteren – men trolig er dette 10. turen over. Det er en merkelig følelse å treffe på mennesker på denne siden av kloden som kjenner skuta, som har vært ombord, som har seilt den – og som har masse historier å dele. Kanskje klarer vi en dag å samle dem alle og få skrevet dem ned. Vi skriver i allefall vår historie og vår reise med denne vakre skuta.

Rett før solen skal til å forsvinne, vinker vi farvel til Richard og Karianne. Deres ferd fortsetter nordover, mens vi fortsetter sørover, i følge med The Escape. Nye eventyr står for døren...

Caribbean life: Guadeloupe og Terre de Haut - del 1

Sun, 04 May 2025 00:00:00 +0000

Lørdag morgen, 2. mai. Det er stille og rolig rundt oss. Vi ligger på anker utenfor St. Anne på Martinique, og klokken er 05.30. Vel, helt stille er det vel ikke - for alarmen som indikerer at vi har lite strøm på batteriene, piper. Og som vanlig er det undertegnede som våkner av den. Kapteinen sover fortsatt tungt.

Jeg slår av alarmen, og sjekker klokka. I løpet av den neste timen må generatoren i gang, ellers går vi tomme for strøm. Jeg kryper tilbake i senga, og forsøker å sove litt til. Det lysner ute, og sola titter inn gjennom takluka. Det er ikke mulig å sovne igjen, så jeg tenker at jeg like godt kan starte generatoren. Han som sover ved siden av meg kommer garantert til å våkne av motorduren ....

Og med generatoren i drift, er dagen plutselig i gang. Klokka er ca. 06.15. Kapteinen våkner, og det tar bare ca. 10 minutter før ankeret er trukket opp. Kursen settes sørover, mot Bequia. Vi har en lang seilas foran oss - ca. 15 timer.

Seil heises, og med tre seil oppe er farten god, ca. 5-6 knop. Og etter ca. 50 minutters seilas, kommer det fra kapteinen: "Vi har jo glemt å sjekke ut fra Martinique!".

Joda, vi har selvfølgelig glemt utsjekken.... Og uten de rette datoene og de rette stemplene på papirene risikerer det å bli krøll ved ankomst i Bequia. Dessuten sjekket vi inn som et mannskap på tre da vi kom til Martinique - og nå er vi bare to.

Ettersom vi begge er lite lystne på å få beskjed om å returnere til dit vi kom fra for å ordne papirene, blir det helomvending, og retur til St. Anne og Le Marin. Jaja - godt vi ikke hadde kommet lengre...

***

Klokken 13.45 er vi godt på vei mot Bequia. Vi seiler på østsiden av St. Lucia, på Atlanterhavssiden, i et håp om å få litt vind – men alt vi får, er uregelmessige bølger og strømmen mot oss. Seiltiden på 15 timer blir nok mye mer – og ETA (Estimated Time of Arrival) er nå et sted mellom kl. 03.15 og 05.30 søndag morgen.

Jaja - det blir en lang ferd....

Til synet av en dramatisk flatt kystlinje langs St. Lucia, og synet av kjempedigre flak – og da mener jeg KJEMPEDIGRE (!!) flak - av sargassotang, dupper jeg av i styrhuset.

Og langt borte i drømmeland, dukker minnene om Guadeloupe opp....

Plan B presenterer Guadeloupe og Terre de Haut – del 1

Tidlig i januar kom Plan B for første gang til Terre de Haut. En nydelig øy, typisk karibisk, med masse små hus og bygninger i sterke og livlige farger. En liten handlegate nederst ved strandkanten, og massevis av små restauranter og barer langs vannkanten og brygga. En mer velholdt, liten øy, med mindre falleferdige hus og butikker enn det vi hadde sett hittil. Tydelig turistifisert. Litt Karibien på stereoider, eller som kapteinen sier, litt Karibiens Disneyland.

