120 dager med utfordringer

Det er i dag 120 dager siden vi la ut på vår ferd sydover. Den gang hadde vi ingen anelse om utfordingene vi ville oppleve, og kun forhåpninger til opplevelsene som kom vår vei.

I løpet av tiden vi har vært ute har vi hatt noen skuffelser 😥, noen slitsomme dager 😤, og mange gledelige og morsomme dager 🤩🥳, og selvfølgelig mye kjærlighet❤️❤️. Men dagene kommer en av gangen, så legger vi den bak oss, og er klar til nye opplevelser neste dag. De morsomme dagene og opplevelsene opplever vi sammen, og skaper felles minner. De utfordrende og tunge dagene støtter vi hverandre, og jobber oss gjennom sammen. Men felles for alle dager er at vi styrker kjærligheten oss i mellom, og får bedre og bedre samhold for hver dag som går 🥰.

Når utfordringene kommer overraskende har vi ofte hendene fulle, og må være kreative 💡og løsningsorienterte. Det synes jeg vi er flinke på 🏆🥇. Vi gjør knallharde prioriteringer i hektiske situasjoner, og rydder opp i alt det andre når vi kommer i havn 🧽🪣. Selv om det er strabasiøst når det står på, er de de dagene vi føler at vi vokser mest. Som da daviteren og badestigen ble knust i bølgene på vei til Guernsey. Den gang hadde vi også med gjester på førstereis, og i tillegg til å "berge skuta" 🛟 besto også en del av oppgavene i å holde humøret oppe 🥳, og skape en god opplevelse for gjestene, tross utfordringene🤮.

Oppryddningen holder vi fortsatt på med. Daviterene fikk vi endelig reparert i Agde, en til to måneder etter brottsjøen, og badestigen har vi intensjoner om å fikse de kommende dagene, når vi får tak i harde og solide tresorter. Speilet på badet, av typen "1950", festet med metallklips på veggen har vi enda ikke funnet ut hvor vi får tak i...

Av nyere utfordringer er en uventet "kanskje kansellering" fra noe av mannskapet vi har/hadde intensjoner om å ta med oss over atlanteren. Nye muligheter har presentert seg for dem, og med bare 45 dager til kryssingen står vi nå med halvt mannskap, og må ut å annonsere på nytt. Og det er ikke alle som vil, eller har muligheten til, å snu seg på kort varsel, og hive seg med. Vi får tråle mannskapbørsene på Facebook, og se om vi finner interesserte. Men dette er fortsatt bare en av mange strabaser på lista.

En annen kuriositet er at vi i dag prøvde å utøke beholdningen av reservedeler til påhengsmotoren. Glad og fornøyd entrer jeg den lokale Suzukiforhandleren for en rask og enkel handel. Der møter jeg en grind i inngangsdøra 🚪, sannsynligvis for å holde ett barn eller et dyr innendørs. Jeg er fortsatt såpass sprek til bens at jeg ikke ser problemet med det, og skritter over hindringen og går inn. Innenfor døra møter jeg en relativt ung dame, og presenterer problemet mitt på engelsk og forsøksvis helt enkel spansk, men det viser seg at ekspeditrisen kun snakker kinesisk🉐, og også helt enkel spansk🇪🇸, så hadde ikke akkurat en kontaktflate for kommunikasjon etablert.

På forespørsel om tennplugger får jeg presentert en vegg med rørdeler. Jeg bruker da det universale ordet: "Photo" for å forklare at jeg kommer tilbake, og bukker meg høflig ut av butikken, og går videre til neste deleforhandler. Ingen som forhandler Suzuki imidlertid, så jeg får troppe opp med instruksjonsboken i morgen.

Og så har vi utfordringen med tid. Etter 120 dager skulle man jo tro at man hadde allverdens av tid ⏳, men det er fortsatt strekninger forran oss hvor tiden ikke helt strekker til. Vi hadde jo forventet noen ekstra hender på vei fra Gibraltar til Kanariøyene, men som tidligere nevnt, så faller sannsynligvis disse fra. I Marokko er det langt mellom havnene.

På det meste ett døgn mellom to dugende havner som kan passe oss, og det blir mange av de strekningene. Vi har ett mål om å være på Kanariøyene i alle fall 14 dager før vi skal avgårde til Karibien, og da blir tiden fort knapp. Alternativet blir å seile i ett til to strekker fra Gibraltar til Kanariøyene, og det vil ta oss 4 døgn, så vi lurer på hva vi gjør. Men som Anita sier når jeg er bekymret: - "Det ordner seg..."

Og sist men ikke minst får vi nevne utfordringen med forsikringen. Vi var jo på verft i vinter og utbedret mast og rigg forøvrig, samt en masse annet. Vi var jo forsikret på forhånd, så lite ante vi at en utbedring av mast skulle frata oss muligheten til endring av forsikringsområde. Vi meldte, som vi hadde fått beskjed om, om at vi reiste inn i Middelhavet, og var sikre på at vi var godt innenfor.

Men da vi ikke hadde sendt rapporter og bilder til forsikringsselskapet, så var det ikke så enkelt å bare sende beskjed. Og det fikk vi ikke beskjed om før vi etter ett par tre uker ringte for å forhøre oss om alt var i orden, siden vi ikke hadde hørt noe mer. Det var det ikke. Vi hadde vært uten dekning siden Gibraltar😱.

Etter hvert fikk vi godkjent forsikring uten dekning av mast og rigg, og vi venter fortsatt på en endelig godkjenning etter å ha sendt inn rapporter. Vi får forhøre oss med forsikringsmannen i morgen... Og enda vet vi ikke hvordan det stiller seg med forsikring til kanariøyene og deretter til karibien... Spennende...

Men. Det ordner seg som regel for snille jenter og gutter, og vi er jo to av den typen, så dette ordner seg helt sikkert. Vi er optimistiske...🤞

Å ja - det glemte jeg: Impelleren røyk igjen! Men heldigvis var reserveimpeller på plass - og vi visste hvor den var! Så da var det bare å bytte da.... 🙄