Terre de Haut - Karibiens Disney 🐭

På stranda i Terre de Haut

Etter innsjekk ble det en ankerpils og en planke med spekemat – og så en liten runde rundt i gatene. Flere hus var fortsatt pyntet til jul, selv om vi var kommet til 4. januar, men jeg regner med at jula varer helt til påske her også. Vi fant oss en hyggelig strand og tok en dukkert, og på vei tilbake til sentrum fant vi en hyggelig liten bar der festen var godt i gang.

La Plage Pompierre

Festen var godt i gang - og vi ble med!

Og festen, den var til ære for en eller annen sin katt. En katt ved navn Dragy. Hadde vi visst det, hadde vi også pyntet oss med maske, ører og hale – men vi var like velkomne uten.

Vi feirer katten Dragy!

Vi noterer oss at det aller meste kan feires, og har du ingen umiddelbar grunn, kan du feire naboens hund eller undulat – eller at du har gått på din første bananslang i nabolaget.

Vi har forøvrig ikke feiret kapteinens første bananslang – men det er helt sikkert ikke for sent.

Etter en kveld på Terre de Haut gikk ferden videre til Guadeloupe neste dag. Vi skulle naturligvis ha tilbrakt mer tid på Terre de Haut – men starten på karnevalet i Pointe à Pitre dagen etter fristet oss alle. Så ankeret ble dratt opp, og kursen satt mot naboøya. For karneval – det er jo gøy!

Introen til kvelden var forholdsvis enkel – og i grunnen litt kjedelig – med et par store lastebiler stappet fulle av høyttalere og musikere, og et lydnivå som fint kunne sprenge de fleste trommehinner. Halve byen kom dansende etter, så det var jo forsåvidt mye liv og røre – men det var ikke det aller mest spennende vi hadde sett.

Start på karnevalet!

Men så – før vi visste ordet av det, dukket den ene sambagruppen etter den andre opp. Det var trommer, konkylier, fjær, masker, farger, flagg og piskeslag (!) i hopetall. Og opptoget var ikke som en helt vanlig parade, der alle gikk pent i rekke etter hverandre – her kom de ulike gruppene fram rundt ulike gatehjørner, så hvor enn man snudde og vendte på seg, dukket det opp en ny gjeng med nye rytmer, klesdrakter og hodeplagg. En uforglemmelig opplevelse – selv om vi dessverre ikke fikk med oss karnevalsdronningen.....

En av de mange karnevalsgruppene

***

"Vil du bli med på en ankerpils?"

Kapteinens stemme vekker meg. Klokken viser 00.02. Ankeret er droppet, og vi ligger i ro. Ikke på Bequia, men på Chateaubelair på St. Vincent. Det ble en litt vel lang reise, og siden jeg tydelig ikke var i stand til å ta noen nattevakt, fikk vi en overnattingsstopp.

Og en ankerpils.

Alltid beredt!

Wed, 30 Apr 2025 00:00:00 +0000

Jeg blir stadig mer fornøyd med valget om å bo i båt.

Etter å ha lest om strømbruddet i Spania, og alle de konsekvenser det fikk, tenker jeg at livet i båt er den aller beste beredskapen som finnes.

Og hvorfor?

Ombord i skuta vår har vi opp til 1200 liter vann på tanken - og en watermaker som lager mer ved behov. Vi har altså nok til drikkevann og matlaging - men også til dusj, klesvask og rengjøring.

Solcellepaneler og generatoren sørger for strøm til lading av alle duppeditter ombord, samt til å drive kjøleskap, frysebokser og vaskemaskin - og den lille, praktiske vifta over senga som gjør det mulig å sove i tropenettene. Ikke akkurat aircondtion - men nesten.

På tanken har vi opp mot 600 liter diesel, og ca 100 liter ekstra i kanner. Med disse literne kan vi starte generatoren, eller vi kan reise videre til neste havn, dersom det skulle være behov for det. Og når det er sagt, så er vi ikke avhengig av dieselen for å komme oss frem - for en seilbåt holder det med litt vind. Og kanskje litt strøm også, så fremt den går den rette veien. Altså noe helt gratis, helt naturlig. Eller bærekratig, som det også så fint heter. Den eneste ulempen er at vinden kanskje kan være litt uforutsigbar, og kanskje ikke føre oss i akkurat den retningen vi vil da. Men det kan jo være gøy det også - da kan vi leke at vi er Thor Heyerdal på vei til å oppdage nye steder.

Maten vår tilberedes på gassovn - og vi har alltid en ekstra, full gassbeholder. Og gassen varer leeeeenge. Jeg tror siste gangen vi fylte, var for fire måneder siden. Vi har alltid langtidsholdbar mat i båten, som hermetikk, ris og pasta i ulike formater. Som de fleste seilere vet vi aldri når vi kommer inn i neste havn, eller hva vi får tak i der - så lagrene er fylt for å kunne håndtere det uforutsette.

Masse hermetikk ombord - men ikke noe Spam!

Vi er ikke akkurat noen fiskere, men vi har en fiskestang vi helt sikkert klarer å bruke, og en liten dorg vi garantert klarer å få slengt ut bak skuta på vei til neste destinasjon. Og siden vi er i Karibien akkurat nå, klarer vi alltid å finne noen kokosnøtter, bananer, brødfrukt og mangoer på palmer og trær på en strand nær oss. Kapteinen har allerede testet ut å gå på bananslang i Terre de Haut. Han plukket riktignok den minste og minst modne bananen - men neste gang går det nok mye bedre.

Litt liten, og litt grønn. Men neste gang blir det nok bedre!

Gøy med hengekøye til maten!

Etter å ha vært gjennom utallige land og forskjellige øyer, har vi lært oss at ikke alle land er like digitale som Norge. Vi sørger derfor alltid for å ha litt euro, østkaribiske dollar eller amerikanske dollar liggende. Da er det ikke full krise om vi trenger et måltid mat eller to - eller en eller annen reservedel til båten. Eventuelt til en taxi for å kunne hente den nye, mye etterlengtede vaskemaskinen.

I tillegg har vi alt det andre som norske myndigheter lister opp som viktige for beredskap: varme klær, fyrstikker, batterier, pledd, dyner, legemidler, førstehjelpsutstyr, hygieneartikler og radio for kommunikasjon. Det eneste vi kanskje mangler, er stearinlys - men på en båt er levende lys ikke alltid anbefalt.

Plan B calling!

Vi har også rediningsvester, redningsdrakter, redningsflåte, nødraketter, livbøye og MOB1-enheter. Og vi har en godt fungerende Starlink som gjør at vi har et godt fungerende internett - som gjør at vi kan ringe hjem, se på Pirates of the Caribbean og følge med på norske nyheter. Vi er altså (i utgangspunktet) litt over gjennomsnittet klare for kriser dersom de skulle oppstå. Dessuten er vi alltid klare for å velge en Plan B.

Og til slutt, men ikke minst har vi Backgammon, kortspill og terninger - og brettspillet Risk som vi kan spille dersom alt håp er ute.

Båtlivet er altså på mange måter den beste beredskapen man kan få. Og selv om ingenting er rett frem og A4 ombord på en båt, er jeg mer og mer sikker på at dette båtlivet er det beste som finnes. I allefall akkurat nå. Utsikten er i allefall upåklagelig ❤️ ⛵️

Fra møtet med Christian Radich i Marigot, St. Martin i januar

Caribbean life: Montserrat

Sat, 19 Apr 2025 00:00:00 +0000

Fra St. Kitts og Nevis gikk ferden sørover mot Montserrat.

Øya med den fortsatt aktive vulkanen Soufrière, der det fortsatt ryker fra toppen av fjellet. Halvparten av øya ble ødelagt av et vulkanutbrudd i 1997, og to tredjedeler av øyas befolkning flyktet. I 2010 kom et nytt utbrudd, og gjorde at både Montserrat og naboøyene på ny ble dekket av svart aske.

På sjøkartene er det markert en forbudssone der det ikke er lov å seile, og ankring er svært begrenset. Det er ingen havn der lystbåter kan fortøye, og den lille havna som finnes, tar en sjelden gang i mot en og annen ferge med dagsturister fra naboøyene. Det er ingen regelmessig ruteforbindelse for de fastboende.

Fly er altså det som forbinder øya med de andre, men den største av de to flyplassene er nå dekket av aske. Fra den minste flyplassen går det bare småfly som tar 7 til 10 passasjerer. Og på samme måte som flyplassen er den gamle hovedstaden, Plymouth, også begravet under et tykt lag med svart aske.

Det er med andre ord kanskje ikke akkurat den øya i Karibien som tiltrekker seg flest besøkende.

Men det var altså like fullt målet for Plan B - og valg av destinasjon var ikke helt tatt ut av det blå. For livet er fullt av overraskelser og tilfeldigheter. Vi oppdaget nemlig, helt tilfeldig, at de tidligere eierne av Plan B, bor i Karibien i perioder av året, på lille Montserrat.

Så da bare måtte vi jo innom da. Det går jo ikke an å ha seilt over hele Atlanteren, og så seile forbi uten å stoppe - det sier seg jo selv.

Så vi kastet oss på Facebook og Messenger, og avtalte å møtes.

-"Dokker er hjertelig velkommen! Bare gi oss beskjed, så kan vi hente dokker!" var beskjeden.

- " Og: ta med det dere har av skittentøy - vi er seilere vi og!"

En seilers hjerte smelter totalt. For en så triviell ting som klesvask er ikke alltid så enkel å få til når man seiler fra sted til sted. Så skittentøyet ble raskt samlet sammen og puttet i poser, og så var det bare å speide etter øya, og se den vokse seg større etterhvert som vi nærmet oss.

Ankeret ble droppet i Little Bay og formalitetene ble unnagjort like før kontoret stengte. Og der, på andre siden av gjerdet, dukket en hvit bil opp, og to personer steg ut. Og en nydelig liten vofs med rosa selebånd og hårpynt: Sydney 🐕 !

Vi ble tatt med hjem til Lena og Jan Peter, og fikk tilbringe en nydelig kveld i deres fantastiske villa i fjellskråningen. Klær ble vasket, og middag ble servert og fortært.

Lena og Jan Peters nydelige hjem!

Ikke hvilket som helst piano - dette har både Sting og Elton John spilt på 😎

Vi skulle komme til å tilbringe 4 dager på Montserrat. Den første natten ble ombord i båten, men de siste nettene ble tilbrakt på land, høyt der oppe i fjellskråningen. Vi slappet av i hengekøyene på balkongen og observerte kolibriene som kom for å drikke sukkervann fra en fuglemater. Vi fikk se Sydney jage agoutier rundt i hagen. Vi fikk teste bassenget, og vandre rundt i hagen under palmer og trær der bananer, kokos, mango, diverse sitrusfrukter og andre frukter vokser og gror.

Joda, agoutier liker vafler de også!

Lena og Jan Peter tok oss med på den beste restauranten på øya - Olveston House, som tidligere var eid av Sir Georges Martin, den såkalte "femte Beatles". I hagene og rundt bassenget pleide gutta i The Beatles å slappe av, mens de tok seg en pause under innspilling av ny musikk.

Olveston House

The Beatles

Vi fikk være med og møte mange av Lena og Jan Peters venner, i en ekte, autentisk karibisk bar, med god stemning og fine folk.

Vi møtte på en skikkelig landkrabbe også 😂

Vi fikk være med på å utforske øya, og fikk se hus som var delvis begravet av aske. Vi gikk på oppdagelsesferd inne i et gammelt hotell. Vi fikk med oss vulkanobservatoriet, og vi fikk se nydelige strender med kullsvart sand.

Dette huset er faktisk 3 etasjer høyt....

Det var en gang en by...

Fra resepsjonen i et tidligere flott hotell...

På ferd rundt øya møtte vi en mann som ropte ut: "Peter, I owe you a drink!" Så da var det bare å stoppe, og ta seg en øl før ferden fortsatte videre. Lav skulderhøyde, god stemning, karibiske vibber.....

Fra stranda ved Plymouth

Vi fikk være med på yachtklubben og nyte solnedgangen over et par øl. Så er det jo egentlig litt rart at en øy som ikke har lagt til rette for seiling og seilere har en yachtklubb - men det er bare en bagatell som ingen skal henge seg opp i...

Vi fikk også med oss en hyggelig ettermiddag i Little Bay, med tradisjonell folkedans og et mini-steelband bestående av to damer. Vi fikk med oss hyggelige spisesteder og barer.

Og vi fikk spise gode, hjemmelagede vafler.

Øya som kanskje ikke er den letteste å komme innpå, viste seg fra sin aller beste side.

Takk til dere, Lena og Jan Peter - vi hadde en fantastisk flott opplevelse! ❤️❤️

Caribbean life: St. Kitts og Nevis

Wed, 16 Apr 2025 00:00:00 +0000

Etter avreise fra St. Martin den 5. april ble første stopp på St. Kitts og Nevis. To øyer, med en samlet befolkning på ca. 45 000 mennesker. På kartet ser de to øyene ut som en kyllingklubbe og en potet - eller kanskje et slags baseballtre og en ball.

Uansett, to små øyer med morsomme navn på byer, tettsteder og strender, som enten beskriver hva som vokser der, hva som har skjedd der, eller hva som er typisk for stedet: Fig Tree , Tabernacle, Monkey Hill 🐒, Half Way Tree, Bloody River (!), Banana Bay Beach 🍌, Turtle Beach 🐢, Cotton Ground, Rices 🍚 og Gingerland.

Som navnet Monkey Hill hentyder, finnes det altså aper på St. Kitts - og det er visstnok så mange at de plager vettet av befolkningen. For de holder seg visstnok ikke bare oppe på Monkey Hill, men trekker ned til annen bebyggelse, og finner på all mulig faenskap. Og disse skapningene er visst ganske så smarte også, for alle de tiltak bønder og andre fastboende setter inn for å unngå å ha dem i hus og hager, klarer disse apekattene å finne løsninger på. Visstnok er det å skaffe seg en skikkelig vaktbikkje ikke svaret på apeproblemet - for etter en dag eller to sitter trolig en apekatt og klapper hunden, i fred og fordragelighet, mens den spiser på noe godt den har funnet på kjøkkenet.

En liten pest og en plage i hverdagen - men gud, så søte.....

Vi fikk med oss litt regnskog....

...og et rom-destilleri fra way back when....

Noen få spor av tidligere produksjon

St. Kitts er ikke store øya, men har hyppige ankomster av store cruiseskip. Vi var der i litt over to døgn, og fikk med oss tre skip. Og naturligvis er det rigget for turisme - i allefall når skipene er inne.

Da vi ankom søndag ettermiddag, var byen nesten tom. Noen få restauranter og noen butikker var åpne, men ellers var det merkelig tomt. Det var søndag naturligvis, så det forklarer nok en del - men da vi tok en runde rundt i byen kjentes den ganske forlatt ut.

På rutebilstasjonen var det imidlertid mange småbarer som var åpne, så her ble det en aldri så liten ankerpils. Og mens vi rigger oss til på høye barkrakker ved disken, ser vi både sjokolade og små poser av marihuana på utstilling. Ikke helt som hjemme i gamle Norge, med andre ord....

Rutebilstasjonen - med alle sine småbarer på rekke og rad

Sjokolade - og joint, side om side..

Etter at mandagens arbeidsdag var overstått, tok vi nok en gang turen inn i land, og fikk en privat omvisning av en lokal taxisjåfør. En liten sving innom i byen, før turen gikk mot Brimstone Hill Fortress, som forøvrig er på Unescos verdensarvsliste. Jeg har sett mange festninger opp gjennom årene - men dette var et fint sted!

Vi fikk også med litt historie på Romney Manor. Denne eiendommen ble i 1625 kjøpt av Sam Jefferson II, tipp-tipp-tipp-oldefar til Thomas Jefferson, den 3. amerikanske presidenten. I over 350 år ble det dyrket sukkerrør på eiendommen, men i dag er stedet kjent som Caribelle batik for sin produksjon av batikk-tekstiler. Visstnok de aller beste batikk-tekstilene i hele Karibien.

Sannsynligvis den mest fotograferte klessnora i Karibien...

Et 400 år gammelt tre foran huset ønsker alle besøkende velkommen til Romney Manor

Klokketårnet på Romney Manor

Dagens guide, Alexander

Velkommen til Nevis!

Etter et par dager på St. Kitts, gikk ferden over til Nevis. I jakten på et sted å slukke tørsten gikk vi gatelangs. Alt så stille og rolig ut, men et rosa hus tiltrakk seg vår oppmerksomhet. Det eneste som kunne vitne om at dette ikke var et bolighus, var skiltet "Open" i vinduet. Vi tok turen inn - og fikk en herlig ettermiddag i selskap med lokalbefolkningen. Godt selskap, godt øl - og verdens beste burger!

Bolighus? Restaurant? Bar? Noe annet? Vi sjekker!

Mye hyggelige folk her!

Caribbean life: Antigua

Wed, 09 Apr 2025 00:00:00 +0000

Onsdag, 9 april. Plan B beveger seg gjennom høye bølger mot Montserrat. Det skvulper mot skrogsiden, og skuta ligger lett på skrå, mot styrbord side. Av og til slår en liten sjøsprøyt inn over dekk eller inn mot styrhuset, og vi får en liten saltvannsdusj i bakhodet.

Kapteinen seiler, mens admiralen tar seg en aldri så liten kaffe- og bloggpause på båtkontoret. Musikken spiller i bakgrunnen, vinden suser rundt oss. Hverdagen med hjemmekontor på bøljan den blå er tilbake.

Bak oss ligger Nevis og St. Kitts. På babord side har vi Redonda - og enda lenger ut, akkurat rett utenfor synsvidden, ligger Antigua. Den øya besøkte vi i januar, da vi fortsatt hadde mannskap ombord. Planen er derfor å seile forbi denne gangen, så kursen er nå satt mot Montserrat. En ny øy skal nå utforskes - nye eventyr står for døren.

Men mens vi seiler mot Montserrat, er det tid for å mimre litt og gå tilbake i tid.

Plan B presenterer: Antigua!

Tid for flaggheising igjen - Antigua!

Ved ankomst til Antigua den 7. januar, var første prioritet å sjekke inn. Kapteinen freste inn i havna i Jolly Harbour med lettbåten, og tok den vanlige runden fra kontor til kontor for å fylle inn de rette papirene og få de rette stemplene.

Men å komme i mål med papirarbeidet her skulle vise seg å være litt mer utfordrende enn vanlig. Plan B er nemlig registrert i det norske skipsregisteret som LCAT, altså en registrering med kun bokstaver, og ingen tall. Dette har ikke bydd på noe som helst av utfordring andre steder i verden - men på den lille øya Antigua forventet de visst noe helt annet. Så selv om alt av dokumentasjon var på plass og korrekt, insisterte tollere på at det her måtte være noe feil. Etter mye diskusjon frem og tilbake, satte de til slutt de rette stempler på papirene - men under meget sterk tvil. Jeg lurer på om de kanskje i det stille la til ett tall eller to når de registrerte båten i sine systemer....

Vi nærmer oss Antigua!

Kapteinen kom etterhvert tilbake til skuta, og vi kunne endelig bevege oss litt rundt. Den første kvelden ble det bare en tur inn i marinaen for å spise middagen, men neste dag var det å utforske øya litt mer.

Vår egen, nesten helt private strand 🏖️

Rett ved havna var det flere fine strender, og vi plukket oss ut en der vi var nesten helt alene. Men etter noen timer med sol og sand, ble den flytende baren rett på utsiden av stranda mer og mer interessant. Vi klatret derfor over i Plan C igjen og suste utover. Det vil si, kaptein og admiral satte seg i lettbåten, mens matrosene tenkte at en liten svømmetur skulle jo bare være fint.

Floating bar - og det er jo ikke sååååå langt unna....

Matrosene hadde nok overvurdert strekningen en liten smule, og opplevde at svømmeturen ble litt i lengste laget. I tillegg så det litt vel skummelt ut da det kom andre båter fresende inn i høy hastighet, rett ved siden av dem. Så kapteinen kastet seg på nytt ut i lettbåten og dro for å plukke dem opp. Den ene klatret ombord, mens den andre valgte å fullføre svømmeturen hele veien ut til den flytende baren. Men det føltes i allefall litt tryggere med en følgebåt i nærheten.

Vel ombord på den flytende baren ble det både lunsj og godt drikke - og siden baren hadde vannsklie, viste både kaptein og matros sin sanne natur - og plasket rundt som barn....

Gaute, 12 år 😂

Jan Fredrik, 14 år🤪

Neste dag valgte matros Gaute å ta en tur ut for å dykke, mens matros Tove ble med oss på ekspedisjon til Stingray City på den nordøstlige siden av øya. Mens vi ventet på å bli tatt med ut på dagens siste tur, lå vi på magen på brygga og kikket ned i vannet. akkurat som unger som er på ferie ved sjøen for første gang. På rekke og rad lå vi der, tre voksne, og kikket ned i vannet på hummere, sjøpølser og fisk rett under brygga, og tok bilder og filmet.

Etter litt venting, og etter å ha tømt den lille kiosken for jus, øl og bananchips, fikk vi endelig komme ombord i en båt som tok oss med ut til noen flytebrygger et stykke ute.

Vi kom oss i ut i det krystallklare vannet, og beveget føttene forsiktig fremover over sandbunnen. Det tok ikke mer enn et par minutter før vi hadde rokkene rundt oss på alle kanter. De svømte stadig tettere inntil oss, kilte oss på anklene og leggene og så virkelig ut til å kose seg i vannet. Og de ble stadig flere rundt oss. Store, mørke flak av noen dyr, som tydelig koste seg med å svømme i sikk-sakk mellom oss mennesker.

Kos med rokkene

Vi klappet dem, og fikk kjenne på den ru overflaten på oversiden, og den litt glattere undersiden. Vi fikk være med å mate dem, og kjenne at de sugde maten ut av hånda. Og vi fikk holde dem, løfte dem opp og virkelig granske dem. En helt fantastisk opplevelse!

Veien tilbake til Jolly Harbour gikk på tvers gjennom øya, forbi masse, små og fargerike hus. Her og der var det kolonner med biler, dekorert med flagg med slagord på, og alle tutet og spilte høy musikk. Tydeligvis en eller annen valgkampanje, på vei ut blant alle velgerne.

På vår nest siste dag på Antigua beveget vi oss ned mot revet på øyas sørside. Revet var stort, og det var flere andre båter rundt oss. Vi fikk snorklet litt, men det var forbausende lite fisk og mye dødt rev. Litt trist å se hvordan menneskenes inngripen i naturen setter spor....

Kvelden og natten ble der ute på anker, og da mørket falt på, fikk vi plutselig se fyrverkeri inne ved land. Vi satt i styrhuset og koste oss med et glass vin - og gledet oss stort over at det var flere som hadde fått med seg bryllupsdagen vår...